Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
The Hep Stars
Hep Stars i 1967, f.v. «Crille» Pettersson, «Svenne» Hedlund, Benny Andersson, «Janne» Frisk, og på kne i forgrunnen, «Lelle» Hegland.
Benny Andersson (f. 16. desember 1946) – orgel/piano/sang (1964-70) Janne = Jan Frisk (f. 29. november 1943) – gitar/sang (1963-1970) Lotta = Charlotte Jean Walker, senere gift Hedlund (f. 10. mars 1944) – vokal (1968-70) Svenne = Sven Hedlund (f. 1. mars 1945, d. 3. desember 2022) – Vokal (1963-1970) Lelle = Lennart Hegland (f. 9. januar 1943) – bass (1963-70) Crille = Christer Petterson – trommer (f. 3. november 1942, d. 27. august 2006) (1963-70) Hasse = Hans Östlund (f. ?) – orgel (1963-64)
The Hep Stars, ofte benevnt som Hep Stars er et svensk rocke- og popband som ble dannet i 1963 av bassisten Lennart «Lelle» Hegland og trommeslager Christer «Crille» Petterson. De baserte i begynnelsen repertoaret på sydamerikanske rytmer og rockemusikk. Forgrunnsfigur ble vokalisten Sven «Svenne» Hedlund. Svenne dannet siden popduoen Svenne & Lotta sammen med kona Lotta Hedlund (Charlotte Jean Walker). Det seinere ABBA-medlemmet Benny Andersson var medlem i Hep Stars 1964–68. Gruppa ble oppløst i 1973, men har siden opptrådt fra tid til annen med ulik besetning.
Historikk: Fra dansestevner til platekontrakt
«Lelle» og «Crille» fikk med seg organisten Hans Östlund, og snart ble også Jan Frisk tilknyttet gruppa som gitarist og vokalist. Høsten 1963 oppnådde de å erobre tredjeplassen i en konkurranse for danseorkestre i Bromma. Da Janne i 1964 reiste på turné til Norrland med trekkspillvirtuosen Erik Frank, spurte Hasse Östlund om Sven Hedlund fra det Shadowsinspirerte gitarbandet The Cliftones hadde lyst til å øve sammen med dem.
Svenne har fortalt om sitt første møte med The Hep Stars i øvelokalet deres, at dette var det underligste bandet han noensinne hadde sett: «Orgel, trummor och bas. Inte en enda gitarr». Han angret først på at han hadde sagt ja: «Knäpp Stars, det är vad dom här killarna borde heta», men de fant straks rette tonen, og da Janne Frisk dukket opp igjen etter Norrlandsreisen ble det bestemt at Svenne skulle bli permanent medlem av gruppa. Den nye besetningens første opptreden på Rörstrands fritidsklubb i militærområdet Karlberg i Stockholm var en kjempesuksess.
Etter hvert ble det mindre latinamerikansk dansemusikk og atskillig mer rock. The Hep Stars ble et dyktig showband og spilte fast som husorkester på Limbo Club og Racing Club i Stockholm. Så fikk de spille på danspalassets lille scene i Regjeringsgatan. En kveld dukket ikke hovedattraksjonen The Spotnicks opp og The Hep Stars ble lost over til hovedscenen. Deres standard rockerepertoar fant mange tilhengere og fra nå av var det helst på de store arenaene at The Hep Stars hørte hjemme.
Lederen av plateselskapet «Olga», Åke Gerhard, fikk høre The Hep Stars og tilbød seg å bli deres manager. Ryktene gikk og konsertene trakk et stadig større publikum. Det lyktes også Åke Gerhard å få satt opp et turnéprogram for dem i de svenske folkeparkene sommeren 1964. Senere samme år sluttet Hasse Östlund og ble erstattet av Benny Andersson. Benny var venn av Svenne. Han hadde en allsidig bakgrunn og hadde blant annet spilt trekkspill med Elverkets Spelmanslag.
Åke Gerhard syntes at det var på høy tid at gruppa fikk spille inn sin første singelplate. Valget falt på Jean Rolle og Guy Donovans «Kana Kapila» (1964), med Ray Charles’ «I Got a Woman» på B-siden.
