Taekwondo (koreansk/hanja: 태권도/跆拳道, uttalehjelp•info, refereres også til som taekwon-do, tae kwon do og tae kwon-do) er opprinnelig et koreansk selvforsvarssystem og militært nærkampsystem, som gjennom det tyvende århundre også har utviklet seg til en global internasjonal idrett og en olympisk konkurranseidrett.
Taekwondo stod for første gang på OL-programmet som offisiell gren i sommer-OL i Sydney 2000, hvor Trude Gundersen ble Norges første medaljevinner. Gundersen overrasket med OL-sølv i klassen kvinner -67 kg.
Det finnes hovedsakelig to former for taekwondo, som internasjonalt er forbundet med enten verdensforbundet World Taekwondo (WT) eller det splittede forbundet International Taekwon-Do Federation (ITF).
WT er det største forbundet, og er offisielt anerkjent av IOC. WT er en såkalt "all style" organisasjon, hvor ulike stilarter er inkludert, men hvor man på konkurransearenaen samles rundt felles konkurranseregler i kamp/sparring og mønster definert av Kukkiwon.
Norges Kampsportforbund er det særforbundet i NIF, som organiserer taekwondo, karate, jujutsu og wushu i Norge, og som arrangerer de offisielle Norgesmesterskapene innenfor de ulike idrettene.[1] Taekwondo er blant de ti mest utbredte idretter i verden.
Navnet «taekwondo» er sammensatt av tre ord som betyr følgende: Tae: fot, sparke, knuse med foten.Kwon: Hånd, slå, knuse med hånden. og Do: Kunst, metode, vei. Taekwondo har fått impulser fra mange kampsporter, blant andre: Shotokan Karate, Taekkyeon og Subak.
Etymologi
Direkte oversatt betyr «taekwondo» fot, hånd og kunst/vei. Tae (fot), symboliserer kroppens nedre deler, altså bena. Kwon (hånd) symboliserer kroppens øvre del, altså overkroppen. Do (kunst/vei) symboliserer hodet, det vil si tanken eller ånden.
Eldre historie
Historisk plasserer man gjerne starten på den koreanske kampkunsten til perioden da de tre kongedømmene Silla, Koguryo og Baek Je eksisterte for over 2000 år siden. Silla-dynastiet var utsatt for konstante angrep fra sine større naboer, Baek Je fra vest og Koguryo fra nord. Det var derfor svært avgjørende for Silla å bygge opp en sterk militær styrke med sterke ledere for å bevare sin uavhengighet og frihet. Den 24. kongen, Chin Heung, tok initiativet til å danne en elitegruppe av krigere som fikk navnet Hwa-Rang Do. De ble trent i en streng mental og fysisk disiplin, og fulgte følgende læresetninger som ble satt av den vise koreanske buddhistmunken og læreren Won Kang:
Lojalitet til kongen
Lydighet overfor foreldre
Tillit blant venner
Aldri trekke seg tilbake i kamp
Drepe rettferdig
Disse unge krigerne ble undervist i kampkunster, hovedsakelig Tae Kyon og Soo Bak. Hwa-Rang Doens trening inkluderte fjellklatring og svømming i isfrosne elver. Disse krigerne ble svært berømte for sitt mot, og nøt stor respekt også blant sine motstandere.
Kwan (hovedskoler)
De forskjellige «taekwondo»-stilene ble frem til vår tid praktisert på forskjellige kampkunstskoler (kwan), og stilene tok navn etter hver kwan.
På begynnelsen av 1950-tallet tok den sørkoreanske regjeringen initiativ til møter mellom alle kwanlederne for å samle all koreansk kampkunst til én stil. Det første Koreanske særforbundet for Taekwondo, Korean Taesoodo Association (KTA) ble opprettet i 1955, og arbeidet ble påbegynt om å samle de ulike stilartene. General Choi Hong-hi, grunnleggeren av Oh Do Kwan, foreslo senere å skifte navnet på organisasjonen fra Taesoodo (som betyr det samme som Taekwondo) til Taekwondo, fordi det lignet mer på den gamle koreanske stilarten Taekkyon, og fordi det illustrerte tanken bak kampkunsten. Dette godtok de andre Kwanlederne, og etterhvert også den Sørkoreanske regjeringen, som bestemte seg for å sponse Korean Taekwondo Association (KTA) i 1959.
