Tragedien på Svensgrunnen utenfor Senja skjedde 12. april 1943 da en sovjetiskubåt beskjøt flere norske fiskebåter. Ni fiskere omkom under angrepet, en tiende fisker fikk livstruende skader og døde på sykehus i Harstad dagen etter. Mannskapet på syv i fiskebåten «Skreien» ble tatt ombord i ubåten og brakt til Sovjetunionen, der de ble værende til krigen var slutt. Tre av disse døde av sykdom under fangenskapet. Til sammen krevde dermed krigshandlingen 13 menneskeliv. Den første av de tilfangetatte fiskerne kom tilbake til Norge sommeren 1945, de tre siste kom først kom hjem sommeren 1946.
Angrepet og bortføringen
Fiskeværet Gryllefjord, hjemstedet til mange av de omkomne. Foto: Bjørn Christian Tørrissen (2011)
«Havegga», «Baren» og «Øistein»
Flere fiskebåter med base i Gryllefjord og Mefjordvær lå på Svensgrunnen nordvest for Senja mandag 12. april 1943. Litt etter klokka 11[1] ble fiskeskøyta «Havegga», som lå lengst øst på fiskefeltet, plutselig angrepet av en ubåt med granater og håndvåpen. Av mannskapet på sju ble tre drept og to skadet, i tillegg til at båten fikk skader. «Havegga» satte kursen mot land, men ubåten fulgte etter, og under videre beskytning med maskingevær ble også skipper Alfred Alver truffet og lettere skadet. Ubåten forlot deretter fiskebåten, slik at den kunne gå til land i Gryllefjord.[2]
Ubåten satte så kursen mot fiskebåten «Baren». Mannskapet på den båten hadde sett at «Havegga» var blitt beskutt, og de satte kursen mot land. To maskingeværkuler traff «Baren» uten å gjøre nevneverdig skade, men skipper Bernt Kristoffersen forsto at folkene på ubåten ville ha fiskebåten til å gå utover igjen. Da fiskebåten hadde snudd, oppdaget mannskapet en ung mann som lå og drev i sjøen. Fra ubåten ble det ikke gjort noe forsøk på å redde ham; den lå i ro til han var blitt berget opp i fiskebåten, og forlot så stedet. I fiskebåten ble mannskapet raskt klar over at mannen måtte være russer. «Baren» gikk inn til den tyske meldestasjonen i Bøvær, der de fikk beskjed om å avlevere mannen på Berg fort på Flatnes.[3] (Se eget avsnitt.)
Den tredje båten som ble angrepet var «Øistein», som lå omtrent midt på Svensgrunnen. Der ble fem av mannskapet på sju drept, mens to ble skadet. Båten fikk også store skader, og det tok de to overlevende flere timer å få båten i såpass stand at de kunne gå mot land. På vei inn til Gryllefjord fikk de kontakt med en annen fiskebåt, «Selfjord», og de fikk hjelp til å komme seg til land.[4]
«Skreien» og «Frøy»
Ubåten fortsatte videre sørvestover og åpnet ild mot flere andre fiskebåter, som imidlertid klarte å unnslippe.[5] Den gikk deretter opp til fiskeskøyta «Skreien», og det ble gitt tegn til at mannskapet skulle komme ombord i ubåten. Ubåten dykket kort tid etter at mannskapet på fiskebåten var kommet ombord.[6] (Se også eget avsnitt.) Ingen i fiskebåtene omkring så hva som skjedde med «Skreien», og båten med mannskap forsvant tilsynelatende uten spor.[7]
19. april, ei uke etter angrepet på Svensgrunnen, ble «Skreien» funnet drivende utenfor Grøtøya i Nord-Troms. Skøyta var uskadd og forlatt, og ble berget av en fisker fra Torsvåg. Fra Gryllefjord ble redningsskøyta«Storebrand» og tre mann sendt for å slepe «Skreien» tilbake til Gryllefjord. Fiskebåten kunne imidlertid gå hjemover for egen maskin. Ironisk nok fikk redningsskøyta maskinskade utenfor Måneset vest for Gryllefjord, slik at det ble «Skreien» som måtte slepe «Storebrand» det siste stykket inn til fiskeværet.[8]