Cadillac. The Hep Stars kappkjører med The Pussycats
Nå ble det bestemt at de skulle satse profesjonelt, og fra januar 1965 ble The Hep Stars fulltidsjobb for samtlige bandmedlemmer. Svenskeantennene var på den tid blitt vanlige på norske fjernsynsapparater, og da The Hep Stars slapp til gjennom TV-programmet "Drop In" den 23. mars 1965, ble frontfiguren, vokalisten Svenne Hedlund, straks et ungpikeidol både i Sverige og Norge. Hans portrett ble trykket i ukebladene og hengt på veggene i mangt et jenteværelse.
Det store gjennombruddet kom likevel med singelen «Cadillac», skrevet av Vince Taylor i 1959 som "Brand New Cadillac". Åke Gerhard syntes ikke noe om låta, men gruppa stilte ham et ultimatum: «Antigen ger du ut låten på ditt bolag, eller också tar Dieke hand om den».
13. april 1965 raste «Cadillac» rett inn på niendeplassen på Sveriges Radios populære ungdomsprogram Kvällstoppen, og klatret videre opp til førsteplassen. «Cadillac» holdt seg på lista i hele 14 uker. Det hjalp ikke at The Pussycats i hui og hast fikk spilt inn samme sangen i håp om, som norsk gruppe, å oppnå en tilsvarende suksess i Norge, som The Hep Stars fikk i Sverige. Kvällstoppen var nemlig et program som også norsk ungdom lyttet til. Dermed kom The Hep Stars nærmest over natta til å bli Nordens mest etterspurte band, og spilte både i Danmark, Finland og Norge. Det var selv blant norsk ungdom allmenn enighet om at The Hep Stars hadde laget en langt bedre innspilling av «Cadillac» enn The Pussycats.
The Hep Stars spilte inn fire singler samtidig. Tre av dem slo an. Oppfølgeren til «Cadillac» ble «A Tribute to Buddy Holly», men denne ble knapt lagt merke til i Norge. Høyeste plassering i Sverige for denne låta var en fjerdeplass. Atskillig bedre gikk det med den tredje innspillingen som ble sluppet, «Farmer John». «Farmer John» klatret rett inn på tiendeplass på Kvällstoppen 27. april 1965, dermed okkuperte The Hep Stars samtidig hele tre av plassene på Tio i topp. Både «Cadillac» og «Farmer John» nådde i tur og orden førsteplassen. Også på VG-lista etterfulgte «Farmer John» The Hep Stars' suksess med «Cadillac».
Deres neste hit «Bald Headed Woman» (1965) klarte også å erobre førsteplassen på Tio i topp, men kritikken var ikke nådig. Musikkanmelderne var slett ikke like begeistret for The Hep Stars som publikum var. Shanes, Ola & the Janglers og Tages laget alle originalt sanger, og nøyde seg ikke med å planke andres sanger. «Vi får väl skriva en låt då», freste Benny Andersson og ristet bokstavelig talt «No Response» (1965) ut av ermet. Den nådde tredjeplassen på Tio i topp, og var den første innspillingen The Hep Stars gjorde med eget materiale.
Benny Andersson skriver «Sunny Girl» på Kongsvinger
Utallige ganger krysset gruppa grensa for å spille i Norge. I perioden 1965 til 1968, da de sto på høyden av sin berømmelse, var de utvilsomt Nordens mest ettertraktede band.
Våren 1966 hadde de spilt på Kongsvinger og satt på hotellrommet og spilte kort. Plutselig spratt Benny opp fra stolen og forsvant inn på værelset sitt. Et kvarter senere returnerte han med en nydelig melodi. Oppmuntret av de andre stakk han ut en gang til, og etter nok et kvarter var også teksten til «Sunny Girl» ferdig. The Hep Stars fortet seg tilbake til Stockholm for å spille den inn.
«Sunny Girl» var utvilsomt en av gruppas vakreste komposisjoner. Dette ble en singelhit av virkelig format. De la det samme orgelpoputtrykket på oppfølgeren «Wedding», som var signert både Benny Andersson og Sven Hedlund. Begge singlene nådde førsteplassen på Tio i topp.
«Sunny Girl» slo et par år senere an også i Nederland. Da Svenne og Lotta i 1989 gikk med på en gjenforening med Janne, Crille og Lelle, tillot Lotta seg å liten språkelig finesse. Istedenfor Bennys aparte tekstpasasje «she is domestic, she is property» instruerte hun Svenne at han skulle synge «she is fantastic, she is beautiful».
