Taskekrabben (Cancer pagurus) er en krabbeart som er vanlig på hard bunn. Den hører til blant de kommersielt viktigste krepsdyrene, og er den største spiselige krabbearten som finnes naturlig i norske farvann.
Beskrivelse
Ryggskjoldet til taskekrabben er rødbrunt hos voksne dyr, men kan grense til lilla hos helt unge individer. Fra tid til annen dukker det òg opp eksemplarer med hvite flekker. Som regel er ryggskjoldet til hannen om lag 9 cm langt og 15 cm bredt, men under gode forhold kan det vokse seg hele 25 cm bredt. En fold i ryggskjoldet utvider seg langs ryggen og danner et forgreinet gjellekammer.
Taskekrabben har fem par gangbein, hvor det første er omdannet til store klør med svarte fingre. De andre beina har også svarte tupper, og er dekket med rader av små, stive hår. Det er mulig å skille ut både antennene og antennulene forfra. Ved siden av disse ligger øynene i hver sin fordypning. Munndelene består av maxillipedene, et par maxiller, et par maxilluler og endelig mandiblene.
Sett fra undersiden kan en se bakkroppen, som er sterkt redusert og brettet inn under forkroppen. Denne er bredere hos hunnen enn hos hannen. Bak abdomen (bakkroppen) ligger kjønnsorganene og anus. Som et resultat av dette kan krabbene bare pare seg i forbindelse med skallskifte.
Levesett
Taskekrabben er et nattaktivt dyr som ligger nedgravd i sedimentene og gjemmer seg om dagen. Om natta går den ut og leter etter mat opp til 50 meter fra skjulestedet sitt. Som regel spiser den bentiske krepsdyr og bløtdyr, som den åpner skallene til med de kraftige klørne sine. Hanner er spesielt aggressive mot hverandre, det hender til og med av og til at de dreper hverandre under kampene. De kjenner hverandre igjen på størrelsen på klørne; disse er mye mindre hos hunnen.
Når de blir løftet, inntar taskekrabben en karakteristisk positur med gangbeina og klørne inn under skallet, for å beskytte den sårbare buken.
De naturlige fiendene til voksne taskekrabber er fisk og blekksprut. Larvene blir spist av diverse planktonspisere, og ungdyr (som lever i fjæra) blir ofte tatt av sjøfugl. På grunn av størrelsen er taskekrabben tregere enn andre krabber. Dette kompenserer den for med de ekstra kraftige klørne sine, som han forsvarer seg med. Han kan også grave seg ned i sand for å unnslippe predatorer.
Paringstiden til taskekrabben er vanligvis om vinteren. Hannen klatrer opp på hunnen og blir sittende til neste gang hun skifter skall og kjønnsåpningene igjen blir tilgjengelige. Han befrukter henne med hjelp av såkalte gonopoder, som er omdannede ekstremiteter på bakkroppen. Indre befruktning finner sted kort før det nye eksoskjelettet hennes hardner, og de befruktede eggene bæres under bakkroppen til hunnen helt til de klekkes. Ei hunn kan legge opp til 20 000 egg.
Det første utviklingsstadiet utenfor egget er zoealarvestadiet, som er planktonisk. Senere utvikler dyret seg til postlarve, megalopa og til slutt et juvenilt dyr. De første juvenile stadiene skiller seg ut med en tynn, men lang og synlig bakkropp, som med tiden reduserer seg i størrelse og bretter seg inn under brystplata. Ungdyr holder gjerne til i tareskog, der de bruker hapterne (tilsvarer røtter hos landplanter) til tangen og taren som gjemmesteder.
Levetid er vanligvis 25-30 år, men i ekstreme tilfeller kan de leve i opptil 100 år.[4]
Forbud mot fangst
I 2012 frarådet Fiskeridirektoratet å fange denne krabben fra Bodø til Lofoten. Analyser av et begrenset antall krabber viste høyt innhold av kadmium.[5]
