Staatsraad var det rådgivende organet til rådspensjonær Rutger Jan Schimmelpenninck. Det innledet sitt arbeid 29. april 1805.[1]
Alle lovforslag måtte anbefales av Staatsraad innen de ble fremmet for Wetgevend Lichaam. Dersom et lovforslag ikke ble anbefalt, måtte det holdes konsultasjoner med statssekretærene (ministrene).[1]
Staatsraad bestod av åtte medlemmer, som særlig var eksperter på det finansielle-administrative området.[1]
(Vise-)formannskapet skiftet hver måned (gjennom loddtrekning). Hvis Rådspensjonæren var tilstede, presiderte han over møtene.[1]
Rådets sekretær var Jean Henry Appelius (1767–1828).
1806–1810
P. van der Heim
Staatsraad var det rådgivende organet til Lodewijk Napoleon. Det gav råd om alle lovforslag og andre administrative anliggender. Lovforslagene måtte anbefales av Staatsraad innen de ble behandlet av Wetgevend Lichaam.[2]
Rådets rolle i lovgivingen var større enn den til Wetgevend Lichaam. Dessuten laget Staatsraad utkast til forskrifter. Det gav kongen og dennes ministre råd i ulike saker. Medlemmene av rådet utførte spesielle oppdrag.[2].
Staatsraad bestod opprinnelig av fem avdelinger: Lovgiving og generelle anliggender, marine, finanser, handel og kolonier samt krig. Hver avdeling hadde sin egen formann. I 1807 ble antallet avdelinger redusert da marine og krig ble slått sammen. I 1809 ble avdelingen for handel og kolonier avskaffet.[2]
Staatsraad bestod opprinnelig av 13 medlemmer. I 1807 økte antallet til 21. Senere ble antallet redusert og i 1810 var det kun ti medlemmer. I tillegg ble et titalls statsråder utnevnt til ekstraordinær tjeneste, men det var for det meste æresstillinger.[1]
Rådets formann var kongen. Fra 1807 ble han regelmessig erstattet, først av en minister, Paulus van der Heim (1753–1823), dernest av en presiderende statsråd, Willem Six van Oterleek (1761–1811), og senere av en visepresident-minister, i 1808 Jacob Jan Cambier (1756–1831) og fra april 1810 Jan Everhard Reuvens (1763–1816).[2]
Rådets sekretærer var Appelius (til 1809) og Antonius Josephus Joannes Henricus Verheyen (1774–1833).[2]
