Årene før slaget var relativt fredfulle. Roma manglet en flåte; skipene hun hadde i begynnelsen av krigen ble i all hovedsak ødelagt under Drepana og i stormen som fulgte. Karthago, på den andre siden, utnyttet ikke denne muligheten. Fiendtlighetene mellom Roma og Karthago dabbet av og ble kun konsentrert rundt Sicilia. Hamilcar Barca var treg i å utnytte sine fordeler på øya, noe som trolig var årsaken til at Roma til slutt bestemte seg for å restaurere sin flåte, for atter en gang oppnå dominans på havet.
En slik plan skulle imidlertid ikke bli enkel å gjennomføre for Roma. Etter 20 års krigføring var republikken på skrantende hell, og statskassen nesten tom. En populær bevegelse, i tradisjonell romersk ånd, samlet seg for løse den vanskelige situasjonen. Velstående borgere, enten alene eller i grupper, bestemte seg for å vise sin patriotisme ved å finansiere byggingen av et skip hver. Resultatet ble en flåte på omtrent 200 skip, bygd, utstyrt og bemannet uten offentlige bevilgninger.
Den nye flåten ble ferdig i 242 f.Kr. og gitt til konsulGaius Lutatius Catulus, assistert av pretorQuintus Valerius Falto. Motgangen romerne hadde møtt i tidligere sjøslag fungerte som erfaringer, og ble uttrykt i de nye skipene. Den romerske flåten ble nå bedre utrustet, mer resistent mot dårlig vær og corvusen ble fjernet. Catulus og Falto drillet mannskapene i manøvrer og taktiske grep før de forlot trygt farvann. Resultatet ble en flåte på toppnivå utstyrsmessig og krigsmessig.
I Karthago kunne ikke nyhetene om fiendtlig aktivitet gå upåaktet hen. En ny karthagensk flåte ble samlet. Omtrent 250 krigsskip (dog, sannsynligvis underbemannet) satte kurs mot Sicilia under ledelse av Hanno den store(generalen slått ved Agrigentum og Kapp Ecnomus).
Slaget
Catulus' første trekk var, nok en gang, å beleire den sicilianske havnebyen Lilybaeum ved å blokkere havnen og dens forbindelse til Karthago. Intensjonen var å kutte Hamilcar Barcas forsyninger og kommunikasjonslinjer. Den karthagenske flåten ankom kort tid etter, for å bryte blokaden. Hanno beordret stopp nær Egadiøyene for å avvente fordelaktig vind som ville forkorte seilasen til Lilybaeum. Den karthagenske flåten ble oppdaget av romerske speidere, og Catulus avbrøt blokaden for å møte sine fiender.
Om morgenen 10. mars blåste vinden i favør Karthago, og Hanno heiste umiddelbart seil. Catulus vurderte risikoen å angripe med vinden i mot, fremfor å la Hanno nå frem til Sicilia og frigjøre Hamilcar Barca og Lilybaeum. Til tross for dårlige forhold, beordret konsulen å angripe karthagenerne og signaliserte kampformasjon. Hanno klarte imidlertid ikke å utnytte fordelen med ekstra vind i seilene, sannsynligvis på grunn av den ekstra vekten alle forsyningene han hadde med representerte eller mangel på erfaring hos det provisoriske mannskapet. Omtrent halve den karthagenske flåten ble tatt til fange eller senket. Resten stakk av da vinden snudde.
Slutten på første punerkrig
Etter å ha slått den karthagenske flåten, gjenopptok Catulus beleiringen av Lilybaeum. Han isolerte Barca og hans hær på Sicilia - nå spredt rundt omkring i de få befestningene Karthago hadde igjen på øya. Uten ressurser til å bygge en ny flåte måtte Karthago innse at de var beseiret, og inngikk en fredsavtale med Roma. Dermed var den 23 år lange krigen over. Det skulle gå like mange år før de to maktstatene møttes igjen.