Da de ulike kwanene i KTA på denne tiden hadde hver sine sett med mønstre og grunnteknikker, ble medlemmene enige om å utvikle en samlet stilart, med et felles sett med mønstre og grunnteknikker, basert på innspill fra samtlige kwaner i KTA. Som følge av intern uenighet rundt utviklingen av en samlet Taekwondo-stilart, brøt Choi Hong Hi ut av KTA i 1965, og startet sitt eget forbund, ITF.[2] Dette forbundet er en direkte videreføring av General Choi sin skole Oh Do Kwan, og baserer seg på Chang Hon-pensumet som ble utviklet av Choi Hong Hi. General Choi flyttet deretter hovedsetet til ITF-Taekwon-Do til Canada, og han valgte å endre skrivemåten til i sin stilart til «taekwon-do», både for å tydeliggjøre avstand til KTA og stilarten de resterende Kwanene var i ferd med å utvikle, og for å illustrere at Taekwon-do består av to aspekter – det fysiske og det mentale – som samtidig avhenger av hverandre; dette vist ved bindestreken.
De resterende kwanene forble i KTA, og fortsatte utviklingen av en felles stilart som skulle ta vare på særpregene til alle medlemskwanene, under navnet Taekwondo. Denne samlede stilarten er i dag kjent som Kukki-Taekwondo (som betyr «nasjonal taekwondo» på Koreansk).[3] Stilarten administreres og defineres av Kukkiwon («Den nasjonale skolen" på koreansk), som ble opprettet i 1972, og som befinner seg i Soul i Sør-Korea. I tillegg ble de ulike kwanene etterhvert enige om et felles sparrings og konkurranseregelverk, og organisasjonen World Taekwondo Federation (i dag kjent som World Taekwondo) ble opprettet i 1973 for å administrere de rent sportslige sidene av Kukki Taekwondo. Det er dette konkurranseregelverket som benyttes i OL. Kukki Taekwondo er i dag nasjonalsporten i Sør-Korea.
Selv om de ulike kwanene offisielt ble «nedlagt» som følge av sammenslåingen til Kukki-Taekwondo, fortsatte flere av Kwanene å operere parallelt utenfor rammene av KTA. Derfor er det fremdeles en god del Taekwondo-utøvere verden over som både er tilknyttet Kukkiwon og WT, og samtidig benytter det opprinnelige Kwan-navnet på Taekwondo-stilarten de er tilknyttet. Eksempler på dette er Moo Duk Kwan Taekwondo, Ji Do Kwan Taekwondo, etc.
Internasjonalt finnes det i dag to hovedretninger innen Taekwondo:
Utøvere i taekwondo (WT) får poeng for spark mot hodet og beskyttelsesvest og slag mot vest. I tillegg er det mulig å vinne på knockout. For at en fot eller hånd-teknikk skal være bli registrert i det elektroniske scoringssystemet, og gi poeng, må den være kraftig nok til at den produserer mer enn et definert minimumsnivå av energi.
I en turnering er den som taper en kamp, enten på knockout eller på poeng, som er ute. Et unntak fra dette er utøvere som blir slått ut av dem som går til finalen. De utslåtte får da være med i en rekvalifisering og kan komme helt til bronsefinalen.
