En skysstasjon var en offentlig subsidiert gård der gamle dagers reisende kunne få hest eller vogn for sin videre ferd, ofte kombinert med et gjestgiveri for mat og overnatting.
Norge
Ringebu skysstasjon
Foto: Cato Edvardsen (2007)
Botten skysstasjon i Vinje, Telemark mellom 1880 og 1910.
Skyssvesenet i Norge går langt tilbake i tid, og ble opphevet ved lov av 25. mai 1951. Skysstasjonene fantes over hele Sør-Norge, men enkelte ble særlig berømte som samlingssted for engelske og andre reisende – som Tofte kongsgård og Hjerkinn på Dovrefjell.
På 1800-tallet var det graderte skyssgårder: Faste skysstasjoner hadde hester klare kontinuerlig som i Sverige, mens tilsigelses-stasjoner måtte ut til bønder og skaffe hester når reisende ankom, ofte med to-tre timers ventetid. Ofte var det mer enn en dagsreise mellom de faste stasjonene, til de reisendes irritasjon.[1] Man kunne klage skriftlig på skysstasjonen i dens postbok, men klager ble sjelden fulgt opp med særlige sanksjoner, i motsetning til i Sverige.[2]
Referanser
^Bayard Taylor, En reise i Norge i 1857, New York/London 1857, Frifant Forlag 2009, side 21, 26-28, 32-33.
^Bayard Taylor, En reise i Norge i 1857, New York/London 1857, Frifant Forlag 2009, side 21, 33.
Litteratur
Johannes B. Irgens: Omkring Vestlandske hovedveg.NB digitalbib Utgitt av Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand. 1978.
Bjarne Rogan: Det gamle skysstellet. Reiseliv i Noreg frå mellomalderen til førre hundreåret 1986. Rogan NB digitalbib
.jpg)
