Toralv Fanebust hevdet i sitt blad §100 i en artikkel 10. oktober1946 at den nylig avgåtte riksadvokatSven Arntzen var skyldig i grovt uaktsomt angiveri ved at han i forbindelse med en skilsmissesak mellom forretningsmannen Bjørn Ivar Sundet Johanssen og dennes kone tok kontakt med nazistenes passmyndigheter. Det skjedde via lensmennene i Ullern og Nordstrand, hvor den siste var en kjent sympatisør med Nasjonal Samling (NS). Disse ble gjort oppmerksomme på at det var fare for at Johanssen skulle rømme landet i forbindelse med en planlagt utenlandsreise. En slik rømning var forbundet med dødsstraff.
Fanebust hevdet at Arntzen, som var aktiv i ledelsen av Milorg, visste eller burde ha visst at også Johanssen var aktiv i motstandsbevegelsen. Ved sin henvendelse til myndighetene forårsaket Arntzen ifølge Fanebust at Johanssen ble overvåket og i 1943 arrestert, avhørt og torturert. Dette kan ha ført til en opprulling av motstandsorganisasjonen XU, massearrestasjoner og henrettelser, og i vesentlig grad ha svekket det norske motstandsarbeidet. Disse påstandene ble tilbakevist i Stortingsmelding 64, 1950, ført i pennen av den etterfølgende riksadvokat Andreas Aulie, som samtidig bekrefter at Arntzens brev ble gjenfunnet i arkivet hos Passtelle.[3] Det hersker derfor ikke tvil om at brevet ble skrevet og sendt, noe også Arntzen selv innrømmet[4], men konsekvensene er omdiskuterte. Riksadvokat Aulies begrunnelse for at brevet ikke kan ha utløst arrestasjonen av Johanssen er kronologisk, da brevet fra Arntzen skal ha kommet nazistene i hende for sent. Begrunnelsen er tvilsom, da brevet ifølge stortingsmeldingen ble mottatt av Passtelle den 5. august 1943, noe som var 18 dager før Johanssen påbegynte sin utenlandsreise. Arrestasjonen av Johanssen skjedde så den 6. oktober, altså mer enn to måneder etter at brevet kom frem til Passtelle.[5]
Siegfried Fehmer, leder for Gestapos osloavdeling, oppga i forklaring til Oslo forhørsrett at saken mot Johanssen førte til at XU-medlemmene Bjarne Sem, Olav Eide, Lisa Nilsen og Bjørn Reinertsen ble tatt, og regnet med at denne saken var en av de viktigste som det tyske sikkerhetspolitiet behandlet i Norge.[6] Dette ble bekreftet i forklaring til samme rett av den nevnte Olav Eide, som knyttet arrestasjonene og den påfølgende opprullingen av XU direkte til Arntzens brev.[7]
Fanebust fant det urimelig at advokat Arntzen etter krigens slutt ble en av arkitektene bak de provisoriske anordningene som var grunnlaget for oppgjøret med landssvikerne, og som Fanebust mente var i strid med grunnloven. Videre ble Arntzen ikledd rollen som riksadvokat i landssvikoppgjørets innledende og kanskje viktigste fase, noe som Fanebust mente var uforenlig med det han oppfattet som Arntzens eget angiveri.
Kort tid etter at artikkelen ble trykket, ble Fanebust arrestert og varetektsfengslet. Hans hjem ble ransaket uten at det forelå rettskjennelse som grunnlag. Da han senere ble fremstilt for forhørsretten skjedde det uten advokatbistand, da det ikke var mulig å finne en advokat som ønsket å påta seg rollen som forsvarer. Aktoratet fikk rettens medhold i å underlegge Fanebust en psykiatrisk undersøkelse. Konklusjonen på denne ble at Fanebust ikke var sinnslidende, men en «kompromissløs sannhetssøker og prinsipprytter [...] samarbeidsvillig og moderat villig til å gjøre innrømmelser».
Gjennom enkelte media ble Fanebust forsøkt stemplet som nazisympatisør.[trenger referanse] I virkeligheten hadde han tidlig avslørt nazismen og tydeliggjort det gjennom sine artikler før krigen brøt ut. Han hadde også, sammen med sin bror, løpt stor personlig risiko ved å skjule britiske agenter fra Kompani Linge under krigen. Dessuten hadde han lagt ned sin avis i protest straks tyskerne okkuperte Norge.
Toralv Fanebust ble i 1946 dømt til ni måneders fengsel for injurier.
Etter dommen
Toralv Fanebust forfattet under soningen av sin dom debattboken Cocktail. Etter soningen kjempet han frem til sin død mot det han oppfattet som urettferdige sider ved landssvikoppgjøret – i første rekke at de små ble satt fast mens de store slapp fri. Han sto fast i sine beskyldninger mot riksadvokat Sven Arntzen såvel som andre fremtredende jurister, og anså seg selv som et offer for justismord. Gjennom avisartikler og skriv utgitt på eget forlag søkte han oppreisning for seg selv såvel som rettferdighet for taperne i rettsoppgjøret. Dette førte til økonomisk ruin. Imidlertid lyktes han i å få sin sak opp nærmere 25 år etter at han ble dømt, men døde før den ble avgjort.
Fanebust-saken er i Riksarkivet unntatt offentlighet frem til 2025. Sentralt materiale, så som rettsboken fra behandlingen i Lagmannsretten, har forsvunnet fra saksdokumentene uten at noen så langt har kunnet redegjøre for dette.[trenger referanse] Fanebust hadde selv fire stenografer til stede under saken, men lyktes ikke med å få deres referat publisert på grunn av trusler om boikott av den trykkeribedrift som påtok seg oppdraget. En erklæring av boktrykker Oskar Gjærder bekrefter at trykkeriet ble presset til å avslutte arbeidet, mot trusler at selskapet ville oppleve «problemer med LO».[8] Iflg advokatbekreftet vitneerklæring fra Boye & Hinna Boktrykkeri AS i Stavanger innrømmet man å ha mottatt brev fra politiet om at firmaet ikke måtte påta seg trykkearbeid for Fanebust. Riksadvokat Andreas Aulie går i en påtegning også langt i å bekrefte denne fremstillingen. Dette vil i så tilfelle innebærer at myndighetene i 1947 aktivt motarbeidet trykkefriheten i Norge ved å hindre rettsreferatene fra Fanebustsaken i å bli utgitt.[trenger referanse]
En detaljert fremstilling av saken finnes i boken KrigshistorienTM – Toralv Fanebust og sannheten. Den er forfattet av Frode Fanebust, sønnesønn av redaktøren.
Toralv Fanebust ga ut romanen Kvinnen og mennesket i 1961.