Hver WT-kamp går over 3 runder à 2 minutter med 30 sekunders pause mellom rundene. Ved uavgjort etter tre runder, blir det sudden death i den fjerde. Treff mot et tellende punkt på motstanderens kropp gir ett poeng, mens roterende spark (mer enn 180') gir tre poeng. Spark mot hodet gir tre poeng, mens roterende spark mot hodet (mer enn 180') gir fire poeng. Elektroniske vester og sokker med magnet benyttes for å registrere treff/poeng. Som nevnt over, kreves det ordentlig kraft i sparket før treff registreres. Treffkraft justeres etter tabell i henhold til klasse
Knockout er tillatt, det vil si at en utøver blir slått ut av et godkjent slag eller spark. Da blåser dommeren av kampen.[4]
Beltefargenes betydning
Hvit
Symboliserer begynnelsen, uskyldighet og harmløshet. Et tegn på at kunnskapens frø er sådd og at nybegynneren har liten kjennskap til taekwondo
Gult / Orange
Symboliserer fundament, jorden – hvorfra en plante tar rot og springer ut. Det kan også symbolisere den første solstrålen som varmer og gir liv til planten.
Grunnlaget for taekwondo blir lagt.
Grønt
Symboliserer utvikling og plantens vekst. Ferdighetene begynner å utvikle seg, og kunnskapen om taekwondo øker.
Blått
Symboliserer forståelse, himmelen som planten vokser mot, og vannet som gir den næring. En gjenspeiling av elevens fremgang og bedret innsikt i taekwondo.
Rødt
Symboliserer den glødende varmen fra solen som får planten til å vokse ytterligere. Fargen er ikke minst et symbol på fare, en beskjed til eleven om å trene selvkontroll og en advarsel til en motstander om å holde seg unna. Bruken av teknikk kan være farlig da eleven mangler innsikt om sine ferdigheter.
Sort
Symboliserer mørket bortenfor solen, ro, selvtillit og tro på egne ferdigheter. Sort er det motsatte av hvitt, og er derfor et symbol på modenhet, fullkommenhet og perfeksjon i taekwondo. Det indikerer også at bæreren er upåvirket av mørke og fare.
Hovedhensikten med bruk av belte i denne formen for selvforsvar, er at de representerer den filosofiske betydningen av taekwondo, og samtidig skiller mellom de ulike gradene.
Normalt foregår cup-graderinger tre ganger i året. Den første graderingen i året skjer vanligvis ved påske, den andre rett før sommeren og den siste rett før juleferien. Graderingen varer ca. 1/2–2 timer. Graderingen deler studentene opp i puljer etter beltefarge og alder. Til hver gradering hentes det inn en ekstern sensor/master.
Ifølge NTN (National Taekwon-Do Norway) bør det gå minst 3 måneder før man prøver seg på nytt belte frem til rødt belte. Deretter skal det gå minst et halvt år mellom hver stripe. Fra 3 svarte striper (1. gup-2) til 1. dan skal det gå minst 9 måneder. Dette gjelder ikke ellers i ITF. Der går man rett opp til 1. dan sort belte etter å ha innehatt 1. gup (rødt belte med en sort stripe) i 6 måneder.
Fra 1. dan til 2. dan må utøveren ha trent i minst to år, fra 2. dan til 3. dan må utøveren ha trent i minst tre år og slik fortsetter det.
Graderingsystemer
Kukki Taekwondo (WT) og International Taekwon-Do Federation (ITF) har forskjellige graderingssystemer. I tillegg opererer norske Mudo Instituttet, som ellers er tilknyttet Kukkiwon, med et eget beltesystem.
Grad
ITF
WT
TTU
MUDO
10. gŭp
9. gŭp
8. gŭp
7. gŭp
6. gŭp
5. gŭp
4. gŭp
3. gŭp
2. gŭp
1. gŭp
I. – IX. dan
Olympiske leker
Taekwondo ble offisiell OL-gren i Sydney 2000, etter å ha vært prøvegren i Barcelona 1992, og Seoul 1988. Norge vant sølv i OL i Sydney 2000 ved Trude Gundersen (-67 kg) og sølv i OL i Beijing 2008 ved Nina Solheim (+67 kg)
I VM og EM er det normalt åtte vektklasser for hvert kjønn, men på grunn av at det utdeles få OL-plasser i taekwondo, er vektklassene i OL større, og slått sammen til fire klasser for hvert kjønn.
