Sør-Afrikas historie har vært dominert av konflikter mellom ulike etniske folkegrupper. Det opphavelige sanfolket har levd i regionen i tusenvis av år. Det meste av den øvrige befolkningen kan spore deres opphav til senere innvandring. Stedegne afrikanere i Sør-Afrika er etterkommere av khoikhoi- og bantufolk som innvandret fra lengre nord i Afrika og som først kom inn den sørafrikanske regionen for rundt 2000 år siden. Hvite sørafrikanere er etterkommere av senere europeiske bosettere, hovedsakelig fra Nederland og Storbritannia. De som karakteriseres som coloured («fargede») er etterkommere fra delvis alle disse gruppene, foruten også slaver fra Madagaskar, Øst-Afrika og de østindiske øyer. Det er også mange sørafrikanere av indisk og kinesisk opprinnelse, etterkommere fra arbeidere som kom til landet på 1800- og tidlig på 1900-tallet.
Historien til Sør-Afrika har blitt vurdert forskjellig av ulike forskere og av dets mange folkegrupper da Sør-Afrika er en flerkulturelt nasjon med sterke indre motsetninger. Særlig kom det et tydelig oppgjør med sørafrikansk historieforståelse i etterkant av oppløsningen av apartheidstaten, et oppgjør som handlet om på hvem sine premisser historien var skrevet for, hva som var blitt framhevet, og hva som var blitt utelatt.
Historien til Sør-Afrika er her vurdert mer bredt for å dekke historien til ikke bare den nåværende sørafrikanske staten, men også av andre samfunn i regionen, inkludert de til khoisanfolkene, flere bantukongedømmer i regionen før koloniseringen av Afrika, styret til nederlenderne i Kappkolonien, og det etterfølgende styret til britene der og i regionen Natal, og boerrepublikkene, inkludert Oranjefristaten og Den sørafrikanske republikk. Sør-Afrika var underlagt et offisielt system med raseskille og et hvitt mindretallsstyre fra 1948 kjent som apartheid. Det varte fram til landets første likeverdige valg den 27. april 1994 da det politiske partiet African National Congress (ANC) fikk makten og dominerte politikken i landet.
Forhistoriske Sør-Afrika
Paleolittisk tid
Siden Raymond Dart oppdaget hodeskallen av det 2,5 millioner år gamle Taung-barnet (navngitt etter stedet Taung i nordvestlige Sør-Afrika) i 1924, ble det første eksempelet på Australopithecus africanus som noen gang er funnet og Sør-Afrika har siden vært betraktet som det viktigste senteret for den tidlige hominider (menneskeaper), ved siden av Kenya, Tanzania og Etiopia. I kjølvannet av Dart har Robert Broom i 1938 oppdaget en ny og langt mer robust hominid, Paranthropus robustus, ved Kromdraai, og 1947 avdekket flere eksemplarer av Australipitecus africanus i Sterkfontein. Ytterligere av tidlige hominider har blitt avdekket i senere tiår. Den eldste er Little Foot, en samling på leggbein av en ukjent hominid som er mellom 2,2 til 3,3 millioner år gammel, avdekket ved Sterkfontein av Ronald J. Clarke i 1994. Et betydningsfullt nyere funn var av 1,9 millioner år gammel Australopithecus sediba som ble oppdaget av paleoantropologistenLee R. Bergers ni år gamle sønn Matthew i 2008.[1]
Sør-Afrika var også bosatt av tidlige Homo sapiens, noe som er vist ved oppdagelsene i grottene ved Klasieselvensom avslørte fossiler og redskaper fra 125 000-75 000 år siden i mellomsteinalderen. I 2002 i Blombos-grotten ble det oppdaget okersteiner som hadde gravert inn mønster med krysskraveringer, datert til rundt 70 000 år siden. Dette har blitt tolket som det tidligste eksempelet på abstrakt eller symbolskkunst skapt av homo sapiens som noen gang er oppdaget.[2]
Oldowanredskaper ble utgravd ved et sted langs Vaalelven.[3] Oldowan er betegnelsen på den eldste kjente tradisjonen med å framstille steinverktøy. Slike verktøy er mindre steiner av kvarts, kvartsitt eller basalt, som er hogd i to retninger til en redskap som kan hakke, skrape eller skjære med. De første som er funnet var i Etiopia, 2,6 millioner år gamle, og teknikken spredte seg til store deler av Afrika.[4]
Oldtidshistorie
Et av sanfolkets hulemalerier i Zimbabwe som viser en tromme i midten og jegere eller krigere.
Menneskeaper som vandret inn i Sør-Afrika for rundt 3 millioner år siden ble de første menneskelignende innbyggerne i området som i dag er kjent som Sør-Afrika. Representanter for homo erectus erstattet dem gradvis for rundt en million år siden da de også spredte seg over Afrika og inn i Europa og Asia. Homo erectus måtte vike for homo sapiens for rundt 100 000 år siden. De første homo sapiens formet buskmennkulturen som besto av dyktige jegere og sankere.
Buskmennene ble antagelig det første moderne folkeslaget som innvandret til den sørlige spissen av det afrikanske kontinentet. Buskmennene hadde stor respekt for landet, og deres livsstil hadde liten innvirkning på miljøet, noe som gjorde dem i stand til å fortsette sitt levesett i årevis uten å etterlate noen særlige arkeologiske spor, med unntak av en rekke slående hulemalerier. Forsøk på å analysere de eksisterende prøvene gjennom karbondatering indikerer at buskmennene levde i området for minst 25 000 år siden og muligens så tidlig som for 40 000 år siden. Et lite antall buskmenn lever fremdeles i Sør-Afrika, noe som gjør deres kultur til en av de eldste sammenhengende eksisterende kulturer i verden, sammen med kulturen til aboriginene.