Forøvrig skal Benny alene ha fremført «Wedding» til ære for Björn Ulvaeus og Agnetha Fältskog i deres bryllup i 1971.
I natt jag drömde (marerittet starter)
The Hep Stars hadde allerede på LP-en The Hep Stars (1966) spilt inn Ed McCurdys «Last Night I had the Strangest Dream». I Cornelis Vreeswijks gjendiktning ble den til «I natt jag drömde». Dette var gruppas første innspilling på svensk, men fordi Vreeswijk lå i konflikt med Sveriges Radio var det ikke tillatt å spille noen av de sangene han hadde rettigheter til i eteren.
Innen plata for første gang ble spilt på radio hadde den solgt i over 80 000 eksemplarer. Den ble også liggende på Svensktoppen så lenge at det ble snakk om å innføre en øvre grense for hvor mange uker en enkelt låt skulle tillates å ligge på listene! Sangen solgte alt i rundt 230.000 eksemplarer. At den norske visesangeren Ivar Medaas forsøkte seg med en norsk versjon av samme låt etter The Hep Stars’ melodiøse, og Vreeswijks sjelfulle innspilling, ble møtt med hoderystende reaksjoner, men var vel trolig ikke ment som annet enn en munter kommentar?
The Hep Stars fortsatte å skape melodiøs pop med «Consolation» (1966). Andre svenske band, slike som de mer eksperimentelle Tages m.fl., mente at The Hep Stars gjennom å sette dagsorden for barometerpopen, hindret andre band fra å få aksept for å introdusere nye retninger innenfor svensk pop.
The Hep Stars overrasket nå med å reise til Afrika for å lage en film de kalte Habari Safari. Ideen kunne minne litt om Magical Mystery Tour, en reise i musikk, uten konkret mål og mening. Det hele resulterte i 6 kilometer uferdig film, som senere har blitt liggende og samle støv i Europafilms arkiver. I forbindelse med filminnspillingen spilte de imidlertid inn «Malaika» (1967), sunget på swahili. Popmusikk med afrikansk sound var definitivt noe nytt og annerledes i svensk popmusikk.
Pre-ABBA med en håndsrekning fra Björn Ulvaeus
Svenne og Lotta synger med det «nye» Hep Stars under Stockholm Pride i 2008. Foto: James O'Brien.
Med «Sagan Om Lilla Sofie» (1968) gjorde The Hep Stars på ny sin inntreden på Svensktoppen. Singelen signaliserte at gruppa også holdt fast ved den svenske delen av repertoaret, men det stoppet ikke der. Helt overraskende ble gruppa styrket med en kvinnelig vokalist, Svennes kjæreste, Charlotte Walker, fra den nylig oppløste, amerikanske kvinnetrioen The Sherry's. Trolig var det ikke noe lurt trekk overfor et utall knuste ungpikehjerter som nappet stjernebildene av Svenne ned av veggen. Endringen signaliserte samtidig at gruppa beveget seg i en ny musikalsk retning. Deres første singler med Lotta var coverversjoner som «Let It Be Me», «Holiday for Clowns», «Groovy Summertime» og «Save Your Heart for Me», som også ble oversatt og slo an som «svenkstoppare» under tittelen; «Tända På Varann».
Grepet med dobling av mannlig og kvinnelig vokalist pekte på sett og vis videre mot konseptet bak Benny Anderssons neste prosjekt sammen med Björn Ulvaeus; ABBA. Vi ser kimen til det som også skulle bli ABBAs varemerke, de tette sangharmoniene, i «A Flower in My Garden» (1968), som Benny til alt overmål hadde komponert sammen med sin senere makker i ABBA, Björn Ulvaeus. Allerede på albumet The Hep Stars (1966) hadde gruppa spilt inn en av Björns sanger, «No Time». Låten hadde han egentlig skrevet for sin egen gruppe Hootenanny Singers. På samme LP finnes forøvrig også «Isn’t It Easy to Say», som er den første sangen som Björn komponerte sammen med Benny.
Verken «Holiday for Clowns», som enkelte mente var The Hep Stars' beste plateinnspilling, eller «A Flower in My Garden», ga dem noen uttelling på hitlistene. Det gjorde heller ikke det nye albumet med Lotta; Songs We Sang 68 (1968). Atskillig bedre gikk det med «Speleman» (1969), en drivende sang inspirert av gresk folkemusikk. Denne ble en kjempehit og var komponert av Benny i samarbeid med Björn Ulvaeus og den allestedsnærværende trubaduren Cornelis Vreeswijk.
