Sinuhes fortelling er litterær tekst fra oldtidens Egypt, og er betraktet som et av de fremste verkene fra denne epoken. Det er en fortelling plassert i kjølvannet av dødsfallet til faraoAmenemhat I, grunnlegger av det tolvte dynasti, tidlig på 1800-tallet f.Kr. Det er antagelig skrevet kun kort tid etter denne tiden, skjønt det tidligst bevarte manuskriptet er fra regjeringstiden til Amenemhat III, ca. 1800 f.Kr.[1] Det er en vedvarende debatt blant egyptologer om fortellingen er eller ikke er basert på faktiske hendelser som involverte en historisk person ved navn Sinuhe,[2] men det store flertallet betraktet det som mest sannsynlig en litterær fiksjon.[3]
Grunnet det allmenngyldige i temaene som behandles i Sinuhes fortelling, inkludert guddommelig forsyn og nåde, har den anonyme forfatteren blitt beskrevet som «Egypts Shakespeare» ved at hans tanker har sine paralleller i bibelske tekster. Sinuhes fortelling er betraktet som et verk skrevet på vers og kan ha blitt framført dramatisk.[4] Tekstens store popularitet er bevitnet ved tallrike bevarte fragmenter.[5] Teksten er bevart på flere potteskår og papyruser. Den mest omfattende bevarte teksten er i Berlin 3022-papyrusen som er datert til 1800-tallet f.Kr.[6][7]
Fortellingen om Sinuhe
Sinuhe er en myndighetsperson som følger prins Senusret I i felttog mot libyere. Da kom en kurer til leiren med budskapet om kong Amenemhat Is død, og om «hvordan det nå rådde taushet i kongepalasset. Alles hjerter var fulle av sorg. Begge de store portene var lukket, hoffolkene' satt med hodene senket mot knærne...» [8] Sinuhe ble grepet av frykt for tronstridigheter, kanskje fryktet han for sitt eget liv, og uansett hadde han fått vite en farlig hemmelighet. Farao var staten, og å kjenne til en statshemmelighet var å trenge inn i gudenes viten.[9]
Sinuhe flykter ut i ørkenen og farter omkring lenge før han havner i Øvre Retjenu (Kanaan). Han blir svigersønnen til høvding Ammunenshi og får det godt. «Det var et herlig land,» sier han. «Her fantes fikener og druer. Det var mer vin enn vann. Her var fullt av honning, og alle slags frukter vokste på trærne. Hvete og bygg var det også og feflokkene var uten tall. Jeg fikk brød til daglig føde og vin for hver dag, kokt kjøtt og fuglestek foruten vilt fra ørkenen, som man fanget til meg i feller og la foran meg sammen med hva mine hunder fanget til meg.»[9]
Med tiden vokser hans sønner opp og blir høvdinger i egen rett. Sinuhe bekjemper opprørske stammer på vegne av Ammunenshi. Som en gammel mann, i kjølvannet av å ha beseiret en mektig motstander mann mot mann, skrev han et ydmykt brev til kongen i Egypt og ba om at det måtte forunnes ham å komme tilbake til sitt kjære hjemland for å få sin siste hvile der: «Må guden ha medlidenhet med meg... må han lytte til bønnene fra en langt unna... må kongen se i nåde for meg... må jeg ledes til evighetens by!»[10] En dag kom en budbærer fra den egyptiske farao med rike gaver og en innbydelse til å komme hjem: «du begynner å bli gammel og kan ikke lenger få sønner, og du bør ha din dødsdag i tankene. Se, velduftende sederolje og mumiebind er rede for din balsamering. Det vil bli ordnet med en begravelsesprosesjon, som skal sette seg i bevegelse den dag du skal gis tilbake til jorden, og du skal få en forgylt mumiekiste med et hode prydet med asur. Okser skal trekke deg til graven. Sangene skal gå foran deg, og man skal danse begravelsesdansene. De som sørger over deg, skal vente ved inngangen til din grav...»[9]
Sinuhe reiser hjem, lever resten av livet i kongelig gunst til han til sist blir lagt til å hvile i nekropolis i en vakker kiste.[4]
