Slaget ved Arginusai

Slaget ved Arginusai
Konflikt: Peloponneskrigen
Dato 406 f.Kr. Sted Arginusaiøyene 39°1'59,999"N 26°48'0,000"Ø Resultat athennsk seier
Stridende parter
Athen	Tanagra Theben
Kommandanter og ledere
8 generaler	Kallikratidas †
Styrker
155 skip	120 skip
Tap
25 skip	70 skip

Peloponneskrigen
Sybota – Poteidaia – Khalkis – Nafpaktos – Tanagra – Olpai – Pylos – Sfakteria – Delion – Amfipolis – Mantineia – Den sicilianske ekspedisjon – Syme – Kynossema – Abydos – Kyzikos – Notion – Arginusai – Aigospotamoi

Slaget ved Arginusai fant sted i 406 f.Kr. under Peloponneskrigen rett øst for øya Lesbos. En athensk flåte ledet av åtte stragoi beseiret en spartansk flåte under Kallikratidas. Slaget fulgte en spartansk seier som førte til at en athensk flåte under Konon ble lagt under blokade i Mytilene. For å unnsette Konon samlet athenerne en styrke satt sammen av hovedsakelig nybygde skip bemannet av uerfarne mannskap. Denne uerfarne flåten var dermed taktisk underlegen den spartanske, men dens kommandanter klarte å snu dette problemet ved å bruke nye og uortodokse taktikker som gjorde at athenerne klarte å sikre en dramatisk og uventet seier.

Opptakt

Kallikratidas ble i 406 utnevnt til navark for den spartanske flåten og erstattet Lysander. Kallikratidas var en tradisjonalistisk spartaner som ikke stolte på persisk innflytelse og nølte med å be om hjelp fra den persiske prins Kyros som hadde vært en ster støttespiller for Lysander. Dermed var Kallikratidas tvunget til å samle flåten sin og midlene ved å be om bidrag fra Spartas allierte blant de greske byene i regionen. På denne måten samlet han en flåte på rundt 140 triremer. Konon hadde kommandoen for den athenske flåten ved Samos. Han hadde problemer med moralen blant sine sjømenn og kunne derfor ikke bemanne mer enn 70 av de mer enn 100 triremene han hadde under sin kommando.

Da Kallikratidas hadde samlet sin flåte, seilte han mot Methymna på Lesbos som han beleiret og stormet. Fra Methymna kunne han dra for å erobre resten av Lesbos som ville rydde veien for ham slik at flåten kunne bevege seg til Hellespont, hvor han kunne avskjære den livsviktige athenske kornforsyningen. For å forsvare Lesbos var Konon tvunget til å flytte sin tallmessig underlegne flåte fra Samos til Hekatonnesi–øyene nær Methymna. Da Kallikratidas angrep ham med en flåte som hadde vokst til 170 skip, ble Konon tvunget til å flykte til Mytilene hvor han ble lagt under blokade med sin flåte etter å ha mistet 30 skip i en trefning i inngangen til havnen. Konon var beleiret, og han var handlingslammet overfor den overlegne styrken som omringet ham. Han klarte så vidt å få et budbringerskip ut til Athen for å overbringe nyhetene om hans problemer.

Da budskipet nådde Athen med nyhetene om Konons situasjon, kastet ikke forsamlingen bort tiden, men godkjente ekstreme tiltak for å bygge og bemanne en unnsetningsstyrke. Gullstatuene av Nike ble smeltet ned for å bekoste byggingen av skipene, og slaver og metoiker ble innrullert som mannskap i flåten. For å sikre en stor og lojal gruppe mannskap, gikk athenerne til det radikale steget å gi borgerskap til tusenvis av slaver som var roere i flåten.^[1] Over hundre skip ble forberedt og bemannet gjennom disse tiltakene, og bidrag fra allierte skip hevet flåtens størrelse til 150 triremer etter at den nådde Samos. På svært uortodokst vis ble flåten ledet av åtte generaler i fellesskap. Disse var Aristokrates, Aristogenes, Diomedon, Erasinides, Lysias, Perikles, Protomakos og Thrasyllos.

Den athenske flåten seilte fra Samos til Arginusaiøyene på den andre siden av Kapp Malia på Lesbos, hvor de slo leir for kvelden. Kallikratidas som hadde seilt sør til Malia med nesten hele flåten sin da han hørte om de athenske bevegelsene, oppdaget deres signalbål og planla å angripe dem om natten, men ble forhindret av en tordenstorm. Han ble dermed tvunget til å vente med angrepet sitt til morgenen etter.

