Bolívar var en av de aller viktigste personer i de latinamerikanske landenes frigjøringskamp mot spanskkolonivelde. Han var kjent som både «besværlighetens mann» («el hombre de las dificultades») og befrieren («El Libertador»).
Bolívar ble født i San Mateo i staten Aragua, som den gang var en del av provinsen Caracas (og ikke byen Caracas), som sønn av Juan Vicente Bolívar y Ponte og María de la Concepción Palacios y Blanco, som kom fra aristokratiet. Han fikk god utdannelse, særlig fra en av lærerne, Simón Rodríguez. Takket være ham fikk Bolívar undervisning i 1700-talletsfilosofiske strømninger, særlig opplysningstidens tanker og i klassisk gresk og romersk filosofi.
Søsteren Juana giftet seg med deres onkel på morssiden, Dionisio Palacios y Blanco. De fikk to barn. Broren Juan Vicente, som døde i 1811, hadde tre barn utenfor ekteskap. Simón Bolívar tok seg av disse barna og deres mor etter brorens død, og han hadde et spesielt nært forhold til nevøen Fernando, som selv fikk tre barn.
Reiser til Europa
Da han var ni år gammel mistet Bolívar sine foreldre, og ble oppfostret hos sin onkel Carlos Palacios. I 1799 for å få fullført utdannelsen ble han, da 15 år gammel, sendt til Spania sammen med sin venn Esteban Escobar. Underveis gjorde han et opphold i Mexico by hvor han møtte visekongen av Ny-Spania som ble opprørt og bekymret over den unge Bolívars tale om selvstendighet for Sør-Amerika. Bolívar nådde fram til Madrid i juni samme år og bodde hos en annen onkel, Esteban Palacios.
I Spania lærte Bolívar å kjenne María Teresa Rodríguez del Toro y Alayza, og de giftet seg etter kort tid i 1802. Allerede i 1803, etter at de var vendt tilbake til Venezuela, døde María Teresa av gul feber. Hennes død gikk sterkt inn på Bolívar, og han sverget på aldri mer gift seg, noe han også holdt.
Etter at han mistet sin hustru vendte Bolívar i 1804 tilbake til Spania med sin lærer og venn Simón Rodríguez. Han var til stede da Napoléon Bonaparte utropte seg selv til fransk keiser og overvar også Napoleons kroning som italiensk konge i Milano. Bolívar mistet all respekt for Napoleon som han mente hadde forrådt de republikanske ideer. Det var på hellige berg i Roma at Bolívar sverget på å ikke hvile før Amerika var blitt fri.
Bolívar vendte tilbake til Venezuela i 1807 etter et besøk i USA. I 1808 utpekte Napoleon sin bror Joseph Bonaparte som konge av Spania. Det førte til folkeopprør i Madrid og den spanske frihetskrig 1808-1814 begynte. I både Amerika og Spania oppsto det lokale grupper som kjempet imot den nye kongen. I motsetning til de spanske frigjøringsgruppene kjempet de amerikanske mot kongens makt, og ikke utelukkende mot personen Joseph Bonaparte.
Det samme året erklærte myndighetene i Caracas sin selvstendighet fra Spania. Bolívar ble sendt til England sammen med Andrés Bello og Luis López Méndez på diplomatisk oppdrag. Han vendte tilbake til Venezuela og den 3. juni 1811 talte han for amerikansk selvstendighet i Det patriotiske selskap (Sociedad Patriótica). Den 13. august seiret de patriotiske styrkene ved Valencia under kommando av Francisco de Miranda.
Den 24. juli 1812 ga Miranda opp etter flere militære feiltagelser. De ledende revolusjonære utleverte ham til de spanske styrker og Bolívar ble tvunget til å flykte til Cartagena de Indias. Der skrev han sitt berømte Cartagena-manifest hvor han oppfordret Ny-Granada (Nueva Granada) til å hjelpe Venezuela i frihetskampen da deres sak var den samme, og at Venezuelas frihet sikret friheten for Ny-Granada (Colombia). Bolívar fikk støtte fra Ny-Granada og invaderte Venezuela i 1813. Han gikk inn i Mérida den 23. mai og ble utropt til folkets befrier. Han inntok Caracas den 6. august og erklærte to dager senere Venezuelas andre republikk.
