Et anonymt portrett som er antatt å forestille Christopher Marlowe.
Tamburlaine den store (Tamburlaine the Great) er et skuespill i to deler av den engelske dramatikeren Christopher Marlowe. Stykket er løst basert på livet til den asiatiske herskeren Timur Lenk. Marlowe skrev stykket vinteren 1587 og 1588. Stykket er en milepæl i elisabethanske drama for utendørsteatre og markerer et vendepunkt fra klosset språkføring og løs fortellergang hos tidligere dramatikere på Tudortiden, og en ny interesse for et friskt og levende språk, minneverdig handling, og intelligent kompleksitet.
Betydning
Sammen med Thomas KydsDen spanske tragedie, er Tamburlaine betraktet som den første populære suksess i Londons ‘offentlige’ (det vil si utendørs) teaterscene. Marlowe ble vanligvis betraktet som den fremste av de såkalte «University Wits», de nye intellektuelle fra universitetene, og han påvirket dramatikere til langt inn i den jakobinske perioden, og ekko av Tamburlaines svulstighet og ærgjerrighet kan bli funnet i engelske skuespill i alle stadier inntil puritanerne stengte teatrene i 1642.
Marlowe brøt bevisst med de klassiske krav, som bruk av regeltvang, budbringeren, åndeåpenbaringen, korsangere, til tragedien som renessansens tradisjonelle estetikk hadde krevd. I forordet uttaler han sin forakt for den kost som det engelske teateret hittil hadde bydd på av enfoldig gjøgling og dans. Isteden skal publikumet få se Tamburlaine true hele verden. Det er den teatralske stilen som Marlowe endret. På praktfulle blankvers fremsto dialogene som ordmusikk.
Selve fortellingen er en enkel sådan om en maktgal fyrstes streben etter total makt, men han setter skjønnheten like høyt som makten selv. Overmennesket som vil bli Guds jevnbyrdige innhentes av døden før seieren er total. En egentlig handling har ikke stykket. Det er Tamburlaines veldige patos og lidenskapelige maktbegjær som er dramaets reelle tema. Dramatisk intrige er nesten ikke-eksisterende, og isteden preges stykket av voldsomme og dramatiske øyeblikk som ga anledning til pompøse ordspill og dristige språkbilder.
Utgivelse
Skuespillet, i begge deler, ble skrevet inn i Stationers' Register den 14. august1590 som «to komiske diskurser». Begge deler ble utgitt som en enkeltstående oktavformat (octavo) senere det samme året av trykkeren Richard Jones. En andre utgivelse ble trykket av Jones i 1592. Skuespillene ble neste gang trykket hver for seg i kvartformat (quarto) av bokselgeren Edward White, del 1 i 1605 og del 2 i 1606.[1]
Handlingsgang
Skuespillet åpner i Persepolis. Den persiske keiser Mycetes sender troppene av sted for å gjøre av med Tamburlaine, en skyter og ved dette tidspunktet en normaderøver. I samme scene konspirerer Cosroe, Mycetes’ bror, velte keiseren og selv overta tronen.
Scenen skifter til Skytia hvor Tamburlaine er vist i å kapre, fri til og vinne Zenocrate, den vakre datteren av en egyptisk konge. Konfrontert med Mycetes' soldater overtaler han først soldatene og deretter Cosroe til å gå sammen med ham i en krig mot Mycetes. Selv om han lover Cosroe den persiske tronen sviker Tamburlaine dette løftet og etter at han har beseiret Mycetes tar han selv kontrollen over det persiske riket.
Brått en mektig figur beslutter Tamburlaine å gjøre ytterligere erobringer. Etter en krig mot Tyrkia tar han den tyrkiske kongen Bajazeth og hans dronning til fange. Han holder dem innestengt i en hule og ved et øyeblikk bruker han Bajazeth som fotskammel.