Slaget

Ved daggry dagen etter førte Kallikratidas sin flåte ut for å møte athenerne. Han hadde 140 skip mot athenernes 150, siden han lot 50 være igjen for å holde øye med Konon ved Mytilene. For første gang i krigen var de spartanske mannskapene og kommandantene mer erfarne enn sine athenske motstandere siden athenernes beste mannskap hadde vært til sjøs med Konon. For å oppveie spartanernes overlegne evner og manøvrerbarhet, brukte de athenske kommandantene flere nye og oppfinnsomme taktikker. For det første ble den athenske flåten delt i åtte autonome divisjoner, hver ledet av en av generalene. For det andre satte de opp flåten i en dobbel linje i stedet for den tradisjonelle enkle linjen for å hindre spartanerne fra å bruke manøvren kjent som diekplovs, hvor triremene stormet inn i et hull mellom to fiendtlige skip og snudde for å treffe en av dem i siden. Dersom spartanerne forsøkte dette, ville et skip fra den andre linjen kunne bevege seg opp for å angripe det spartanske skipet.

Da athenerne rykket frem, utvidet de sin venstre flanke ut mot sjøen for å komme på utsiden av spartanerne. De tallmessig overlegne athenerne kombinert med taktikkene de hadde satt i verk, skapte en farlig situasjon for spartanerne, og Kallikratidas' styrmann rådet ham til å trekke seg tilbake uten å gå i kamp, men navarken insisterte på å fortsette fremrykningen. Han delte sin styrke i to og møtte trusselen av å bli omringet. Harde kamper fulgte en stund, men til slutt ble Kallikratidas drept mens han ledet spartanernes høyre flanke. Han ble drept da skipet hans ble rammet av et fiendtlig skip, og motstanden på høyre flanke kollapset. Venstre flanke fortsatte å gjøre motstand lenger, men var ikke i stand til å stå imot hele den athenske flåten og sluttet seg snart til den høyre flanken på flukt. Spartanerne mistet rundt 70 skip, mens athenerne mistet 25.

Etterspill

I det umiddelbare etterspillet til slaget, måtte de athenske kommandantene bestemme seg for hvilken av flere oppgaver de skulle fokusere på. Konon var fremdeles blokkert ved Mytilene av 50 spartanske skip, og en betydelig aksjon mot de skipene kunne føre til deres ødeleggelse før de fikk muligheten til å slutte seg til restene av flåten til Kallikratidas. Men samtidig var det overlevende fra de 25 athenske skipene som sank eller ble satt ut av drift i slaget i sjøen utenfor Arginusaiøyene. For å ta seg av begge disse oppgavene, bestemte generalene seg for at alle åtte skulle seile med hoveddelen av flåten til Mytilene, hvor de skulle forsøke å unnsette Konon, mens trirarkene Thrasybulos og Theramenes skulle bli igjen med en mindre avdeling for å redde overlevende. Men begge disse oppdragene ble forhindret av den plutselige ankomsten til en storm som drev skipene tilbake til havnen. Den spartanske flåten ved Mytilene unnslapp, og det viste seg vanskelig å redde de druknende sjømennene.

I Athen ble folkets lettelse over denne uventede seieren raskt underlagt en bitter retorisk kamp over hvem som var ansvarlig for at sjømennene ikke ble reddet. Da generalene hørte at folket var i harnisk for den feilslåtte redningsaksjonen, antok de at Thrasybulos og Theramenes som allerede hadde dratt tilbake til byen, var ansvarlige, og i henhold til dette ble det sent brev til forsamlingen som la skylden for katastrofen på de to trirarkene. Trirarkene lyktes i å svare på anklagene som ble ført mot dem, og folkets raseri vendte seg nå mot generalene. De åtte generalene ble avsatt fra sitt embete og beordret til å dra hjem til Athen for å stilles for retten. To av dem, Aristogenes og Protomakos, flyktet, men de andre seks dro hjem. De ble fengslet da de ankom byen, og en av dem, Erasinides, ble ført for retten og dømt på flere punkter som involverte uprofesjonell oppførsel i embetet. Denne rettssaken kan representere et forsøk fra generalenes fiender på å teste farvannet, siden Erasinides som hadde foreslått å forlate de overlevende helt etter slaget, kan ha vært det enkleste målet blant de seks.