Kvinner: -49 kg, -57 kg, -67 kg, og +67 kg.
Herrer: -58 kg, -68 kg, -80 kg, og +80 kg.
For å kunne kvalifisere seg til OL, må en nasjon vinne kvoteplasser. Utøvere kan kvalifisere seg gjennom en rankingliste, hvor du opparbeider deg rankingpoeng gjennom å vinne store mesterskap. VM, EM, World Grand Prix, samt store åpne mesterskap, kalt A-stevner. De seks beste i rankinglisten i hver OL-klasse før et sommer-OL, tildeles automatisk en kvalifisering.
De resterende plassene vinnes gjennom å bli blant de to beste i hver OL-vektklasse, i en egen OL-kvalifisering for hver enkelt verdensdel.
En nasjon kan maksimalt stille med to herrer og to kvinner i kvalifiseringen eller gjennom rankingen. Det betyr at en nasjon maksimalt kan kvalifisere fire utøvere til sommer-OL.
Norge har hatt med deltakere på kvinnesiden i 2000, 2004, 2008 og 2016. Første norske herre klarte OL-kvalifiseringen for 2020 i Tokyo.
Trude Gundersen fra Bergen deltok i Sydney 2000 hvor hun tok sølv.
Nina Solheim fra Namsos deltok både i Athen 2004 hvor hun røk ut med skade i kvarfinalen, samt i Beijing 2008 hvor hun kom tilbake å tok sølv.
Norske Tina Røe Skaar vant den europeiske OL-kvalifiseringen i 2016, og deltok i sommer-OL i Rio. Hun tapte første kamp 2-8 mot serbiske Milica Mandic, som vant OL-gull i London 2012.
Richard Ordemann kvalifiserte seg til OL i Tokyo 2020. Hvor kan tapte bronsefinalen i klassen -80 kg.
OL-grenen fullkontakt konkurransekamp som organiseres i World Taekwondo, regnes idag som en verdensidrett, med over 70 millioner utøvere, og 202 medlemsnasjoner.
Organisasjoner
Det er i hovedsak to store internasjonale taekwondo-forbund. Dette er World Taekwondo (WT, stiftet 1972) og International Taekwon-Do Federation (ITF, stiftet 1966). I tillegg finnes det enkelte nasjonale forbund ulike steder i verden, f.eks. det amerikanske American Taekwondo Association (ATA), som opererer med egne konkurranseregelverk og mønstre.
ITF er idag delt i tre organisasjoner etter General Choi Hong Hi gikk bort i 2002. ITF fokuserer i større grad på de tradisjonelle aspektene ved taekwondo, og i mindre grad på toppidrett. ITF har siden 2002 vært preget av intern politisk uenighet, som førte til at verdensorganisasjonen ble delt i tre organisasjoner med samme navn. Alle tre hevder å være den «riktige» organisasjonen.
Alle de tre ITF-organisasjonene arrangerer egne EM og VM, og lignende.
WT er på sin side offisielt anerkjent av IOC, og en offisiell OL-gren da denne organisasjonen siden stiftelsen har hatt som mål om å utvikle taekwondo til en global konkurranseidrett, i tillegg til å fremme de tradisjonelle aspektene ved idretten.
WT er idag den desidert største internasjonale organisasjonen innenfor taekwondo, uansett stilart. WT er også en såkalt "all style" organisasjon, hvor ulike stilarter er inkludert, men hvor alle samles rundt felles konkurranseregler i kamp/sparring i VM, OL og lignende.
De fleste taekwondoklubber i Norge idag, er organisert i Norges Idrettsforbund, og særforbundet Norges Kampsportforbund som er den offisielle representanten for taekwondo, karate, jujutsu og wushu i Norge. Innen Norges Kampsportforbund er det to taekwondo-seksjoner. En WT-seksjon og en ITF-seksjon.
