PROFILBARU.COM

Artikkelen inngår i serien om

Sveriges historie

Epoker

Steinalderen
(4000–1800 f.Kr.)

Bronsealderen
(1800-550 f.Kr.)

Jernalderen
(550 f.Kr.–800 e.Kr.)

Vikingtiden
(800-1050)

Kalmarunionen
(1389-1521)

Stormaktstiden
(1611-1718)

Tredveårskrigen
(1618–1648)

Den gustavianske forfatningen
(1772)

Den svensk-norske union
(1814-1905)

Andre verdenskrig
(1939-1945)

Sverige under andre verdenskrig behandler Sveriges historie under andre verdenskrig, i årene 1939 til 1945. Perioden innledes med at andre verdenskrig bryter ut i 1939, og avsluttes med at andre verdenskrig tar slutt 1945.

Den første krigstiden

Samme dag som Tyskland invaderte Polen, 1. september 1939, gikk Sveriges statsminister Per Albin Hansson ut i radioen og talte til folket:

Medborgare! Det förfärliga som vi i det sista hoppats att världen skulle förskonas ifrån har inträffat. Ett nytt stort krig har brutit ut. Vi ha att konstatera detta ohyggliga faktum och det tjänar bra litet till att försöka giva uttryck åt den sorg och fasa vi känna vid tanken på vad detta kan föra med sig av vånda och ve för en redan förut sargad och pinad mänsklighet.

För oss svenskar gäller det nu att med lugn och beslutsamhet endräkteligen samlas kring den stora uppgiften att hålla vårt land utanför kriget, att vårda och värna våra omistliga nationella värden och att på bästa sätt bemästra den onda tidens påfrestningar.

Gjennom denne talen slo Hansson offisielt fast Sveriges nøytralitet i krigen.

I en felles uttalelse 18. september 1939 fortalte de nordiske landene at de skulle fortsette handelen med alle krigførende parter for å beskytte sin økonomiske eksistens [1].

I skyggen av de sovjetiske grensekravene stilt overfor Finland, samlet de fire nordiske statsoverhodene (kong Haakon av Norge, kong Christian X av Danmark, kong Gustav V av Sverige og Finlands president Kallio) seg til et møte i Stockholm for å demonstrere nordisk enighet og et felles arbeid for nøytralitet. Møtet vekket mye oppmerksomhet internasjonalt, og de mottok et støttende telegram fra USAs president Roosevelt. Hundretusener av mennesker hadde stilt opp for å vise sin støtte for møtet.

Sverige i skyggen av vinterkrigen

Den 30. november 1939 brøt forhandlingene mellom Finland og Sovjetunionen sammen, og med den sovjetiske invasjonen samme dag begynte vinterkrigen. Dette vekket stor uro i Sverige, hvor man fra flere hold fryktet at Sverige var neste mål. Sverige valgte å ikke erklære seg for nøytral, bare som «ikke krigførende», noe som gav landet mulighet til (til tross for at de ikke deltok aktivt med stridende tropper) å hjelpe Finland militært med blant annet krigsutrustning.

Den 2. desember besluttet den svenske regjeringen å mobilisere en divisjon for å beskytte grensen mot Finland, og den 5. desember å la marinen minelegge Ålandshavet for å holde sovjetiske ubåter borte fra Bottenhavet.

Den 6. desember, Finlands nasjonaldag, ble det i Stockholm holdt et høytidsmøte til støtte for Finland, hvor en innsamling innbrakte 4100 svenske kroner.

Den 13. desember ble det dannet en samlingsregjering av alle riksdagspartiene utenom Sveriges kommunistiske parti, som ble stengt ute. Med sterk støtte i den omfattende folkeopinionen for Finlands sak i krigen, begynte regjeringen å sende militær bistand til Finland. Den 17. januar 1940 ble det redegjort for bistandens omfang i riksdagen; en femtedel av Sveriges jagerfly var blitt sendt til Finland, 40 000 geværer, 42 millioner patroner med mere. Det ble også dannet et korps av frivillige, og totalt 8000 rakk å gå inn i krigen før den endte den 13. mars 1940. Ca. 40 svenske frivillige ble drept og 170 skadet i finsk tjeneste. Til tross for mangelen på formelle avtaler, hadde nok Finland forventet seg en militær allianse med Sverige, da svensk og finsk militære i mellomkrigstiden øvde sammen med en sovjetisk invasjon som scenario.