Spørsmålet om hvordan generalene skulle stilles for retten ble så ført frem for forsamlingen. På den første dagen i debatten, klarte generalene å vinne sympati i folkemengden ved å plassere skylden for tragedien på stormen som hadde hindret redningsforsøkene. Uheldigvis for generalene var dagen etter festivalen Apaturia hvor familiene møttes. I denne konteksten var fraværet av de druknede ved Arginusai smertelig merkbart, og da forsamlingen møttes igjen, gikk initiativet over til de som ønsket å straffe generalene. En politiker som het Kallixeinos foreslo at, uten videre debatt, forsamlingen skulle stemme på skylden til generalene. Euryptolemos, en fetter av Alkibiades, og flere andre motsatte seg dette forslaget på grunnlag av at det var i strid med konstitusjonen, men de trakk tilbake sin protest etter at nok en politiker fremmet at samme straff som kunne legges på generalene, kunne legges på dem. Siden opposisjonens fra gulvet nå var brakt til ro, forsøkte generalenes anklagere å føre sitt forslag til avstemning.

Ordstyrerne i forsamlingen var prytanies, tilfeldig utvalgte rådsmenn fra hvilken som helst av stammene som var utpekt til å ha overoppsyn med forsamlingen i en gitt måned. I hvert møte i forsamlingen, ble en prytanies utpekt til prostates, eller president for forsamlingen. Tilfeldigvis var det filosofen Sokrates som hadde embetet for den eneste gangen i hans liv. Han erklærte at han ville «ikke gjøre noe som var i mot loven.» Sokrates nektet å legge tiltaket frem for avstemning. Euryptolemos ble oppmuntret av dette og reiste seg for å snakke igjen. Han overtalte forsamlingen til å vedta en beordring om at hver av generalene skulle stilles for retten separat. Parlamentarisk manøvrering hindret denne seieren, og til slutt ble det opprinnelige forslaget vedtatt. En avstemning ble gjennomført, og alle seks generalene ble funnet skyldige og henrettet. Athenerne angret snart sin avgjørelse i denne saken, og det ble ført anklager mot de som satte i gang rettssaken for henrettelsene. Disse mennene flyktet før de kunne føres for retten, men Kallixeinos returnerte til Athen flere år senere. Avskydd av sine medborgere døde han av sult.

I Sparta var nederlaget ved Arginusai nok et tilbakeslag siden krigen i Egeerhavet startet i 412. Flåten var nå stasjonert ved Khíos og var i dårlig forfatning. Spartanerne hjemme var mismodige, og Kallikratidas' støttespillere var misfornøyde med ryktene om at hans rival Lysander ville stige til makten igjen dersom krigen fortsatte, siden Spartas allierte i Egeerhavet krevde at han skulle returnere. Med alle disse bekymringene, sendte den spartanske styresmakten en utsending til Athen med et tilbud om å overgi det spartanske fortet ved Dekelia mot fred, på grunnlag av status quo i Egeerhavet. Men dette forslaget ble avslått av athenerne på oppfordring fra Kleofon. Krigen fortsatte, men Athens beslutning skulle bli dyr mindre enn et år senere da Lysander som nok en gang fikk kommandoen over den spartanske flåten, beseiret den athenske flåten i slaget ved Aigospotamoi. Innen to år etter den dramatiske seieren ved Arginusai overgav byen seg, murene ble revet ned, og Peloponneskrigen var slutt.

Referanser

1. Hunt, The Slaves and Generals of Arginusae, 359-64

Litteratur

• Aristoteles, Constitution of the Athenians^{[død lenke]}
• Diodorus Siculus, Library^{[død lenke]}
• Fine, John V.A., The Ancient Greeks: A critical history, Harvard University Press, 1983, ISBN 0-674-03314-0
• Hornblower, Simon, The Greek World 479-323 BC, Routledge, 1991, ISBN 0-415-06557-7
• Hunt, Peter, «The Slaves and Generals of Arginusae», The American Journal of Philology, Vol. 122, 2001, pp. 359–80.
• Kagan, Donald, The Peloponnesian War, (Penguin Books, 2003), ISBN 0-670-03211-5
• Xenofon, Hellenica