24. september 1941 gikk de tyske styrkene inn på halvøya over Perekopeidet, den smale landtungen som forbinder Krim med fastlandet. Etter fem dager hadde tyskerne sikret forbindelsen og et brohode på halvøya. 18. oktober rykket de videre og etter ti dager med bitre kamper falt den sovjetiske motstanden sammen og tyskerne kunne rykke fram mot Sevastopol. Fram mot 16. november hadde de tyske styrkene inntatt hele halvøya bortsett fra Sevastopol og byens nærmeste omgivelser.
Sevastopol
I begynnelsen av desember gikk Den røde armé til motoffensiv, men tyskerne stoppet denne i midten av januar 1942, uten å klare å innta byen. Tyskerne innledet da en beleiring av byen og satte den under kraftig bombardement, blant annet ved bruk av jernbanekanoner. De sovjetiske styrkene holdt imidlertid stand helt fram til juli 1942 da de gjenværende sovjetiske styrkene kapitulerte, etter at den del hadde blitt evakuert sjøveien.
Betydning
Selv om slaget endte med tysk seier, var den kostbar for tyskerne, både med hensyn til antatt drepte, skadede og tilfangetatt, men også i tap av viktig materiell. I tillegg hadde kampene forsinket den tyske framrykkingen på Østfronten og særlig mot de viktige målene Stalingrad og oljekildene i Kaukasus. Den tyske vurderingen gikk på at det var viktig å ha «ryggen fri» både under oppmarsjen mot Stalingrad og i angrepet mot Kaukasus, og ikke ha for mange styrker bundet fast på Krim som en isolert sovjetisk styrke i Sevastopol ville kreve. I tillegg inngikk det i de tyske planene å angripe Kaukasus via Kertsjstredet mellom Azovhavet og Svartehavet helt øst på halvøya.
Propagandamessig gjorde imidlertid tyskerne mye ut av seieren, alle de deltakende tyske soldatene fikk et eget Sevastopol-merke til uniformen, og Erich von Manstein ble utnevnt til generalfeltmarskalk.
