Society of United Irishmen («Samfunnet av forente irlendere») var en edsvornet forening i kongeriket Irland som var inspirert av og ble dannet i kjølvannet av den franske revolusjonen[1] for å sikre «en likeverdig representasjon av hele folket» i en nasjonal regjering.[2] Fortvilet over konstitusjonelle reformer, og i strid med både de kongelige britiske militære styrker (crown forces)[3] og irske sekteriske militære divisjoner, gikk United Irishmen i 1798 i gang med et betydelig republikansk opprør i Irland rettet mot britisk styre i Irland.[4] Nederlaget og bistre undertrykkelse etterpå var et forspill til avskaffelsen av det irske parlamentet i Dublin og til Irlands innlemmelse i et forent kongerike (United Kingdom) med Storbritannia. Et forsøk på å gjenopplive bevegelsen og fornye opprøret etter Unionsloven i 1800,[5] to år etter opprøret, førte til et nytt opprør i Dublin i 1803, som også mislyktes.[6]
Etter hvert som United Irishmen økte betydelig i Belfast, Dublin og på tvers av det landlige, rurale Irland, ble prøven for medlemskap administrert til arbeidere (og i noen tilfeller kvinner) som opprettholdt sine egne demokratiske klubber, og til irske leilendinger organisert mot den protestantiske herredømmet og godseiere i hemmelige brorskap. Bevegelsens mål ble gjengitt i kompromissløse termer: Katolsk frigjøring og radikale reformer som universell mannlig stemmerett[10] (hver mann en borger, uansett religiøs tilknytning)[11] og for en irsk republikk (avvisning av den britiske monarken). Det ble lagt til rette for en oppstand som skulle støttes av franskmennene og av nye tilsvarende forente samfunn i Skottland og England. Planene ble derimot forstyrret av infiltrasjon fra myndighetene og av arrestasjoner og beslag med henvisning til krigslover,[12] slik at da det kom til sommeren 1798 resulterte oppfordringen til å gå til våpenmakt i en rekke ukoordinerte lokale opprør.
Den britiske regjeringen benyttet seg av det irske opprøret i 1798 som argument for å kreve større sikkerhet for en union med Storbritannia. I 1800 ble irske lovgivning i Dublin opphevet til fordel for et britisk og forent kongerikes parlament i Westminster. Et forsøk på å gjenopprette bevegelsen United Irishmen ved å organisere seg etter strengt militære linjer klarte ikke å framkalle en respons i det som hadde vært kjerneområdet til United Irishmen i nordlige Irland, og slo ytterligere feil i 1803 med Robert Emmets opprør i Dublin.[13]
Siden hundreårsjubileum for det irske opprøret i 1898 har unionister i Ulster bestridt arven ettersom de vil beholde unionen med Storbritannia. Til tross for nederlaget til opprøret i 1798 til United Irishmen, kan det ikke betraktes som en fullstendig mislykket episode i irsk og britisk historie. Selv om opprøret varte i en relativt kort periode, ble konsekvensene følt i mange år fremover. I 1798 hadde «gulvet i det organiserte samfunnet kollapset» i Irland, «og de etablerte samfunnsklassene hadde plutselig våknet til eksistensen av lidenskaper og hat som de hittil komfortabelt hadde henvist til en gammel fase i Storbritannias erobring av Irland» noen hundre år tidligere.[14]
^Begrepet crown forces, «det kongelige militære», har blitt brukt av militante irske republikanere på britisk sikkerhetsstyrker på øya Irland, inkludert de britiske væpnede styrker og væpnet politi, jf. Hawes-Bilger, Cordula (2007): War Zone Language: Linguistic Aspects of the Conflict in Northern Ireland. Francke. ISBN 9783772082009; s. 148.