Under ITF-seksjonen finner vi tre stilartsorganisasjoner: Norges Taekwon-Do Forbund (NTF), National Taekwondo Norway (NTN) som offisielt gikk inn i ITF i januar 2006, samt den mindre organisasjonen Advanced Taekwondo Norway (ATN). NTN er i dag den største enkeltstående stilartsorganisasjonen i taekwondo med over 11 000 medlemmer per 2017.
Under WT-seksjonen er det ca. 7000 medlemmer. Dette tallet gir likevel ikke et riktig bilde av hvor mange som bedriver WT taekwondo i Norge fordi store deler av WT i Norge organiseres under den kommersielle aktøren Mudo Instituttet A/S, som driver flere taekwondosentre over hele landet med rundt 5500 medlemmer, og som oppretter lokale konkurranseklubber for dem som vil hevde seg i nasjonale og internasjonale mesterskap.
Totalt sett vil det si at rundt 12 500 mennesker bedriver WT taekwondo.
Tar vi med WT og ITF-seksjonen vil det si at taekwondo totalt sett bedrives av rundt 23 500 mennesker landet rundt. Dette gjør taekwondo til Norges største kampsport/kampkunst.
Taekwondo i Norge
Historikk
Taekwondo kom til Norge i midten av 1970-årene, og ble i 1985 organisert i Norges Idrettsforbund gjennom Norges Karate- og Taekwondoforbund.
Forbundet ble i 1992 en seksjon i Norges Budo Forbund, som i 2000 skiftet navn til Norges Kampsportforbund (NKF).
NKF består av to taekwondoseksjoner, som omfatter WT-taekwondo og stilarten ITF-taekwondo.
WT-taekwondo er den idrettsfokuserte delen av den sydkoreanske nasjonalsporten taekwondo, «kukki taekwondo» (som betyr «nasjonal taekwondo»).
WT er internasjonalt en IOC-godkjent organisasjon som samler alle de tradisjonelle kampsportskolene, eller kwan, som gikk sammen om å danne Korea Taekwondo Association (KTA) i 1959, under like konkurranseregler i VM, OL og lignende.
WT er det største internasjonale forbundet i verden innenfor taekwondo, men er i motsetning til ITF en ren sportsorganisasjon med fokus på et konkret fullkontakt sparringsregelverk. Den tradisjonelle, kampkunst-fokuserte delen av Kukki Taekwondo, organiseres derimot gjennom Kukkiwon, og det er Kukkiwon, og ikke WT, som organiserer kravene til Dan-grader innenfor Kukki Taekwondo, samt opprettholder et arkiv over alle som har gradert seg til en dan-grad.
Offisielt ble det første Norgesmesterskapet i taekwondo arrangert i 1986.
ITF-taekwondo er mer fokusert på tradisjonell taekwondo, enn toppidrett. Det er ikke en verdensidrett, er mer basert på semikontakt i kamper, og har et stort fokus på historie og lære tilknyttet Choi Hong Hi.
ITF er tilknyttet en egen stilartsorganisasjon, (NTN) som står for National Taekwon-Do Norway og som er den største norske stilartsorganisasjonen i Norge for denne taekwondogrenen.
NTN er gjennom Norges Kampsportforbund (NKF) medlem av Norges Idrettsforbund (NIF).
NKF og NIF forholder seg til World Taekwondo internasjonalt.
NTN het til 2002 Global Taekwon-Do Norway, men meldte seg da ut av den mindre internasjonale organisasjonen Global Taekwon-Do Federation (GTF), som i 1990 sprang ut av ITF.
NTN gikk i 2006 på ny inn i ITF, som da var delt i tre organisasjoner med samme navn (fra 2002).
Det finnes også andre og mindre nasjonale taekwondo-organisasjoner, og noen få klubber har valgt å stå utenfor Norges Idrettsforbund.
Taekwondo har i Norge spredd seg fra tre hovedbaser, en i Oslo, en i Trondheim og en i Sogndal. Det har vært kontakt mellom basene i Oslo og Trondheim, men den har ikke vært utpreget stor.