Etter å ha erobret Afrika og utropt seg selv som keiser av kontinentet setter han øynene på Damaskus, dette setter hans egyptiske svigerfar direkte i hans spor. Zenocrate bønnfaller hennes ektemann om spare hennes far. Han føyer seg og gjør sultanen til sin underkonge. Skuespillet ender med bryllupet mellom Zenocrate og Tamburlaine, og kroningen av den tidligere keiserinnen av Persia.
I andre del forbereder Tamburlaine sine sønner til å bli erobrere i hans kjølvann mens han selv fortsetter å erobre kongedommer inntil hans. En av hans sønner som foretrekker å bli ved sin mors side og ikke risikere døden vekker Tamburlaines vrede. Ved å se sønnen som en kujon dreper Tamburlaine i raseri i en kamp hvor sønnen nekter å slåss. Endelig, mens han angriper en islamsk nasjon brenner han med forakt en kopi av Koranen og hever å være større en Gud. Brått blir Tamburlaine syk og dør, gir makten over til sine sønner, men fortsatt fremadstrebende til storhet mens han forlater livet.
Kritisk historie
Tamburlaines betydning på det engelske dramaet på 1590-tallet kan ikke overvurderes. Skuespillet eksemplifiserte, og i noen saker skapte mange av de typiske egenskapene til det elisabethanske drama: svulstighet og ofte vakkert billedspråk, overdrevne uttrykk, og sterke karakterer forbrukt av deres overveldende lidenskaper. De første nedtegnete kommentarer på skuespillet var derimot negative, et brev skrevet i 1587 nevner en historie om et barn som ble drept av en tilfeldig bruk av skytevåpen i løpet av en forestilling, og året etter snerrer Robert Greene i et angrep på Marlowe om den «ateistiske Tamburlaine» i en epistel til stykket Perimedes the Blacksmith.[2] At de fleste publikummere (og dramatikere) svarte med entusiasme er rikelig demonstrert av økningen av asiatiske tyranner og «ærelystne sinnelag» i dramaet på 1590-tallet. Marlowes påvirkning på mange av karakterene i Shakespeares historiske spill har blitt notert av, blant andre, Algernon Swinburne.
I løpet av de første årene av 1600-tallet hadde stykkets overdrevet dramatiske språk gått av moten. Shakespeare selv la en tale fra Tamburlaine i munnen på hans spillforvirrete soldat Pistol. I Timber fordømmer Jonson «Tamerlaner og Tamer-khaner av den senere tid som har ingenting i seg annet enn scenisk strutsing og voldsom skråling...»
Kritikere i senere tid har ikke endret posisjon etter Jonson; språk og hendelser i stykker som Tamburlaine er unaturlig og til sist også ikke overbevisende. Likevel, stykket ble sett på som teksten over alle andre tekster «hvori hele det hvileløse sinnsstemningen i sin tid finner sitt uttrykk».[3]
Om Marlowes dramaturgi har blitt foreldet har ikke det samme skjedd med hans poesi. Han var ikke den som oppfant blankverset, denne formen var blitt utgitt på engelsk av Henry Howard, jarl av Surrey, i løpet av tiden under Henrik VIII av Englands regime, og introdusert i tidligere skuespill fra Tudortiden som Gorboduc. Med sjeldne unntak kan Tudortidens blankvers synes stivt og maniert, men Marlowe var den første som viste hvor dramatisk formen kunne fremme tanker og følelser. Litteraten Robert Fletcher noterer at Marlowe «oppnådde en høy grad av fleksibilitet og skjønnhet ved å unngå en regelmessig slutt-stopp ordning ved å sikre en mangfoldighet av pauser, brytning og trykkbetoninger, og ved å gi sitt språk poetisk fortetning og stemningsmettethet».[4] I sitt dikt om Shakespeare nevner Jonson «Marlowes mektige linje», en frase kritikere har akseptert som det den er, tilsvarende som de også har akseptert Jonsons uttalelse at Shakespeare har overgått den. Men mens Shakespeare er vanligvis sett på som å fanget inn et langt større omfang av følelser og stemninger enn hans samtidige, har Marlowe beholdt en betydelig plass som det første geni av blankverset i engelsk drama.
