Gruppen hadde et sunt og familievennlig image og appellerte musikalsk til et mer tradisjonelt, eldre publikum enn sine samtidige. Bak den sunne fasaden var det stoffmisbruk og konflikter. Deres første hit, California Dreamin, kom på 4. plass på Hot Hundred i USA og solgte over 1 million eksemplarer. Monday Monday nådde 1. plass i USA og 3. plass i Storbritannia. Medlemmene flyttet inn i villaer i Bel Air og ekteparet Phillips satte opp studio på loftet der. Bandet solgte svært godt til et bredt publikum og ble respektert av sine samtidig musikere. Blant andre Paul McCartney og Brian Wilson spiltet studioet på loftet sammen. En god del av utgivelsene var coverversjoner av andres musikk. Bandmedlemmene hadde eller spilte ulike karakterer som pressen gjorde mye ut av i sin dekning: Michelle Phillips var den sjenerte, vakre engelen; Elliot den overvektige, utadvendte og temperamentsfulle; John Phillips det musikalske geniet og Doherty den staute, humoristiske kanadieren. Bandet hadde tydelig innflytelse på 1970-talls band som ABBA og Bucks Fizz.[2]
Sommeren 1967 organiserte John Phillips og produsenten Lou Adler Monterey Pop Festival med blant andre Jimi Hendrix, Janis Joplin og bandet selv. En helaftens film fra festivalen ble en kommersiell suksess. Dette året fikk bandet tiltagende problemer og under reise i Storbritannia vinteren 1967 ble Elliot arrestert anklaget for tyveri fra et hotell. De bestemte seg for å fullføre det fjerde albumet og deretter satse på solokarriere. Bandet ble oppløst i 1968. Michelle Phillips begynte som skuespiller og Elliot drev sin solokarriere med lite hell. Doherty og John Phillips karrierer ble hemmet av deres utsvevende livsstil. I 1971-1972 forsøkte bandet en gjenforening med nytt album og John Phillips forsøkte å restarte bandet på 1980-tallet med hjelp blant annet av datteren. Elliot døde av hjertesvikt i 1974.[2]
John Phillips (Papa John) og Michelle Phillips har gitt ut bøker om karrieren.[2]
The Mamas and the Papas' plateutgivelser ble produsert på linsens for Dunhill Records av RCA Victor for det europeiske markedet. I 1967 ble dette platekompaniet solgt til ABC Records og fikk da navnet ABC-Dunhill.[3] Omkring 1973 gikk ABC-Dunhill til det skritt å slette alle flerspor-innspillingene og mono-masterne til gruppa, fordi de anså dem for å være foreldet og for dyre å ta vare på; Jay Lasker (1924–1989),[4] Den russiske immigrantsønnen Lasker arbeidet i ulike plateselskaper i over førti år, og var i lengre perioder knyttet til Decca, Vee-Jay, Reprise, Dunhill, ABC-Dunhill, Ariola, og til sist for Motown Records[5] medgrunnlegger av Dunhill, og på det aktuelle tidspunkt president i ABC, er vanligvis den som blir holdt ansvarlig for det som skjedde med de originale tapene.[6] De originale innspillingene med The Mamas and the Papas, og med flere andre artister på samme platemerke, f.eks. Three Dog Night, er derfor tapt, slik at det har vært nødvendig å skape digital versjoner av stereoalbumenes mastre, som ofte er andre- eller tredje-generasjons taper. Dette er grunnen til at lydkvaliteten på gjenutgivelsene ikke lever opp til de beste fra 1960-tallet. I 2012 fant Sundazed Records i England en monomaster av If You Can Believe Your Eyes and Ears, som de utga både som 180-grams vinylplate og i en «limited edition» med opplag på bare 500 eksemplarer av en CD-singel.[7]
Den dobbelte DVD-en The Mamas & The Papas: All The Leaves Are Brown. The Golden Era Collection (MCA 088 112 653) inneholder de ovennevnte LP-ene, bortsett fra People Like Us og i tillegg fire singelversjoner.
^«Bobby [Roberts] og Lou [Adler], kom til oss like før salget og tryglet om å få forlenget kontrakten vår med to år ... i fall vi var enig i ordlyden, men vi oppdaget to dager at vi var ført bak lyset da vi leste i avisene at Dunhill var blitt solgt. Mulig det var av forretningsmessige årsaker, eller hva enn grunnen var for at vi ikke ble informert. Uansett følte vi oss utnyttet, og det var en riktig skitten affære. Bobby, Lou og Jay [Lasker] tjente en million dollar hver – mens vi ikke fikk noe. Da vi så det i retrospekt måtte ser vi at dette ble begynnelsen på slutten for våre studioinnspillinger. ABC forsto oss overhode ikke.» Michelle Phillips, California Dreamin' , s. 128-129.
^Jay Harold Lasker (oppr. Lagusker), født 7. januar 1924, New York, NY, d. 11 juni 1989, Los Angeles, CA; se California, oversikt 1940-1997, på Family Search. Sjekket 31. mars 2015.
Ann Moses: «Mamas and Papas: all shapes and sizes!» (p. 46). I: Bob Dylan and the Folk Rock Boom 1964-1974. Uncut presents NME Originals Volume 2, Issue 5, 2005.
