SARS i sterk vekst, men med tidlig stabiliseringNiende etasje på Hotel Metropole i Hongkong, med forklaring av «superspreader»hendelsen der.Tilfeller våren 2002
SARS-pandemien 2002–2004 var den første pandemien i det 21. århundre. Den var et utbrudd av det som før var et virusfenomen blant dyr. Det fikk navnet severe acute respiratory syndrome (SARS), forårsaket av severe acute respiratory syndrome coronavirus (SARS-CoV eller SARS-CoV-1). Det rammet over 8.000 mennesker fra 29 land og territorier, og førte til minst 774 døde verden over.[1]
Smitteveien er dråpesmitte, det vil si at smitten skjer via små dråper som dannes når en smittet person hoster eller nyser. Det kreves ofte tett kontakt, som for eksempel blant husstandsmedlemmer, eller mellom pasient og helsepersonell.
Utbruddet ble først identifisert i Foshan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina i november 2002.[2]Verdens Helseorganisasjon (WHO, World Health Organization ) ble varset om utbruddet i februar 2003, og sendte i mars 2003 ut en global alarm. Til å begynne med var årsaken til utbruddet ikke kjent, og noen medier rapporterte, feilaktig, at det muligens var et influensavirus som var på ferde[3] Hoveddelen av utbruddet stod på i om lag åtte måneder, og Verdens Helseorganisasjon erklærte at SARS var blitt demmet opp for den 5. juli 2003. Det var imidlertid meldinger om en rekke SARS-tilfeller helt frem til mai 2004.[4]
I desember 2019 ble SARS-CoV-2 oppdaget i Wuhan i provinsen Hunan i Kina. Dette var en nytt koronavirus som var nært beslektet med det som forårsaket SARS. Det nye koronaviruset forårsaker covid-19, en sykdom som spredte seg over hele verden og således ble en meget større pandemi - covid-19-pandemien - som tok livet av mange millioner mennesker.[5][6]
Utbrudd i Kina
Det er fortsatt ingen absolutt sikkerhet om utgangspunktet for SARS-pandemien. WHO antar imidlertid at det brøt ut 16. november 2002.[7][8] Den første personen som ble syk var en bonde fra byprefekturet Foshan i Guangdong-provinsen, hvis tilstand er blitt klassifisert som «atypisk lungebetennelse» av lokale leger.[9][10] Andre kilder rapporterer at de tre første smittede var kokker som spesialiserte seg på vilt.[11][12] Etterhvert som folk trengte helsehjelp, spredte smitten seg til leger og sykepleiere.[12] Det er sikkert at en 33 år gammel kokk fra Shenzhen reiste til hjembyen Heyuan nordøst i Guangdong i slutten av november med symptomer på sykdom og ble behandlet på sykehuset der i begynnelsen av desember. Under oppholdet smittet han åtte klinikkansatte, inkludert ambulansesjåføren. Til tross for intensiv medisinsk behandling ble tilstanden hans verre, og det ble snart klart at han led av en ny sykdom. Han ble overført til et sykehus i Guangzhou, og i januar 2003 ble han overført til Sun Yat-Sen Memorial Hospital i Haizhu i samme by. Der smittet han 13 ansatte i løpet av svært kort tid. Blant dem var den 64 år gamle overlegen og lungespesialisten Liu Jianlun, som ble syk i midten av februar.
Den kinesiske regjering påla i mellomtiden restriksjoner på lokalpressen og sensurerte rapporter om sykdommen. Informasjon om infeksjonene nådde i utgangspunktet ikke utover Guangdongs grenser. I tillegg ble den nødvendige varslingen til WHO forsinket og en første offisiell rapport ble utsatt flere ganger.
Det var ikke før 10. februar 2003 at Kina informerte WHO om hendelsene og rapporterte om 305 infeksjoner, hvorav 105 av de smittende var helsepersonell, og fem dødsfall.[13] Senere meldte de at utbruddet i Guangdong hadde nådd toppen i midten av februar 2003. Men dette var galt, for etterpå ble det meldt om 806 smittetilfeller og 34 døde.[14]
Det skulle bli den italienske legen Carlo Urbani, som arbeidet i Hanoi i Vietnam på sykehuset Hôpital français de Hanoï der det ble innlagt smittede (blant annet Johnny Chen ankommet fra Hongkong), som var den første som identifiserte SARS som en sannsynligvis ny, og klart farlig og smittefarlig sykdom.[15] Dr Urbani ble selv smittet; han ble fløyet ut til Thailand, men døde der den 29. mars.[16]
«Superspreader»hendelsen i Hongkong
Den 21. februar reiste Liu Jianlun, fra staben på Sun Yat-sen-sykehuset fra Guangzhou med sin hustru for å være med på en familiebegivenhet i Hongkong.[17] Der bodde han på et værelse i niende etasje på Hotel Metropole. I løpet av få timer smittet han tolv hotellgjester. Om morgenen 22. februar skjønte han at han var meget syk, og gikk til akuttmottaket på Kwong Wah Hospital for å søkebehandling. En triagesykepleier og lege så til ham uten noen vernetiltak,selv om det var blitt utsendt om en truende Severe Community-Acquired Pneumonia hvar blitt utstedt av Hongkongs sykehusembede. Etter at resultatet av röntgenundersøkelsen av Lius brystparti ble tilgjengelig, skjønte man alvoret, og personell iført fullt verneutstyr innla ham på isolat i intensivavdelingen.[18] Den 4. mars døde han på Kwong Wah-sykehuset.