Fortellingen om Sinuhe har avlet mye litteratur som har utforsket tekstens temaer fra flere perspektiver. Omfanget og mangfoldet i materialet har blitt sammenlignet med analyser av Hamlet og en rekke andre litterære verker.[4] Særlig årsakene til at han måtte flykte fra Egypt. I det ytre er det en panisk reaksjon på en oppfattet fare, men på et annet plan innebærer det også en kritikk av de politiske forholdene i Egypt som gjør det nødvendig å forlate landet. Fortellingen er fylt med symbolske allusjoner. Sinuhes navn, «Sønn av morbærfiken», et trevirke som var så høyt verdsatt i oldtidens Egypt at det ofte ble brukt til mumiekister, er blitt tatt som en hentydning for å forstå verket. Morbærfikentreet var det egyptiske «livets tre»,[11] assosiert med Hathor, gudinne av fruktbarhet, gjenfødsel og beskytter av utenlandske land, og hentydes til gjennom teksten.[4]
Sinuhe er under beskyttelse av kretsen til guddommelige makter, i form av farao, som han først forsøker å unnslippe fra, og deretter av dronningen, en manifestasjon av Hathor. Da Sinuhe flykter fra Egypt, krysser han et vannløp, assosiert med gudinnen Maat, oldtidens egyptiske sannhetsprinsipp, orden og rettferdighet, og kanalen ga næring til et morbærfikentre.[4]
Oldtidens egyptere trodde på fri vilje, underforstått Maats lov, men det tillot fortsatt at guddommelig nåde kunne gripe inn og gjennom den enkelte, og i en overliggende guddommelig forsyn (skjebne) er sett i Sinuhes flukt og hans reise tilbake til hjemlandet. Ute av stand til å unnslippe gudenes makt og nåde, utbryter Sinuhe: «Om enn jeg er i Boligen, eller om jeg er på dette sted, det er du som dekker denne horisonten.» Enten han er i utlandet eller i hjemlandet, er det vante guder som vokter over alle himler.[4]
Egypternes interesse for sammenhengen mellom livet og døde, førte til at innredningen av graven, den siste bolig, opptok dem en god del av deres liv. Ikke bare de kongelige, men også andre fornemme i samfunnet med midler ut over daglig behov, benyttet store ressurser til forberedelsene av sin framtidige begravelse. Bare tanken på at man skulle kunne dø i et fremmed land og ligge i en grav som ikke svarte standsmessige fordringer, var noe aldeles forferdelig for en høytstående person. Når en egypter oppholdt seg utenfor sitt lands grenser, lengtet han alltid etter å komme i det minste såpass tidlig hjem at han kunne dø der. Denne lengselen er også et hovedmotiv i fortellingen om Sinuhe.[8]
Bibelsk forbindelse
Det har blitt fremmet paralleller til den bibelske fortellingen om jødiskeJosef. I hva som er sett som et guddommelig forsyn er kanaanittiske Josef tatt til Egypt hvor han ble en del av den styrende elite, skaffer seg en egyptisk hustru og familie, før han igjen blir forent med sin familie i Kanaan.[4]
Det har også blitt trukket paralleller med andre bibelske tekster: Sinuhes frustrerte flukt fra omkretsen av gudens makt (= kongen) er sammenlignet med den jødiske profeten Jonas tilsvarende forsøk,[12] Sinuhes kamp med mektig utfordrer som han dreper med et mektig slag, er sammenlignet med tvekampen David og Goliat, og hans hjemkomst til lignelsen om den fortapte sønn.[13]
Innflytelse på moderne kultur
Les Mémoires de Sinouhît (1908); første moderne utgivelse.
Naguib Mahfouz, den egyptiske nobelprisvinneren, utga i 1941 en fortelling kalt Awdat Sinuhi, oversatt til engelsk som «The Return of Sinuhe» («Sinuhes hjemkomst») i en novellesamling under tittelen Voices from the Other World («Stemmer fra en annen verden»). Novellen er basert direkte på innholdet i Sinuhes fortelling, men utvidet og bearbeidet med detaljer en trekantaffære som ikke finnes i oldtidens fortelling.
Den moderne fortellingen som i særdeleshet er mest kjent er finskeMika Waltaris historiske roman Sinuhe, egyptiläinen (1945, norsk utgave Egypteren Sinuhe, 1948). Waltaris roman forteller om legen Sinuhes liv i Egypt på 1300-tallet f.Kr. og beskriver historiske brytningstiders innflytelse på individet, hvor idealer og de kyniske realitetene tørner sammen. Det er ikke den samme Sinuhe, men en egypter med samme navn. Navnet er et dårlig varsel da han får samme skjebne, og må flykte fra Egypt, men kommer hjem etter å ha opplevd vanskeligheter og oppnådd personlig suksess i utlandet. Romanen ga forfatteren internasjonal berømmelse og romanen ble filmatisert i Hollywood i 1954 som The Egyptian.