Den siste fiskebåten som ble angrepet var «Frøy», som lå i nærheten av «Skreien». «Frøy» ble truffet av to granater, som drepte én av mannskapet og skadet en annen alvorlig. Båten fikk et hull i skutesida og begynte å ta inn vann. De overlevende ombord klarte å få gitt tegn til båten «Gyda», som kom til og fikk reddet mannskapet før «Frøy» gikk ned.[9] Den skadde fra «Frøy», Ingvard Pettersen, døde på sykehuset i Harstad dagen etter.[10]
Nazistisk propaganda og usikkerhet om nasjonalitet
Hendelsen på Svensgrunnen ble i dagene etter omtalt i Harstad Tidende, Tromsø, Nationen og andre nazikontrollerte aviser. Beretningene om angrepet og bortføringen var til dels overdrevne og propagandapregede.[11] Selv om avisene gjorde et stort poeng ut av at ubåten måtte være sovjetisk, var befolkningen i Gryllefjord skeptisk, og flere mente det måtte være en tysk provokasjon for å skape raseri mot Sovjetunionen.[12]
Bortføringen av mannskapet på «Skreien»
Fiskerne fra «Skreien» forsto raskt at ubåten de var kommet ombord i var russisk. Ubåten gikk til basen Poljarnyj utenfor Murmansk, der fiskebåtmannskapet ble satt i land. Etter noen dager ble de flyttet inn til Murmansk. Under oppholdet der hadde de lite å ta seg til, men de ble stort sett behandlet bra. Flere ganger fikk de besøk av russere og den norske kommunistenAlfred Halvari, som forsøkte å bearbeide dem politisk. Etter noen uker fikk de tilbud om å gå inn i den sovjetiske marinen. Den eneste av nordmennene som aksepterte tilbudet var yngstemann, 17 år gamle Rasmus Johannes Rydningen, som for øvrig var fra Laukhella i Lenvik og den eneste av mannskapet fra «Skreien» som ikke var fra yttersida av Senja.
Rydningen ble flyttet til en militærleir i Launa på den andre sida av Kolabukta, der han fikk opplæring i radiotelegrafi og etter hvert lærte seg brukbart russisk. I månedsskiftet august/september 1943 ble leiren i Launa nedlagt, og Rydningen kom til en ny leir i Retinskoje, nordvest for Murmansk. Der ble han til høsten 1944, da soldatene i Retinskoje ble flyttet inn til Murmansk og innkvartert privat der.
Etter at den østligste delen av Finnmark var blitt befridd av Den røde armé høsten 1944, ble Rasmus Rydningen i januar 1945 sendt med lastebil til Kirkenes. Han oppholdt seg i Vadsø og deretter Vardø vinteren og våren 1945, før han mønstret på skøyta «Holmesund» som matros og med den kom hjem til Laukhella 3. juni 1945.[13]
De andre seks av mannskapet på «Skreien» ble flyttet fra Murmansk til et hus utenfor byen kort tid etter at Rasmus Rydningen hadde dratt. Der stelte de seg i stor grad selv, men hadde lite å gjøre, utenom at de i kortere perioder ble tatt med som mannskap på ei lita ferge. I april 1944 ble de sendt med tog til en fangeleir ved byen Vologna mellom Leningrad og Moskva. Under oppholdet i leiren ble Sigurd Andreassen og Olav Olsen syke, og de døde senere på sykehus. De fire som var igjen av mannskapet ble i begynnelsen av juni 1944 sendt videre med tog til en fangeleir i Karaganda i Sentral-Asia. Et hardt og uvant klima samt ensidig og næringsfattig mat gjorde at nordmennene pådro seg sykdom. Fridthjof Brox fikk lungebetennelse etter en fisketur i november 1945, og han døde på sykehuset i leiren 8. desember samme år.