Under vinterkrigen forsøkte deler av militærledelsen å styre regjeringens utenrikspolitikk i retning av et sterkere engasjement i kampene i Finland, noe som fikk konsekvenser for privatpersoner i Sverige. Militærledelsens kampanje for en profinsk utenrikspolitikk kunne bli motarbeidet av kommunister i Sverige, så det ble derfor innledet en kampanje mot personer og organisasjoner man oppfattet som kommunistiske sympatisører. Den nasjonale kampanjen mot de innenlandske kommunistene ble drevet av kongen, forsvarsmakten, sikkerhetstjenesten og Sveriges politi, og besto av ulovlige razziaer, interneringer og fem dødsfall ved Mordbrannsattentatet mot Norrskensflamman. Forfølgelsen av svenske kommunister avtok ikke helt før det ble klart at Nazi-Tyskland var i ferd med å tape krigen etter slaget om Stalingrad i begynnelsen av 1943.

I forbindelse med vinterkrigen forsøkte de allierte (Frankrike og Storbritannia) seg med et forslag rettet til regjeringene i Norge og Sverige om tillatelse til å frakte en alliert ekspedisjonsstyrke på 50 000 mann til Finland. Den svenske regjeringen antok at de alliertes bakenforliggende hensikt var å okkupere de svenske malmfeltene og på den måten å stoppe jernmalmeksporten til Tyskland. Regjeringen avviste derfor forslaget. Mistanken mot de allierte berodde delvis på at de krevde transittering både gjennom Norge og Sverige, gjennom områder med malmfelt, og ikke bare over Finnmark. En alliert ekspedisjonsarmé på svensk jord kunne føre til at Sverige ble dratt inn i krigen, enten på de alliertes side eller som alliert med aksemaktene, avhengig av om den svenske regjeringens mistanker mot forslaget fra de allierte hadde vist seg å være korrekt eller uten grunn. Det fortsatte økonomiske samarbeidet med aksemaktene, og det paradokset at Sveriges regjering tillot Tyskland å gjøre bruk av sitt jernbanenett til troppe- og logistikktransport etter å ha avslått de alliertes forslag, kom til å stemple svenskene som tyskvennlige, både den gang og i historisk sammenheng.

En annen betydelig hendelse fra denne tiden var bombingen av Pajala 21. februar 1940, da russiske bombefly feilnavigerte og bombet det de trodde var Rovaniemi i Finland. Bombene bommet på byen med liten margin, og ingen ble skadet. En låve ble imidlertid ødelagt av en brannbombe, og sommeren 1940 ble det utbetalt skadeserstatning fra Sovjetunionen for det som hadde skjedd.

Invasjonen av Danmark og Norge

Den 9. april 1940 invaderte Nazi-Tyskland Danmark og Norge. Formålet var å sikre den viktige jernmalmtrafikken og Tysklands nordlige flanke, da Hitler etter Altmark-saken ikke anså Norge for å være i stand til eller villige til å forsvare seg mot de allierte. De allierte var på dette tidspunktet, ifølge Plan R 4 på vei med sine egne styrker mot Norge (og eventuelt Sverige),^{[trenger referanse]} men den tyske invasjonen kom dem i forkjøpet.

Utenriksminister Christian Günther fikk samme morgen klokken 06.00 og igjen klokken 08.00 besøk av det tyske sendebudet i Stockholm, prinsen av Wied, som siden 7. april hadde fått sine forhåndsordrer av Joachim von Ribbentrop om å gi utenriksministeren følgende krav:

Den tyske regjeringen forventer at Sverige skal anta den strengeste nøytralitet og avholde seg fra alle slags angrep som retter seg mot Tysklands invasjon av Danmark og Norge, og i særdeleshet mobiliserings- og oppmarsjinngripner.
Den tyske regjeringen anmoder om at svenske krigsfartøy i sin egen interesse inntil videre ikke gjør bevegelser utenfor svensk territorialvann (3 sjømil^[klargjør]^{[trenger referanse]}) i Kattegat, Øresund og ved den svenske sørkysten fram til Karlskrona. Når situasjonen er mere oppklart, skal denne innskrenkningen i bevegelsesfrihet for de svenske krigsfartøyene igjen oppheves.
Den tyske regjeringen forventer at telegram- og telefontrafikken til, de i Norge fiendtlige, tyske myndighetene over svenske ledninger, ikke forhindres.
Den tyske regjering forventer at jernmalmleveransene til Tyskland opprettholdes, og at engelskinspirerte sabotasjeaksjoner forhindres.

Allerede klokken 09.00 møttes regjeringen kort, før de reiste til kongens bolig, der også kronprinsen og hans sønn, prins Gustaf Adolf befant seg. På ettermiddagen gav Günther regjeringens svar til Tyskland. Sverige skulle opprettholde samme nøytralitetspolitikk som de allerede flere ganger tidligere hadde erklært, og skulle foreta de inngrep som var nødvendige for å opprettholde denne. Regjeringen meddelte ellers at den gikk med på Tysklands krav.

