Samerettsutvalget ble første gang oppnevnt av den norske regjeringen 10. oktober 1980 for å utrede samiske kulturelle, politiske rettigheter, og de samiske rettighetene knyttet til land, vann og ressurser i Finnmark. Utvalget ble gjenoppnevnt 1. juni 2001 for å utrede samiske rettigheter knyttet til land og vann i Troms og sørover til Hedmark.
Bakgrunnen for regjeringens opprettelse av utvalget i 1980 var de omfattende demonstrasjonene for samiske rettigheter og mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Demonstrasjoner og ulike andre aksjoner førte i 1980 til at regjeringen aksepterte å utrede eventuelle samiske rettigheter i Finnmark.
Samerettens utvikling
Utvalgets mange og omfattende juridiske og historiske utredninger av forholdene i Finnmark og fastlandet sørover til Hedmark, har i særlig grad bidratt til utvikling av den norske sameretten. Spesielt viktig var utredningen NOU 1984: 18 Om samenes rettstilling. Denne utredningen banet veien for en grunnlovsbestemmelse om vern og utvikling av samisk kultur og samfunnsliv, sameloven og etablering av Sametinget.
Utvalgets utredninger og generelle bidrag til fokus på og innhold i norsk samepolitikk bidro også til Norges ratifisering av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter (konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater) i 1991 og anerkjennelsen av samene i Norge som urfolk i tråd med konvensjonen.
Samerettsutvalget I anbefalte i 1997 (NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur) at statens grunn i Finnmark skulle overføres i befolkningen eie. I 2005 ble den såkalte finnmarksloven vedtatt og de faste eiendommer i Finnmark fylke som Statskog SF eide ble overtatt av Finnmarkseiendommen sommeren 2006 (finnmarksloven § 49).
