Tiamin, thiamin eller anurine (vitamin B1,) er en gruppe strukturelt like vannløselige vitaminer (vitamere) som kroppen trenger for næringsomsetning av karbohydrater, begrenede aminosyrer og overføring av nerveimpulser. Vitaminet ble først oppdaget av den japanske vitenskapsmannen Umetaro Suzuki i 1910, men det er ofte den polske biokjemikeren Kazimierz Funk som blir kreditert oppdagelsen.
Struktur og former
Tiamin er et vannløselig og varmelabilt vitamin[1] og består av tiazol og en pyrimidin som er bundet med en methylengruppe.[2] I kroppen finnes tiamin som frie thiamin samt fosfatesterne, thiamin monofosfat, thiamin difosfat og thiamin trifosfat samt adenosin tiamin trifosfat i enkelte vev.[2]
Funksjon
Tiamin absorberes i tynntarmen i en aktiv bærer-mediert absorpsjon hvor tiaminet fosforyleres. Ved stort inntak blir det også absorbert ved hjelp av passiv absorpsjon.[3] Ved et daglig inntak lavere enn 1–2 mg vil kroppen kunne absorbere ca. 95 % av tiamin fra kostholdet.[4] Selv om det er uvisst i hvilken grad dette kan taes opp, kan tiamin fås også fra mikrofloraen i tykktarmen. Ved inntak over 5 mg/dag, tilpasser kroppen seg og absorpsjonen av tiamin faller raskt. I leveren konverteres tiamin til sin aktive form tiamin pyrofosfat, og store deler av tiaminet i kroppen lagres i musklene og leveren[3].
I kroppen har tiamin en viktig rolle i en rekke enzymkomplekser som er viktige for den normale energiomsetningen i cellene [4] i tillegg til rollen i overføring av nerveimpulser[2].
Mangelsykdommer
Tiamin ble først forsket på siden mangel førte til berberi i sjømenn. Berberi finnes i mange former, men manifesterer seg med nerve- eller hjertesymptomer.[2] Mangelsykdommer blir gjerne oppdaget med symptomer som perifer neuritt, hjerteinsuffisiens og edemaer og pasienter med mangler rammes av ekstrem tretthet, irritabilitet, glemsomhet, dårlig koordinering, gastrointestinale forstyrrelser, forstoppelse, arbeidet pust, tap av appetitt og vekttap [5].
Selv om mangelsykdommer oftest finnes i befolkningsgrupper med mangelfulle kilder til tiamin, er det i enkelte steder også oppdaget i grupper i Asia og Afrika som spiser fermentert fisk, insekter eller bregner som inneholder høye nivåer av thiaminase, et enzym som bryter ned vitaminet.[5] I vestlige land finnes mangelsykdommer oftest i sammenheng med alkoholisme eller dopavhengighet.[2] Hjerneskade grunnet tiaminmangel kalles Wernickes encefalopati.
Overskudd
Ved inntak over 5 mg/dag nedjusterer kroppen sitt opptak av tiamin, og overskudd av tiamin blir utskilt med urinen. Derfor er det ikke kjent noen overskuddssykdommer ved inntak av vitamin B1.
Kilder
Melk, korn, nøtter, belgfrukter og svinekjøtt er gode vitamin B1-kilder[6] som finnes i planter i sin frie form.[3] I den tidlige forskningen av berberi ble det vist at tiamin finnes i de ytre lagene av korn, og finnes ikke i de mest raffinerte produktene.
Anbefalinger
Ifølge de nordiske ernæringsrådene anbefales kvinner et inntak på 1.1 og menn på 1.4 mg/dag. disse er noe mindre for barn (2-5 år - 0.6 mg/dag, 6-9 år - 0.9 mg/dag og 10-13 år 1.0/1.2 mg/dag).[3] For voksne er dette noe høyere enn rådene gitt I USA.[7]
Historie
Da den Japanske marinekirurgen Kanehiro Takaki (1849–1920) 30 år før oppdagelsen av tiamin gjorde epidemiologiske forsøk på berberi i den japanske marinen, kom han opp med hypotesen at det ikke var bakterier som forårsaket berberi, snarere en mangelfull diett. Etter en omseiling av skipet Ryujo i 1982 der over 40% av mannskapet hadde fått sykdommen med et kosthold som stort sett inneholdt hvit ris, ville Takaki endre kostholdet til besetningen på skipet Tsukuba til et som også inneholdt bygg, kjøtt, melk, brød og grønnsaker. Dette bortimot utryddet berberi under den 9-måneder lange reisen. Selv om Takais hypotese var mangelfull, da han trodde et høyere nitrogeninnhold (proteiner) var årsaken til utryddelsen av sykdommen på skipet, ble berberi utryddet da tiamininnholdet i kosten øker med et økt proteininnhold.[8]
Sammenhengen med korn ble gjort av Christiaan Eijkman (1858–1930) som var lege i Nederlandsk India og oppdaget at fugl foret på polert ris utviklet paralyser som reverserte om man gav upolert ris. Eijkman kom feilaktig med en teori om at det høye stivelsesnivået i ris i sammenheng med et toksiskt stoff i poleringen kunne assosieres med beriberi. Gerrit Grijns (1865–1944) en forbindelse av Eijkman, tolket funnene annerledes, og kom frem til at det var et essensielt næringsstoff i ytterlagene på risen som ble fjernet ved poleringen. Eijkman fikk Nobelprisen for fysiologi og medisin i 1929 siden hans arbeid førte til oppdagelsen av vitaminer.[9]
1910 ble Umetaro Suzuki den første til å isolere stoffet han kalte aberinsyre. Oppdagelsen ble ikke almenkjent siden oversettelsen av artikkelen utelukket funnet av det nye stoffet.[10] Da Kazimierz Funk i 1911 isolerte det antinevrittiske stoffet fra riskli, som han kalte et "vitamine" grunnet aminogruppen han fant i stoffet, hadde de isolert det første vitaminet. Funk karakteriserte aldri sin oppdagelse fullstendig. De de nederlandske kjemikerne, Barend Coenraad Petrus Jansen (1884–1962) og Willem Frederik Donath (1889–1957) derimot, isolerte og krystalliserte det aktive stoffet i 1926, som den amerikanske kjemikeren Robert Runnels Williams (1886–1965) karakteriserte i 1934.[11]
Referanser
^Pubchem. «Thiamine ion». pubchem.ncbi.nlm.nih.gov (på engelsk). Besøkt 8. februar 2019.
^abcdeTurck, Dominique; Bresson, Jean-Louis; Burlingame, Barbara; Dean, Tara; Fairweather‐Tait, Susan; Heinonen, Marina; Hirsch‐Ernst, Karen Ildico; Mangelsdorf, Inge; McArdle, Harry J. (2016). «Dietary reference values for thiamin». EFSA Journal. 12 (på engelsk). 14: e04653. ISSN1831-4732. doi:10.2903/j.efsa.2016.4653. Besøkt 8. februar 2019.
