Pave Pius XI utnevnte ham til apostolisk administrator av Ibiza og titulærbiskop av Selymbria den 16. februar 1928. I 1927 var bispedømmet Ibiza blitt selvstendig igjen, og fikk igjen en ordinarie biskop etter 69 år.
Den 28. januar 1935 utnevnte paven ham til biskop av Lérida. Han ble intronisert der den 5. mai 1935.
Død
Året etter ble katedralen hans brent ned under den spanske borgerkrig og 80 prosent av prestene i bispedømmet ble myrdet. Den 21. juli 1936 ble biskopens hus stormet og han ble arrestert.
Den 5. august ble biskopen og 20 andre kjørt med lastebil; de skulle til Barcelona for rettssak. Men lastebilen stoppet tidlig underveis ved en kirkegård, biskopen og presteskapet måtte ut. Der ble han tvinget til å grave sin egen grav. De militante tilbød ham frihet dersom han bare avsverget seg den katolske tro, men han nektet.[2] I stedet bad han om at han skulle være den siste som de drepte, slik at han kunne velsigne de øvrige ofrene idet de døde. Én av mennene ville det ikke slik, og skjøt ham i høyre arm for å hindre ham fra å gi velsignelser. Men biskopen fortsatte å lyse velsignelsene, med sin venstre.[2] Biskopen ble den siste av de 21 som ble myrdet.[3]
Han var den andre av 13 biskoper som døde som martyrer i den spanske borgerkrig.[4]
Saligkåring
Han ble tildelt tittelen Guds tjener i 1952 og anerkjent som martyr den 26. juni 2011. Den 13. oktober 2013 ble han saligkåret i Tarragona som en av 522 spanske martyrer på vegne av pave Frans. Hans minnedag er 5. august.