Det finnes flere hundre taekwondo-klubber i Norge. De fleste er forbundet opp internasjonalt med WT eller den splittede organisasjonen ITF, mens andre klubber hører til mindre forbund og stilarter.
I større byer og tettsteder, finnes det gjerne flere klubber fra forskjellige forbund/stilarter. Samt også noen nasjonale enkeltklubber og mindre nasjonale stilartsforbund som velger å stå utenfor Norges Idrettsforbund.
Utviklingen i Oslo
Ser vi på utviklingen i Oslo, begynte det med Wolfgang Wedde, som kom til Norge på slutten av 1960-tallet. Wedde hadde trent litt TKD i Tyskland før han kom til Norge og startet skole i Oslo. Han hadde ikke så mye kunnskap om TKD, men de trente de første hyongene til Choi Hong Hi. Ellers ble det lagt mye vekt på styrketrening og generell trening grunnet litt manglende kunnskap i TKD. Wedde stod selv for gradering av sine medlemmer.
Det ble først fart på utviklingen da Tien Ton That kom til Norge fra Vietnam i 1975. Han hadde da trent TKD i Vietnam under Kim Tae Sup, og kom til Norge med sort belte 3. dan. Tien fikk da tilbud om å være instruktør hos Wedde, men ville heller starte egen klubb, hvilket han gjorde. 17. desember1977 stiftet Tien det første TKD-forbundet i Norge, Norsk Tae Kwon-Do Forbund (NTF). På denne tiden var det ikke så mange som engasjerte seg i om man trente ITF eller WTF, og følgelig var NTF verken tilknyttet ITF eller WTF. Etterhvert ble det nødvendig å tilknytte seg et forbund, og NTF valgte da WTF, da WTF på den tiden hadde blitt tatt opp i IOC, og følgelig hadde det største potensial på sikt.
Men som så altfor ofte i TKD, dukker det opp problemer i forbindelse med organisering. Tien ønsket å melde NTF inn som en egen gruppe i Norges Idrettsforbund (NIF). Karate var allerede medlem, men på grunn av at Karate var så lite, hadde de ikke status som fullverdig medlem. TKD ville helt sikkert fått samme problemet, da TKD var mye mindre enn Karate på den tiden. Karate ønsket derfor at TKD og Karate skulle gå sammen til et forbund, og på den måten bli store nok til et fullverdig medlemskap i NIF. Tien ønsket ikke dette, da han mente at TKD er TKD og Karate er Karate. I tillegg fryktet Tien at Karate ville få størst innflytelse i det nye forbundet grunnet at de hadde flere medlemmer.
Det hele endte i 1984 med at en del av Tien sine høyeste graderte valgte å bli med Karate og stifte Norges Karate og Tae Kwon Do Forbund (NKTF) og startet Tøyen Tae Kwon Do Klubb, mens Tien valgte å bli stående utenfor NIF. NKTF har senere tatt opp andre kampsporter. Fra skifte av navn til Norsk Budo Forbund (NBF), skiftet de i år 2000 navn til Norges Kampsportforbund (NKF).
Tien har fortsatt å undervise tradisjonell TKD, mens TKD-gruppen i NKTF skiftet stil fra Hyong til Poomse, og har utviklet seg mer i retning av en sport, som mesteparten av WTF. Grunnet NKF sitt medlemskap i NIF, er det utøvere fra NKF som representerer Norge i internasjonale mesterskap. Dette har ført til at en del utøvere som er dyktige i kamp har forlatt Tien til fordel for NBF for å kunne delta i internasjonale konkurranser. Tien har mer eller mindre sluttet å instruere idag.
Utviklingen i Trondheim
I Trondheim startet utviklingen med Hans Kolbenstvedt. Kolbenstvedt hadde trent TKD i USA under Jhoon Rhee, og var gradert opp til brunt belte. Han kom til Norge i 1970, og begynte å undervise på NTH. Han startet å trene TKD i NTH sin Idrettsforening (NTHI) samme år.
