Government of Ireland Act var ment å skulle løse det som hadde vært det største problemet i irsk politikk siden 1880-årene, nemlig kravene fra irske unionister og nasjonalister, og striden disse vidt forskjellige kravene avstedkom. Nasjonalistene ønsket Home Rule, et begrenset selvstyre, fordi de mente at Irland ble dårlig styrt av Det britiske parlamentet i Westminster og den utøvende makt på Dublin Castle. Unionistene fryktet at en nasjonalistisk regjering i Dublin ville diskriminere protestanter.
Ekstremistiske unionister skaffet våpen og opprettet Ulster Volunteer Force for å forhindre at Home Rule ble innført i Ulster. Nasjonalistene svarte med å opprettet Irish Volunteers.
Selvstyre og deling
Delingen av øya var ment som en midlertidig løsning, slik at man inntil det ble funnet en varig løsning kunne administrere Nord-Irland og Sør-Irland som to separate deler av riket. En av de som var sterkest mot delingen var ironisk nok en av unionistenes ledere, Edward Carson. Han var født i Dublin, og fryktet at delingen ville ramme unionister i sør og vest.
Mens Nord-Irland raskt ble en fungerende enhet, med et parlament og en regjering som fungerte (frem til direkte styre fra Westminster ble innført i 1972), ble Sør-Irland aldri særlig mer enn en teoretisk enhet. Før staten ble opprettet hadde Dáil Éireann – et parlament dannet av medlemmer av Sinn Féin som hadde blitt valgt inn i Det britiske parlamentet, men nektet å ta sine seter der – proklamert opprettelsen av Den irske republikk. Da det var tid for det andre valget til Sør-Irlands parlament brukte Sinn Féin det som et valg til Dáil, og vant 124 av de 128 setene. De fire siste ble vunnet av unionister i Dublin, som stilte til valg ved universitetene. Dermed var det da Sør-Irlands parlament møttes i juni 1921 bare fire representanter som stilte opp, sammen med noen få senatorer. De var altfor få til å være vedtaksdyktige, og staten kunne dermed ikke fungere.
I januar 1922 fikk Sør-Irland en teknisk rolle. Den anglo-irske traktat, som ville bety oppløsningen av Sør-Irland og opprettelsen av Den irske fristaten, hadde blitt signert og måtte ratifiseres. Fra britisk side var ikke Dáil anerkjent som en lovlig forsamling, mens for irske nasjonalister hadde Sør-Irlands parlament ingen legitimitet. Traktaten ble derfor lagt frem for begge forsamlinger. Først ble den ratifisert av Dáil, og deretter samlet de samme personene seg som Sør-Irlands parlament og ratifiserte den igjen.
I august 1922 døde Arthur Griffith, Dáil Éireanns president (og dermed Den irske republikks overhode), og bare ti dager senere ble Michael Collins myrdet i et bakhold. De to stillingene de hadde hatt ble begge gitt til W.T. Cosgrave, som dermed ledet både den reelle, men uoffisielle republikken, og det teoretiske, men offisielle Sør-Irland. I den siste tiden frem mot opprettelsen av Fristaten i desember var det betydelig forvirring omkring hvilket parlament det egentlig var som møttes i Dublin, ettersom de hadde samme leder. På et tidspunkt aksepterte Dáil Éireann en melding fra stattholderen som egentlig var til Sør-Irlands parlament; selv representantene kunne være forvirret.
Sør-Irland opphørte å eksistere som en rettslig enhet den 6. desember 1922, den dagen Fristaten ble opprettet.