Invasjonen skapte uro i Sverige, da hoveddelen av de væpnede styrkene befant seg ved den finske grensen i Norrbotten, og nesten alle kystfestningene var rettet øst mot Sovjetunionen. Den militære bistanden som var gitt til Finland bidro også til en redusert beredskap, det var blant annet mangel på geværer. Den svenske regjeringen var imidlertid forberedt på invasjonen, noe som framgår av korrespondanse fra Sveriges envoyé i Berlin, Arvid Richert til UD. Skåne var på den tiden nærmest blottet for svensk militrært nærvær, og Tyskland hadde uten vanskelighet kunnet invadert Sør-Sverige. Forsvarsminister Per Edvin Sköld opplyste i 1947 at korrespondansen fra Berlin tydet på en invasjon av Danmark og Norge, men at det ikke forelå noen trussel mot Sverige.

Den 11. april ble det innledet en hemmelig mobilisering (for ikke å provosere Tyskland). Antall mann under våpen økte fra ca. 100 000 til 320 000 på noen uker.

Etter invasjonen kom nye tyske krav om transittering av tysk personell og utstyr gjennom Sverige til de tyske troppene i Norge. Den svenske regjeringen sa først nei til denne trafikken, men før forhandlingene var avsluttet, tillot man at det fra 16. april til 10. juni 1940 ble fraktet ca. 300 tyske sykepleiere og 400 tonn utstyr til Norge. I ettertid har det kommet fram at mange av disse sykepleierne i virkeligheten var våpen- og radiospesialister. Man tillot også transport av forliste tyske sjømenn fra de okkuperte delene av Norge til Tyskland, til tross for protester fra norsk hold. Norge fikk også avslag på sin forespørsel om krigsmateriell fra Sverige med begrunnelse i at hjelpen som ble gitt til Finland hadde tømt lagrene i Sverige i den grad at de knapt hadde nok til egne tropper. Det bør imidlertid nevnes at tyske fly som fløy inn over svensk jord ble skutt ned uten varselskudd, noe den tyske befalshaveren i Norge noterte i sin krigsdagbok.

Etter Norges fall

Etter at Tyskland hadde seiret i Norge, og den norske regjeringen hadde gått i eksil i London 7. juni, fortsatte forhandlingene. 8. juli ble Sverige og Tyskland enige om å la alle tyske soldater som hadde permisjon, få reise til og fra Tyskland på den svenske jernbanen. Trafikken kom raskt til å omfatte nesten alle slags typer transport, også krigsmateriell. Tyskland omringet gjennom okkupasjonen av Norge og Danmark Sverige på en slik måte at de nærmest kunne tvinge samlingsregjeringen til å akseptere dette. Denne trafikken pågikk i drøye tre år og omfattet ca. 2,1 millioner soldatreiser og ca. 100 000 vognlaster krigsmateriell. I enkelte perioder opptok denne trafikken 10 % av det svenske jernbanenettets transportkapasitet.

Johan Nygaardsvold hadde etter invasjonen av Norge en "voldsom utblåsning" mot Per Albin Hansson og i 1944 skrev et Hansson et forsonlig svar men ville ikke godta "den kritik som från vissa norska kretsar riktas mot oss".^[2]

De svenske handelsfartøyene som havnet utenfor minesperren, og dermed ikke kunne ta seg tilbake til Sverige, ble chartret av den svenske regjeringen til Storbritannia, hvor flere av dem ble senket i alliert tjeneste.

I september 1940 ble det avholdt riksdagsvalg, hvor resultatet var nesten uforandret for de ulike partiene. På grunn av kompliserte avtaler med de krigførende maktene kunne Sverige fortsatt drive handel under krigen. Dette var imidlertid ikke helt uten risiko, den 19. april 1941 led den svenske handelsflåten sitt største tap under krigen da M/S Venezuela ble senket av ubåten U-123, og 49 mennesker omkom.

Den 25. juni 1941, tre dager etter at Tyskland invaderte Sovjetunionen i Operasjon Barbarossa, ga den svenske regjeringen etter en regjeringskrise («midsommarkrisen») tillatelse til at en fullt utrustet tysk divisjon (Engelbrecht-divisjonen) ble transportert fra Norge til Finland for å settes inn i kamp på østfronten. Kong Gustaf V, forsvarssjefen og den tyskvennlige utenriksminister Christian Günther skal ha vært særlig ivrige med å bistå Tyskland på denne måten. Til sammen gikk 105 tog med 14.000 soldater fra Norge til Haparanda.^[2] Det er denne transitteringen som har vakt størst oppmerksomhet etter krigen, da dette var et klart brudd mot nøytraliteten. Man kunne ikke lenger gjemme seg bak at det var tropper på permisjon som ble fraktet fram og tilbake.^{[trenger referanse]}

Sverige fikk en påminnelse om permisjonstrafikkens virkelighet i og med Krylboeksplosjonen 19. juli 1941, da et tysk tog med ammunisjon med destinasjon Finland ble sprengt i nærheten av Krylbos jernbanestasjon. Til tross for at eksplosjonen var omfattende, ble ingen mennesker drept, men ruter ble knust over hele byen. I ettertid har det blitt spekulert på om det dreide seg om britisk sabotasje, men det finnes ingen egentlige bevis for det. Årsaken til at ingen mennesker ble drept var at de brennende vognene ble tauet bort fra stasjonsområdet før de eksploderte.