Temaer
Stykket blir ofte forbundet med renessansenshumanisme som idealiserer menneskets potensial. Tamburlaines streben etter uendelig makt reiser inngående religiøse spørsmål om han krever for seg en rolle som «Guds svøpe» (et tilnavn som opprinnelig ble tillagt huneren Attila). Noen lesere har knyttet denne posisjonen til det faktum at Marlowe ble anklaget for ateisme. Andre har vært mer opptatt av den antatt anti-muslimske tråden i stykket, fremtredende i en scene hvor hovedpersonen brenner Koranen, skjønt Tamburlaine blir deretter dødssyk direkte etter, noe som antyder guddommelig gjengjeldelse.
Historiske framførelser
Den første delen av Tamburlaine ble oppført av selskapet Admiral's Men ved Fortune Theatre senere i 1587, rundt et år etter at Marlowe forlot University of Cambridge. Edward Alleyn hadde rollen som Tamburlaine, og det ble etterhvert hans signaturrolle. Stykkets popularitet, betydelig nok til at Marlowe skrev en oppfølger som første til tallrike oppsetninger i løpet av det neste tiåret.
Lagdelingen av London-publikumet i den tidlige jakobinske perioden endret skjebnen til stykket en del. For de sofistikerte publikummere i innendørsteatre som Blackfriars og (tidlig på 1610-tallet) Globe Theatre var Tamburlaines «meget forbløffende begreper» en etterlevning fra en enklere dramatisk tidsalder. Satiriske skuespillforfattere forsøkte tidvis å etterligne Marlowes stil, slik John Marston gjør i innledningen til Antonio and Mellida.
Mens det er sannsynlig at Tamburlaine ble fortsatt spilt på de store teaterhusene, som Red Bull Theatre, som trakk til seg det tradisjonelle publikumet, er det ingen nedtegnelser om oppsetninger etter 1595.
I 1919 satte Yale Dramatic Association opp en framføring av Tamburlaine som hadde redigert og kombinert begge delene av Marlowes skuespill. For Stratford Shakespeare Festival, som i dag heter Stratford Festival of Canada, i 1956 regisserte Tyrone Guthrie en annen dual versjon med Donald Wolfit i hovedrollen.[5] Oppsetningen kom også til Broadway, hvor det dog ikke imponerte storbyens publikum og kritikere, skjønt Anthony Quayle som hadde erstattet Wolfit i hovedrollen mottok en nominasjon til prisen Tony Award for sin framføring, dette samme gjorde Guthrie for sin regi.
Produksjonen til Royal National Theatre i 1976 hadde Albert Finney i tittelrollen til Peter Halls regi. Denne produksjonen åpnet det nye Olivier Theatre på South Bank i London. Denne oppsetningen er blitt anerkjent som en av de mest vellykte av de sjeldne moderne produksjonene.
Mens stykket har blitt gjenoppfrisket gjentatte ganger i det forrige århundret er det fortsatt hindringer som forhindrer nye oppsetninger: det krever en stor besetning og en særdeles dyktig skuespiller som er i stand til fremføre en ekstremt utfordrende rolle. F. P. Wilsons spørsmål spurt på midten av 1900t-allet synes å ha fortsatt gyldighet: «hvor mange av oss kan skryte av å være mer enn lesere av Tamburlaine?»
Kontrovers
I november 2005 ble en oppsetning av Tamburlaine ved Barbican Centre i London anklaget for å underkaste seg muslimsk følsomhet ved å utelate en seksjon i stykket hvor hovedpersonen brenner Koranen og flår profeten Muhammed. Sekvensen ble endret slik at Tamburlaine isteden besudlet samtlige religiøse tekster av ulike religioner. Regissøren nektet for at stykket var blitt sensurert og hevdet at endringen var gjort «utelukkende av kunstneriske grunner» for «å sette fokus i stykket fra anti-tyrisk pantomime til en eksistensiell epikk». Dette skiftet derimot fokuset i en betydelig grad fra en antall anti-tetiske (og spesielt anti-muslimske) poenger i stykket, og endret stykkets tone og tendens.[7]