Blant de smittede på hotellet var det tre singaporere, to kanadiere, den amerikanske forretningsmannen Johnny Chen på gjennomreise til Hanoi, og en 26-årig kineser som besøkte en venn på hotellet. De internasjonale gjestene tok med seg viruset til andre land, og infiserte direkte eller indirekte om lag 350 personer. WHO beregnet at mer enn 4000 SARS-sykdomstilfeller verden over kunne spores tilbake til Liu Jianlun på Metropole Hotel. Bygningen fikk dermed betegnelsen «superspreader», og uttrykket fikk ben å gå på i mediene, særlig i boulevardpressen.
Supersprederhendelsen var utgangspunktet for spredningen til Vietnam, som er beskrevet ovenfor og ble begrenset ved dr. Urbanis raske innføring av isolasjon og en karantene også i området rundt det rammede sykehuset som kvalte smitten[19], og blant annet spredningen til Canada og til Singapore. Den 23. februar ankom med fly til Toronto den eldre kinnen Kwan Sui-Chu; hun hadde bodd på Hotel Metropole Hotel. Hun døde i sitt hjem den 5. mars, etter at smitten var gått videre til hennes sønn Tse Chi Kwai, som deretter spredte sykdommen til Scarborough Grace Hospital og døde den 13. mars.[20]
Den 1. mars ble den 26-årige Esther Mok, en annen Metropole-gjest, innlagt på Tan Tock Seng Hospital i Singapore. Hun overlevde, men en rekke av hennes familie og slekt døde.[21]
SARS-pandemiens raske svekkelse
Sommeren 2003 gikk antallet nysmittede stadig mer tilbake. Den 23. juni strøk WHO Hongkong etter langvarig påtrykk fra byens myndigheter fra listen over infiserte områder - slik at det da bare gjenstod Toronto, Taiwan og Beijing på listen. Fire dager etter bekjentgjorde WHO at man holdt det for mulig at SARS ville være helt inndemmet innen tre uker. Det viste seg ikke å slå til hundre prosent, for da man den 5. juli fjernet Taiwan fra smittelisten var det der mer enn 200 SARS-pasienter.[22][23][24] Men flere smittede ble det nesten ingen av i Taiwan etter dette.
I ukene som fulgte var det enkelttilfeller på Filippinene, som imidletid hver gang ble raskt erkjent, slik at det ikke kom til noen nye større utbrudd. De få siste smittetilfellene var i Kina og på Filippinene.
Etter lang ventetid da man så an situasjonen,og meget testing, erklærte WHO den 19. mai 2014 at pandemien var blitt nedkjempet, og dermed var over.
Årsaker til pandemiutbruddet
WHO så årsakene til den raske spredningen av den første epidemien og den påfølgende pandemien i den svært tette bosetningen Guangzhou og det omkringliggende Perleflodens delta i Sør-Kina. Tallrike ville og eksotiske dyr nytes som mat i regionen, som i utgangspunktet er populær blant turister for sine mange spesialitetsrestauranter. På dyrefarmer, dyremarkeder og på restauranter bor, arbeider og spiser beboerne i umiddelbar nærhet til dyr. Dyrene holdes i bur, selges og slaktes foran alle. Skrankene der det rå kjøttet og de slaktede dyrene selges er ofte bare noen få meter fra arbeidernes spisesteder. Ifølge WHO er disse forholdene – overbefolket og uhygieniske – en grobunn for at en infeksjon kan spre seg.
Det antas nå at SARS ble overført fra maskepalmemåren (Masked palm civet, paguma larvata). Ettersom dette dyret ikke kan påvises å være et kornavirusreservoar, antas det at selv de har blitt smittet, mest sannsynlig av flaggermus, muligens av arten rhinolophus affinis.[25]
Frem til slutten av februar 2003 var for det meste medisinsk personell på sykehusene og deres familiemedlemmer som ble syke. Det antas at de ansatte, uvitende om farene ved den nye sykdommen, ikke hadde på seg åndedrettsmasker som kunne ha forhindret virusoverføring ved dråpesmitte. Siden det ikke var tilstrekkelig informasjon om behandlingen på det tidspunktet, brukte legene noen ganger også CPAP-forstøvere og andre oksygenpåføringsmetoder som kan være utrygge for andre som oppholder seg nær ved, noe som fremmet spredningen av viruset i lukkede rom eller blant ansatte. Endotrakeal intubasjon ble også brukt i alvorlige tilfeller.
Følger
I Europa var en vesentlig konsekvens av pandemien at det på et hastemøte med EU-landenes helseministre den 6. mai 2003 ble vedtatt å opprette et senter for sykdomsprevensjon. Knapt et år etter presenterte man i Solna ved Stockholm det nye senteret, European Centre for Disease Prevention and Control (ECDC).
I Folkerepublikken Kina fikk de mange SARS-smittede og -døde personlige konsekvenser for en del sentale personer. Den 20. april 2003 ble den kinesiske helseminister Zhang Wenkang og borgermesteren i Beijing Meng Xuenong fratatt sine embeder på grunn av sine hånderinger av SARS-risikoen og mangelfylle offentlighetsarbeid. Zhang ble erstattet med Wu Yi.
Litteratur
Christian Drosten: SARS. Weltreise eines neuen Virus. I: Biologie in unserer Zeit. Band 33, Nr. 4, 2003, s. 212–213 ISSN 0045-205X.
Evelyn Lu Yen Roloff: Die SARS-Krise in Hong Kong. Zur Regierung von Sicherheit in der Global City. Transcript Verlag, Bielefeld 2007, ISBN 978-3-89942-612-0.