Simón Bolívars gravmonument i nærheten av Santa Marta, Colombia
Etter utallige stridigheter måtte Bolívar igjen flykte og fikk i 1815 beskyttelse på Jamaica der han skrev sitt Brev fra Jamaica. Samme år reiste han til Haiti og ba president Alexandre Sabès Pétion om hjelp og støtte i det spansk-amerikanske spørsmål. I 1817 vendte han med haitisk hjelp tilbake til Sør-Amerika for å fortsette kampen. I 1819 lyktes han i å befri Venezuela. Deretter marsjerte han over fjellene til Colombia og beseiret spanjolene også der, hvoretter han proklamerte opprettelsen av republikken Gran Colombia (Colombia, Venezuela, Panama og Ecuador), med ham selv som president. Målet var likevel å befri hele Sør-Amerika fra spanjolenes åk. Da frigjøringshelten José de San Martin («El Gran Libertador») befridde Perus hovedstad Lima i 1821, tok han straks kontakt for å komme på offensiven.
Den 26. juli og 27. juli 1822 holdt Bolívar og Jose San Martin tre møter i Guayaquil for å diskutere strategien for å befri resten av Peru. Ingen vet hva som skjedde ved de hemmelige møtene mellom de to latinamerikanske heltene, men de mislyktes i å skape en solidarisk politikk for hele det søramerikanske kontinentet mot utenlandsk styre. Bolívar vegret seg for å føre styrker til Peru, men tilbød likevel hjelp i form av 1400 soldater, noe San Martin bedømte som utilstrekkelig. Samtidig mistenkte han antagelig at Bolívar var tilbakeholden fordi han selv ville befri Peru. San Martin vendte derfor tilbake til Argentina.
I 1823 tok Bolívar kommandoen over invasjonen av Peru, og i september kom han til Lima med general Sucre. Den 6. august 1824 beseiret de sammen den spanske hær i slaget ved Junin. Den 9. desember tok Sucre den siste spanske befestning i slaget ved Ayacucho, og det spanske styre i Sør-Amerika var dermed opphørt.
Bolívars død
Bolívars dødsleie av den venezuelanske maleren Antonio Herrera Toro
Svekket av krigsskader og syk av tuberkulose døde Simón Bolívar den 17. desember 1830 i byen Santa Marta i Colombia etter en anstrengende reise fra Bogotá på elven Magdalena. «Jeg innser nå at jeg har pløyd havet» skal Bolívar, desillusjonert og svekket av sykdom, ha uttalt på sitt dødsleie.
I 1842 ble hans jordiske levninger ført fra Santa Marta til Caracas, hvor det ble reist et monument.
I det moderne Latin-Amerika påberoper både Venezuelas president Hugo Chávez og FARC, den største geriljaorganisasjonen i Colombia, seg arven etter Bolívar, og har stiftet politiske organisasjoner som bruker Bolívars navn.
Frimureren Bolívar
Bolívar var en meget ivrig frimurer. I 1803 ble han opptatt i losjen Logia Lautaro i Cádiz i Spania, her fikk han sine tre første grader i frimureriet. I sin tid i Paris, omkring 1804 til 1807, ble Bolívar opptatt i York-riten og i den gamle og anerkjente skotske ritus. Han grunnla i 1824 losjen Orden og frihet nr. 2 i Peru, og nådde i sitt eget frimurerliv å motta den 30. grad (Kadosh-ridder) i Den skotske rite.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Simon Bolivar, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Simon-Bolivar, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Боливар Симон, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
^Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Боливар Симон[Hentet fra Wikidata]
^Spansk biografisk leksikon, oppført som Simón. El Libertador Bolívar y Palacios, Spanish Biographical Dictionary ID 13189/simon-bolivar-y-palacios, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
Bushnell, David (red.) & Fornoff, Fred (overs.) (2003): El Libertador: Writings of Simón Bolívar, Oxford University Press. ISBN 978-0195144819
Bushnell, David & Macaulay, Neill (1994): The Emergence of Latin America in the Nineteenth Century (Second edition). Oxford and New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-508402-0
