Hans første besøk i Norge var med Jazz at the Philharmonic til Nordstrandhallen i april 1957. Smith opptrådte med verdensstjernene Oscar Peterson, Herb Ellis, Ray Brown, Roy Eldridge, Jo Jones og Ella Fitzgerald; av Omar Heide Midtsæter vurdert som «gnistrende felespill av jazzfiolinistenes Grand Old Man med rot i tredve-årene».[5]
Smith lot inspirere den norske jazzfiolinisten Frank Ottersen som mente han «spilte freskt».[6] Det samme gjaldt dansken Svend Asmussen da Smith opptrådte i København samtidig, i mars 1965. Men, i Norge måneden efter, havnet han på Rikshospitalet etter en konsert ved Metropol Jazz Club, og Dr. Hall tilrådte ikke at konserten kunne fortsette til Stockholm, så han reiste til Paris i stedet (bosatte seg der med konen), etter å ha blitt utskrevet og spilt for personalet.[7] Hans akkompagnement var ved Karl Otto Hoff trommer, Øistein Ringstad piano og Bjørn Pedersen bass, som hadde hatt lykke som Ben Webseter-komp like før. Smith's musikalske uttrykk ble derfra beskrevet av Johs. Bergh som «sterkt musikalsk overraskende fraseforråd, i stor grad preget av klangeffekter som man normalt ikke hører hos fiolinister...».[8] Opptak av NRK ved Thorleif Østereng ble til dokumentaren «15 minutter med felejazz», sendt i «Jazzhalvtimen» den 28.4.1965.
I likhet med Jimmy Cleveland meldte han avbud til Moldejazz 1965.[9] Året etter var han i Oslo en drøy uke, ved Club Manhattan med Karl Otto Hoff og hans Hoff, samt Down Town med Einar Iversen piano, Gunnar Moreite og en bassist. Til Moldejazz 1966 kom han med blant andre Don Byas og underholdt på campingplassen.[10] Så døde Smith året efter.
^Tore Pedersen (8.8.1966). «Festivalen avviklet uten vansker-men det finnes de som har vært ute etter marihuana. Stuff Smith og Don Byas ble yndlinger i Molde». VG.