De tre nordmennene som var igjen fikk reise fra leiren 19. april 1946. De ble satt på toget til Moskva og videre til Leningrad, der de ble internert i en måned før de fikk reise videre til Åbo i Finland. Reisen hjemover fortsatte via Stockholm, Kongsvinger, Oslo, Trondheim og Harstad. Etter omtrent to måneders reise gikk den siste etappen hjem til Senja med skøyte. Jens Andreassen var fra Sifjord og ble satt i land der, Jens Karlsen og Magnus Torgersen kom hjem til Gryllefjord.[14]
Omkomne
Ti fiskere omkom under angrepet på Svensgrunnen:
Mikal Halvorsen (18 år), på «Havegga»
Ingvard Iversen (33 år), på «Havegga»
Karl Johansen (25 år), på «Havegga»
Berge Fredriksen (53 år), på «Øistein»
Kristoffer Henriksen (45 år), på «Øistein»
Jacob Jacobsen (40 år), på «Øistein»
Halfdan Joakimsen (38 år), på «Øistein»
Magne Pettersen (24 år), på «Øistein»
Odd Olsen (26 år), på «Frøy»
Ingvard Pettersen (52 år), på «Frøy» (døde på sykehus i Harstad)
En minnestein for de omkomne i tragedien på Svensgrunnen og fangenskapet i Sovjetunionen er satt opp utenfor Gryllefjord kapell. Bautaen ble avduket 24. august 1947.[16]
Aleksej Labutin
Mens ubåten «K-21» beskjøt «Havegga», falt 19 år gamle Aleksej Labutin over bord fra ubåten. Han var offisersordonnans og byssegutt, og hadde fått i oppgave å bære granater til 10 cm-kanonen på fordekket.[17] Labutin ble berget av mannskapet i fiskebåten «Baren», som tok ham med til tyskerne på Berg fort, der han så ble avhørt.[18] Om morgenen 14. april ble han ført til Tromsø og etter en tid internert i en krigsfangeleir i Lærfabrikken.[19] Med hjelp fra norske Torleif Markussen og norskrussiske Ivan Hochlin, som bodde i Tromsø, greide Labutin sammen med den russiske krigsfangen Vitalij Jurtsjenko og norske Ivar Meyer Johansen i oktober 1944 å rømme til Sverige.[20] I desember dette året kunne Labutin og Jurtsjenko ta båt fra Stockholm til Finland (som samme høst hadde kapitulert og gått inn på sovjetisk side i krigen), og deretter reise med tog fra Helsingfors hjem til Sovjetunionen.[21]
Labutin ble satt i militær tjeneste igjen, først på nytt i marinen i Murmansk, deretter i infanteriet ved Königsberg. Han ble dimittert i 1948, og arbeidet siden som sagbruksarbeider og tømmermann.[22]
Årsaker til krigshandlingene på Svensgrunnen
Årsaken til det som skjedde på Svensgrunnen er aldri blitt fullstendig klarlagt. Noen mulige årsaker som i årenes løp er blitt nevnt fra sovjetisk og russisk side har ifølge forfatter Bjørn Bratbak en viss troverdighet:
Det er blitt argumentert med at norske fiskere leverte fisk til de tyske okkupantene og dermed indirekte støttet den tyske krigsmakten.[23] Til dette svarte den tilfangetatte skipper Jens Karlsen fra «Skreien» at dersom de hadde nektet å fiske, ville tyskerne ha beordret dem til det, og da ville de ha vært i mer aktiv tjeneste.[24]
Det er også kjent at norske båter ble benyttet av de tyske okkupantene som vakt- og fraktebåter. Tyskerne brukte også båter som så ut som vanlige norske fiskebåter, med norsk eller tysk mannskap, til vakt- og patruljeoppdrag.[23] Forfatter og journalist Gunnar Grytås mente i 2013 at angrepet på de norske fiskebåtene kunne ha vært en advarsel om at det ikke var trygt for norske fiskefartøyer å gå i fraktefart for tyskerne, selv om båtene som ble angrepet på Svensgrunnen var tilfeldige ofre og ikke var i tysk tjeneste.[25]
En annen mulig årsak til angrepet kan være at den sovjetiske ubåtsjefen trodde fiskebåtene førte det tyske orlogsflagget, som med svart og hvitt på rød bunn bar en viss likhet med det norske flagget.[26]
Disse argumentene gir imidlertid ikke et entydig svar på hvorfor den sovjetiske ubåten angrep de norske fiskebåtene, og slett ikke hvorfor fiskerne fra «Skreien» ble tatt med til Sovjetunionen. Bratbak viser likevel til andre eksempler på at både sovjetiske og britiske ubåter i løpet av krigen angrep båter langs norskekysten og tok med seg mannskap til Sovjetunionen.[27]
Ubåten «K-21» som museumsbåt i Severomorsk. Foto: Andrej Sorokin (2011)
