Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
O’Neill ble 1946 innvalgt ved et suppleringsvalg for Ulster Unionist Party som representant for valgkretsen Bannside i det nordirske parlamente. Han innehadde underordnede oppgaver til han i april 1956 ble innenriksminister. Allerede i oktober samme år ble han finansminister.
Statsminister
I 1963 etterfulgte han Lord Brookeborough i embedet som statsminister. Han slo da inn på politiske veier som forgjengeren hadde unnveket.[trenger referanse] Fan forsøkte å overvinne de konfesjonelle skillelinjer og bevege katolikker og protestanter til et bærekraftig samarbeide.[trenger referanse] I januar 1965 inviterte O’Neill regjeringssjefen i Irland, Seán Lemass, til samtaler i Belfast.
O’Neill ble da møtte med betydelig motstand i eget parti. Han hadde bare informert noen få om møtet.[trenger referanse] Det kom også motstand fra pastoren Ian Paisley, som kategorisk avviste alle samtaler med republikken Irland. Paisley og hans tilhengere kastet snøball på Lemass' bil. I februar besøkte O’Neill Lemass i Dublin. Motstanden mot O’Neills reformer var så sterke at under et arrangement under Orangeordenens regi O’Neill-tilhengeren og parlamentsmedlemmet George Forrest ble revet ned fra podiet av medlemmer av ordenen, som han selv tilhørte, og slått bevisstløs.[trenger referanse]
I 1968 begynte Northern Ireland Civil Rights Association (NICRA) med gatedemonstrasjoner. En marsj i Derry (Londonderry) den 5. oktober 1968, som var blitt forbudt av innenriksminister William Craig, ble oppløst av politistyrken Royal Ulster Constabulary (RUC) ved bruk av slagstokker. Blant de skadede var det også ledende politikere. Dette voldsutbruddet ble filmet og vist på fjernsyn verden rundt. Datoen 5. oktober regnes av flere historikere som begynnelsen på de urolighetene som kalles The Troubles som rystet Nord-Irland i mange år.[trenger referanse]
I mai 1968 kastet medlemmer av Woodvale Unionist Association egg, mel og steiner på O’Neill - de var ikke enige i hans politikk overfor nasjonalistene og Irland.
O’Neill presenterte så et fem-punkts reformprogram. Denne planen gav NICRA en rekke innrømmelser. Men frie valg etter prinsippet one man, one vote var ikke medtatt. Til tross for dette kom NICRA til at de hadde oppnådd noe, og gikk inn for programmet og ville ta en pause med protestmarsjene.[trenger referanse] Han regnet nå egentlig med at tingene skulle bli bedre.[trenger referanse]
Men det var ikke alle på katolsk side som syntes reformene var tilstrekkelige. En gruppe studenter grunnla under ledelse av Bernadette Devlin og Michael Farrell bevegelsen People’s Democracy. De organiserte en firedagers marsj fra Belfast til Derry, som begynte 1. januar 1969. På den fjerde dagen havnet de i et bakhold med om lag 200 unionister. Det sterke politinærvær grep ikke inn. Det viste seg senere at et flertall av angriperne selv var medlemmer av RUC.[trenger referanse] Tretten protesterende måtte få behandling på stedet for skadene de ble påført. Dette angrepet utløste en flere dager med sammenstøt mellom RUC og katolske demonstranter i bydelen Bogside i Derry.
I februar 1969 kom det til andre opprør i Ulster Unionist Party, utløst av ti til tolv dissiderende og av Brian Faulkners uttreden av regjeringen. O’Neill utlyste da nyvalg.
Avgang
Verlgerne stod overfor et enkelt valg: For eller mot O’Neill.[trenger referanse] Fra O’Neills synsvinhel var resultatet imidlertid ikke så entydig. At han nesten tapte i sin egen valgkrets Bannside mot Ian Paisley var fornedrende.[trenger referanse] Derfor trakk han seg i april 1969 som formann for Ulster Unionist Party og også som statsminister, etter at en rekke bombeangrep på vannverket i Belfast, forøvet av Ulster Volunteer Force, hadde tilspisset den politiske situasjon.
Etter politikken
I januar 1970 trakk han seg fra parlamenet og fra politikken.
O’Neill døde 12. juni 1990 i Hampshire i England.
Verker
Terence O'Neill: Ulster at the crossroads. Faber and Faber, London 1969
Terence O'Neill: The autobiography of Terence O’Neill. Hart-Davies, London 1972
Referanser
^Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000010281, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abThe Peerage, oppført som Terence Marne O'Neill, Baron O'Neill of the Maine, The Peerage person ID p4843.htm#i48427, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abSocial Networks and Archival Context, oppført som Terence O'Neill, Baron O'Neill of the Maine, SNAC Ark-ID w6f57qwk, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^ab UK Parliament ID bfxyYIST[Hentet fra Wikidata]
^Oxford Dictionary of National Biography, offisielt nettsted www.oxforddnb.com[Hentet fra Wikidata]
^ The Peerage person ID p4843.htm#i48427, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
.png)