Den 17. september samme år skjedde det enda en eksplosjon, denne gangen med dødelig utfall, da Hårsfjärdskatastrofen inntraff. De tre svenske jagerne Klas Uggla, Klas Horn og Göteborg ble ødelagt av en eksplosjon ombord på Göteborg, som startet en brann som spredte seg til de andre fartøyene som lå til anker i Hårsfjärden. 33 mann ble drept og 17 skadet i denne eksplosjonen, som var en av Sveriges verste katastrofer under krigen. Også i dette tilfellet ble det spekulert på om det dreide seg om britisk sabotasje som hevn for transitteringene, men heller ikke her ble det funnet bevis for noe slikt. Den endelige årsaken er ikke kartlagt, men det er en allmenn oppfatning om at det hele dreide seg om et ulykkestilfelle.

Februar 1942 inntraff februarkrisen, da tyskerne begynte å bygge opp en slagstyrke i Norge for invasjon av Sverige da Hitler var misfornøyd over manglende svensk støtte til krigføringen, og fordi han trodde at Sverige ikke kom til å forsvare seg mot britene hvis de invaderte gjennom Norge. Dette visste man om i Sverige, ettersom den svenske etterretningstjenesten hadde knekket de tyske kodene og kunne lese de tyske diplomatiske telegrammene. Som svar på dette ble det mobilisert totalt 300 000 mann til en gigantisk militærøvelse i Jämtland i tretti minusgrader. Man kom også med en uttalelse til Finlands sendemann i Stockholm om at Sverige ville forsvare seg dersom britene gikk til invasjon, i håp om at tyskerne skulle snappe opp dette (noe som også skjedde).

Den 13. mars 1942 ville 17 svenske aviser, med Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning i spissen, trykke artikler med torturskildringer fra norske fengsler. Etter en intensiv riksdagsdebatt beluttet regjeringene at avisene skulle inndras. Årsaken til dette var at man trodde at disse artiklene kunne provosere nazistene til å angripe Sverige.

Transitteringstrafikken stoppes

Den 5. august 1943 var det slutt på transitteringen av tyske tropper gjennom Sverige til Norge. Krigslykken hadde snudd for Tyskland, og i Sverige så man seg ikke lenger tvunget til å tillate disse transitteringene. Dette var en del av en endring av utenrikspolitikken til fordel for de allierte, og som et tegn på det forverrede forholdet mellom Sverige og Tyskland ble to kurérfly skutt ned av tyske fly. Kurérflyene fraktet kulelager til Skottland, en handel som hadde pågått gjennom hele krigen.

I 1943 startet også utdanning av såkalte polititropper blant norske og danske flyktninger i Sverige. Offisielt var det snakk om tropper som skulle holde orden i de befridde landene etter krigens slutt; i virkeligheten ble de opplært til ordinært infanteri. Den 5. mai sto en ving^{[note 1]} svenske bombefly malt i det danske flaggets farger, med danske piloter, klart til å ta del i frigjøringen av Danmark [2]. En del norske polititropper ble fløyet til Kirkenes med transportfly fra det amerikanske flyvåpenet tidlig i 1945, før krigen var over [3]. Sverige sto også selv klar til å gå inn i krigen gjennom en operasjon for å befri Danmark, en aksjon som ble avblåst 5. mai da de tyske styrkene i Danmark kapitulerte.[4]

Noter

^ En norsk skvadron består vanligvis av 12-24 fly og er inndelt i to eller flere vinger som har fra tre til åtte fly. En svensk division hadde åtte til tolv fly.

Referanser

^ Beredskapsmuseet om «En svensk tiger»
^ ^a ^b «Sveriges mørke krig». Klassekampen. 28. oktober 2016. s. 8.

Litteratur

Boëthius, Maria-Pia, Ære og samvittighet, Grøndahl & Søn Forlag, Oslo 1991, ISBN 8250418565 (e-bok fra NB)
Wahlbäck, Krister, och Boberg, Göran, Sveriges sak är vår. Svensk utrikespolitik 1939-45 i dokument (Sthlm 1966)