I løpet av et par år hadde de 40 medlemmer. Det gikk greit i starten, for Kolbenstvedt kunne gradere opp til blått belte, men etterhvert som folk steg i gradene, fikk de en fra en Karateskole (Gunnar Nordahl, nå president i NBF) til å gradere videre. Dette gikk bra til tross for at de gikk Choi sine hyonger og ikke kata. Men Kolbenstvedt hevder at det på den tiden var liten forskjell på TKD og Karate. Jan-Erik Lehn (Rasmussen) startet å trene under Kolbenstvedt i NTHI i 1973. Midt på 1970-tallet ble NTHI-gruppen overtalt til å skifte til Karate, siden det var så liten forskjell og det på den tiden nesten ikke fantes noe TKD-miljø i Norge. Utøvere fra NTHI startet nå opp en Karateskole i byen utenfor NTHI, og gruppen på NTHI kalte seg nå for NTHI Karate.
På den tiden reiste Lehn til Sverige og besøkte Master Lim Won Sup, som var sjef for TKD i Sverige. Lehn ble gradert til sort belte av ham. Tien hadde også kontakt med Lim, men Lim ønsket at Tien skulle knytte seg til Lim, slik at Norge og Sverige fikk felles TKD-forbund. Tien ønsket ikke dette, for han mente Norge var Norge og Sverige var Sverige. Så Tien stiftet som tidligere nevnt NTF. Lehn beholdt derimot kontakten med Lim og fulgte med på den utviklingen som skjedde i Sverige. Det førte Lehn til å drive med ITF TKD.
Da Lehn kom tilbake til Norge etter sitt besøk i Sverige overtalte han de beste instruktørene i Trondheim til å bli med ham og starte Trondheim TKD klubb. På denne tiden var faktisk Lehn medlem av Tien sitt forbund NTF, men i 1980 stiftet han sitt eget forbund Norges Taekwon-Do Forbund.
En annen organisasjon, World Taekwondo Federation (WTF), ble stiftet i 1973, og denne ble i 1980 anerkjent av Den internasjonale olympiske komité. WTF har hovedsete i Seoul i Sør-Korea og 182 medlemsland (per 2006). Arrangerer VM annethvert år fra 1973 (kvinner 1987). European Taekwondo Union sprang ut fra WTF i 1976 og har arrangert EM fra samme år. Taekwondo er OL-idrett fra 2000 (i fire vektklasser begge kjønn) etter å ha vært demonstrert i 1988 og 1992.
Oppstart av Taekwondo på Sørlandet
Etter mer enn ett år med undervisning og trening ble Taekwondo Sør stiftet av mester Mehrdad Manouchehri i Kristiansand i 1987.Han hadde med seg sine kunnskaper fra Iran, der han blant annet var instruktør ved NEZAJA, det iranske militæret. Under Manouchehri ble det etterhvert også etablert klubber i Mandal, Evje og Lillesand.
Gradering
Drakten ligner karatedrakten med et farget belte rundt livet som tegn på dyktighetsgraden. Det er ti læregrader med beltefarger (i stigende grad) hvit, gul, grønn, blå og rød; mestergradene (dan) bærer svart belte og er delt (i WTF) i ti undergrader.
Konkurranseregler i WT
En kamp foregår på et 8 × 8 m stort kampområde og varer ordinært tre omganger à 2 min. Utøverne bærer beskyttelsesutstyr på hodet, overkroppen, underlivet, underarmene og leggene. Dommere tildeler poeng for korrekt utførte slag/spark mot overkropp eller hode, og kampen kan vinnes på poeng, knockout, oppgivelse, diskvalifikasjon eller ved at dommeren stopper kampen. Utøverne er delt i åtte vektklasser, fra inntil 54 kg til over 84 kg for menn og fra inntil 47 kg til over 72 kg for kvinner. Man konkurrerer også i utførelse av forskjellige mønstre av teknikker og bevegelser mot en tenkt motstander, samt i knusing av objekter som planker, murstein o.l. med hender, albuer eller føtter.
