Stallhund var en type brukshund som ble mye benyttet i Europa før andre verdenskrig. De var gjerne mellomstore hunderaser, som pinschere, schnauzere, hollandsk smoushond og parson jack russell terrier.[1][2]
Stallhundens primæroppgave var å vokte eiendommen, sekundært å drepe skadedyr som mus og rotter.[2][3] Betegnelsen stallhund fikk den fordi disse hundene ofte overnattet i stallen sammen med hestene. Stallhunder var også ofte å se løpende langs med vogna (hest og vogn) når bonden skulle på markedet med sine produkter. I noen grad ble også stallhunder benyttet som trekkhunder, men dette gjaldt som regel større hunderraser. Slike hunder ble også kalt vognhunder. Vel framme på markedet voktet stallhunden gjerne salgsboden om bonden måtte et ærend. Stallhunder har derfor den dag i dag ofte gode egenskaper som vakthunder. I noen grad ble stallhunden også benyttet som jakthund og familiehund.[trenger referanse]
Dalmatiner skal ha egnet seg godt som stallhund og var fra 1700-tallet populære stallhunder i England. Dalmatinere var i hestekjøretøyenes tid vanlig å se som ledsagere til hestespann.[4] Dalmatinere omtales på engelsk også som carriage dogs eller coach dogs («vognhunder») for dens bruk som følge for hestevogner. Opprinnelig tjente dalmatinerne som vakthunder, senere ble de statussymboler. Det var vanlig at den hadde hus i stallen sammen med hestene.[5][6][7][8][9] Med unntak av de store rasene dobermann, riesenschnauzer og russisk sort terrier var stallhunder tradisjonelt pinschere og schnauzere i det kontinentale Europa, mens de i Storbritannia og Irland helst var av typen terrier.
Referanser
Autoritetsdata