Manuskripter
Oldtidsfortellingen finnes bevart i 36 ulike versjoner, både på papyrus og ostrakon (keramikk og potteskår). Det finnes 8 kjente papyrusmanuskripter og 28 keramikkfragmenter. Samtlige versjoner er skrevet på hieratisk skrift og er datert til rundt mellomriket (ca. 1986 f.Kr. og 1633 f.Kr.) og det nye rike (ca 1500 og 1000-tallet f.Kr.).[6][7] Ostrakonfragmenter er bevart på blant annet Ashmolean ostrakon, Senenmut 149 ostrakon og British Museum ostrakon. Papyrusmanuskripter er bevart i blant annet Papyrus Moskva/Pusjkin 4657 (i samlingen Golenisjtjev papyri), Berlin 10499-papyrusen, Turin 54015-papyrusen, Harageh 1-papyrusen og Berlin 3022-papyrusen.[6][7][14][15]
Den mest omfattende versjonen finnes i Berlin 3022-papyrusen. Manuskriptet er datert til mellomriket under Egypts tolvte dynasti ved 1800-tallet f.Kr. ved farao Amenemhet IIIs regjeringstid. Papyrusens størrelse er omtrent 490 × 21 cm. .[6]
I 1908 utga franske Gaston Maspero en oversettelse i boken Les Mémoires de Sinouhît.[16]
I 1909 publiserte britiske Alan Henderson Gardiner en ny oversettelse/tolkning i den tyske utgivelsen Die Erzählung des Sinuhe und die Hirtengeschichte, Hieratische Papyri aus den königlichen Museen Berlin volume V og i 1916 ytterligere en ny transkribering i den engelske utgivelsen Notes on the story of Sinuhe.[17][18]
Referanser
^Parkinson, R. B. (1999): The Tale of Sinuhe and Other Ancient Egyptian Poems. Oxford World's Classics, s. 21
^Hoffmeier, James Karl (2005): Ancient Israel In Sinai: The Evidence for the Authenticity of the Wilderness Tradition, Oxford University Press, s. 256
^Allen, James Peter (2000): Middle Egyptian: An Introduction to the Language and Culture of Hieroglyphs, Cambridge University Press, s. 281
^abGrimberg, Carl (1958): Menneskenes liv og historie, bind 1 Egypt-Forasia, Oslo, s. 67
^abcGrimberg, Carl (1958): Menneskenes liv og historie, s. 68
^Lichtheim, M. (1973): Ancient Egyptian Literature, Volume I: The Old and Middle Kingdoms, ISBN 0520028996, s. 222
^Assmann, Jan (2005): Death and salvation in ancient Egypt, oversatt til engelsk av David Lorton, Cornell University Press, ISBN 0-8014-4241-9, s. 171
^De Vries, Simon John; Meltzer, Edmund S.; Ellens, J. Harold; Ellens, Deborah L.; Knierim, Rolf P.; Kalimi, Isaac (2004): God's Word for Our World: Theological and cultural studies in honor of Simon John De Vries, Continuum International Publishing Group, ISBN 0-8264-6975-2, s. 79
^Tyldesley, Joyce (2004): Tales From Ancient Egypt, Rutherford, ISBN 0-9547622-0-7, s. 88
Kosack, Wolfgang (2015): Berliner Hefte zur ägyptischen Literatur 1 - 12: Teil I. 1 - 6/ Teil II. 7 - 12 (2 bind). Parallelle tekster, hieroglyfer og i oversettelse. Heft 1: Die Geschichte von Sinuhe. Basel: Verlag Christoph Brunner. ISBN 978-3-906206-11-0.
Barta, M. (2003): Sinuhe, the Bible and the Patriarchs, Czech Institute of Egyptology/David Brown Book Company.
Greig, G. S. (1990) «The sDm=f and sDm=n=f in the Story of Sinuhe and the Theory of the Nominal (Emphatic) Verbs» i: Israelit-Groll, I. (red.), Studies in Egyptology. Presented to Miriam Lichtheim, Vol. I. Jerusalem: Magnes Press/Hebrew U., s. 264–348.
Kitchen, K. A. (1996): «Sinuhe: Scholarly Method versus Trendy Fashion» i: BACE7, s. 55–63.
Meltzer, E. S. (2004): «Sinuhe, Jonah and Joseph: Ancient ‘Far Travellers' and the Power of God» i: Ellens, J. H. et al. (red.): God's Word for Our World, bind II. Theological and Cultural Studies in Honor of Simon John De Vries (London-New York: Clark/Continuum), s. 77–81.
Morschauser, S. (2000): «What Made Sinuhe Run: Sinuhe's Reasoned Flight» i: JARCE37, s. 187–98
Tobin, V. A. (1995): «The Secret of Sinuhe» i: JARCE32, s. 161–178.
Quirke, Stephen (2004): Egyptian Literature 1800 BC: Questions and Readings, London, 58–70 ISBN 0-9547218-6-1 (overs. og transkripsjon)
.jpg)
