Storseglbevarer[1][2] (engelsk Lord Keeper of the Great Seal) var et engelsk og senere britisk embete, med ansvar for å vokte det store riksseglet. Embetsinnehaveren var en av riksembetsmennene.
Det store riksseglet ble først tatt i bruk av Edvard bekjenneren, som satte rikskansleren til å vokte det.[trenger referanse] Fra Thomas Beckets tid ble rikskanslerembetet stadig viktigere, og embetsinnehaveren var ofte opptatt med annet.[trenger referanse] Han ble ofte sendt utenlands som ambassadør, og fordi det var vanlig å utnevne en biskop var han også opptatt med sine kirkelige plikter.[trenger referanse] Det var derfor ikke uvanlig av man gav seglet til en visekansler.[trenger referanse]
Når det oppstod midlertidige vakanser i rikskanslerembetet begynte man å utnevne en seglvokter, slik at denne svært viktige oppgaven var ivaretatt.[trenger referanse] Etterhvert utviklet det seg til et fast embete. Utnevnelsen skjedde ganske enkelt gjennom overrekkelsen av seglet, og ikke ved et letter patent slik det var tilfelle med rikskansleren.[trenger referanse] Hans status ble endelig bestemt under Elizabeth I, da Nicholas Bacon satt i embetet.[trenger referanse] Det ble da lovfestet (5 Eliz. c. 18) at han skulle ha samme rang, jurisdiksjon, lovmessig status, skikker og privilegier som rikskansleren.[trenger referanse] Det ble vanlig at vokteren fikk tittelen rikskansler, og beholdt seglet i det embetet.[trenger referanse]
Den siste som ble utnevnt til embetet var Robert Henley, da Georg III tiltrådte i 1760.[trenger referanse]
Se også
Referanser
Autoritetsdata