Mot okänt land (svanesangen)
Gruppa forsøkte nå å følge The Beatles’ eksempel fra Let It Be med å gripe tilbake til deres musikalske røtter. De gjorde en versjon av Pat Boones «Speedy Gonzales», som var en stor hit da The Hep Stars ble dannet. «Speedy Gonzales» slo godt an, og skulle til tross for fortsatte plateutgivelser bli gruppas siste megahit.
Samtidig som «Sunny Girl» ble en hit i Nederland gjorde The Hep Stars stor lykke i Tyskland, uten at de klarte å oppnå noen listeplasseringer der. De spilte imidlertid inn en sang på tysk også; «Warten auf den Tag» (1968). Det ble nå arbeidet intenst for å få gjennomført en USA-turné sammen med Paul Revere & the Raiders, men denne ble det dessverre aldri noe av.
Problemer med skattemyndighetene og indre stridigheter førte til at Janne Frisk ble sparket fra gruppa tidlig i 1969. Enkelte av bandmedlemmene ønsket av personlige motsetninger også å sparke Lelle, men slik gikk det heldigvis ikke. Siste konsert som The Hep Stars spilte sammen med Benny var 31. august 1969. Samme høst sluttet også Svenne og Lotta for å prøve lykken som duo. De ble forsøkt erstattet av det indonesiske søskenparet Kookie og Josephine Tian, mens Janne Frisk ble hentet inn igjen som gitarist.
Benny, Svenne og Lotta utgjorde mye av den originale sounden i gruppa. Dessuten forsvant mye av kreativiteten med låtskriver Benny, som i enkelte tilfelle også komponerte sammen med Svenne. Det varte ikke lenge før Janne Frisk gikk trett. Han ble erstattet av Simon Gajzler. I 1971 hoppet Crille av, og ble erstattet av Peter Molin. Så ble The Hep Stars styrket med enda en gitarist, Chris Sedgwick. Da bandet endelig ble oppløst i 1973 var det altså bare Lelle tilbake av originalbesetningen.
I samme periode, 1970 til 1973, opptrådte Svenne og Lotta fra tid til annen sammen med Benny Andersson på konserter. Senere fikk Björn og Benny litt å bestille med Svenne & Lotta etter at Stig tegnet duoen til ABBAs Polar Records. Björn og Benny forsøkte å hjelpe dem til internasjonal lansering, men gjennombruddet uteble.
Elastiske øvelser
Høsten 1973 kom Lelle, Crille og Janne opp med en ny band-idé, og startet Gummibandet sammen med Bernt Liljegren fra Tom & Mick & Maniacs. På 1980-tallet gjenopptok de navnet The Hep Stars, sammen med Svenne & Lotta. I 1989 utga de med Lasse Wellander på gitar og Benneth Fagerlund på keyboards, albumet «Hep Stars Act II». Med verdenssuksessen Benny Andersson hadde oppnådd med ABBA ønsket han naturlig nok ikke å bidra til å tegne nye kapitler i The Hep Stars' historie ved å delta i de ulike gjenopplivingsforsøkene.
I 1990 kom Jan-Olof "Joffe" Enbom med på bass og vokal, og i 1993, Bengt "Bengan" Arenblad, på keyboard og vokal. Totte Päivärinta overtok trommene i 2004. Christer Petterson døde i 2006. Våren 2014 la The Hep Stars ut på 50-årsjubileumsturné. Ettersom Janne Frisk ble ikke ønsket å delta, hadde Torgny "Todde" Stoor overtatt som gitarist, slik at det nå bare er Svenne Hedlund igjen av det originale Hep Stars. 50-årsbandet, som gjennom en nyinnspilt CD forsøkte å gjennomfriske 16 låter fra The Hep Stars' repertoar, besto således av Svenne Hedlund (sang), Jan Olov «Joffe» Enbom (bassgitar, sang), Todde Stoor (gitar), Totte Päivärinta (trommer) og Bengt «Bengan» Arenblad (keyboards).
2014 – The Hep Stars 50th Anniversary 1964-2014 – Hep House Records HHR-015
Litteratur
Dan-Erik Landén & Carl Magnus Palm: Cadillac Madness – den otroliga berättelsen om The Hep Stars. Premium Publishing. Stockholm 2004. ISBN 91-89136-04-7