Noen grupper av buskmenn skaffet seg fra rundt 2500 år siden av husdyr fra nord. Gradvis måtte kulturen med jakt og sanking vike for gjeting som den dominerende økonomiske aktiviteten ettersom buskmennene tok seg av små flokker av kveg og okser. Ankomsten til husdyrhold introduserte forståelsen av personlig rikdom og eierskap i buskmennenes samfunn. Samfunnsstrukturene ble befestet og ekspanderte, og høvdingdømmer utviklet seg.
Gjeterbuskmennene, kjent som khoikhoi («menn av menn»), eller senere kalt hottentotter av de hvite, begynte å flytte lenger sørover og nådde så langt sør som bukta som i dag er kjent som Kapp det gode håp. På veien giftet de seg på tvers med buskmenn som var jegere og sankere som de henviste til som san, til det punkt hvor det var umulig å skille mellom de to gruppene. Dette førte til bruken av begrepet khoisan. Over tid etablerte khoikhoi seg langs kysten, mens små grupper av buskmenn fortsatte å bosette seg i det indre av landet.
For rundt 2500 år siden migrertebantu-folkene inn i det sørlige Afrika fra elvedeltaet Niger. De begynte å flytte på seg rundt år 1000 f.Kr. og nådde dagens KwaZulu-Natal innen 500 e.Kr. Bantuene hadde ikke bare husdyr, men praktiserte også landbruk ved å dyrke hvete og andre avlinger. De var også dyktige i å arbeide med jern og levde i små faste landsbyer. Bantuene ankom i Sør-Afrika i små bølger fremfor en stor sammenhengende innvandring. Noen grupper, forfedrene til dagens nguni (zulu, xhosa, swazi og ndebele), foretrakk å leve nær kysten. Andre, nå kjent som sotho-tswana (tswana, pedi og basotho) slo seg ned på høysletten, mens dagens venda, lemba og shangaan-tsonga slo seg ned i de nordøstlige områdene av Sør-Afrika.
Buskmennene og bantuene levde for det meste fredelig sammen, men selv om ingen av dem hadde noen metode for skriftspråk, vet forskerne lite om denne perioden utover materiell kultur som redskaper og andre gjenstander. Bantuer og khoisan blandet seg, slik det er bevist gjennom hulemalerier som viser de to forskjellige gruppene i samarbeid. Det er ukjent hvordan denne kontakten artet seg, men lingvistiske bevis på integrasjon eksisterer, siden flere bantuspråk, særlig xhosa og zulu, tok til seg klikklyden som er karakteristisk for tidligere khoisanspråk. Arkeologer har funnet tallrike khoisan-gjenstander på stedene til bantubosetningene.
Kolonisering i Afrika
Selv om portugiserne lyktes i å bli de første som seilte rundt Kapp det gode håp, viste de liten interesse i kolonisering. Områdets harde værforhold og den steinete kysten var en trussel for deres skip, og mange av deres forsøk på å handle med de lokale khoikhoier endte i konflikt. Portugiserne syntes kysten av Mosambik var langt mer attraktiv, med gode bukter som kunne brukes som havn og stasjoner, og forbindelser til gullforekomster i det indre av landet.
Portugiserne hadde lite konkurranse i regionen fram til sent på 1500-tallet da engelskmenn og nederlendere begynte å utfordre dem langs handelsrutene. Antallet stopp på kontinentets sørligste spiss økte, og Kapp ble en regulær stoppestasjon for skjørbuk-rammede mannskap. I 1647 gikk en nederlandsk fartøy på grunn i dagens Table Bay ved Cape Town. Det skipbrudne mannskapet var de første europeerne som forsøkte å bosette seg i området, bygget en festning og ble værende i ett år før de ble reddet. Kort tid etterpå bestemte Vereenigde Oostindische Compagnie eller Det nederlandske ostindiske kompani, forkortet til VOC, å etablere en fast bosetning. VOC, et av de største europeiske handelshusene som seilte på krydderrutene til Østen, hadde ingen intensjon om å kolonisere området, men ønsket i stedet å etablere en sikker base hvor passerende skip kunne søke ly og hvor sultne sjømenn kunne hente ferske forsyninger av kjøtt, frukt og grønnsaker. Med dette målet seilte en liten ekspedisjon fra VOC under kommandoen til Jan van Riebeeck og nådde Table Bay 6. april1652.
Den nye bosetningen handlet med khoikhoiene i nabolaget ettersom de ikke hadde noe valg, men det var ikke et vennligsinnet forhold, og styresmakten la med vilje ned restriksjoner mot kontakt. Delvis som en konsekvens av dette, stod VOC-ansatte ovenfor mangel på arbeidskraft. For å bøte på dette, løslatte de en liten gruppe nederlendere fra deres kontrakter og tillot dem å etablere gårder som de kunne forsyne VOC-bosetningen med av sine avlinger. Dette tiltaket var svært vellykket og produserte en overflod av frukt, grønnsaker, hvete og til og med vin. Senere startet de med husdyrhold. Den lille opprinnelige gruppen av frie burghere som disse bøndene ble kjent som, økte jevnt og trutt og begynte å ekspandere sine gårder nordover og østover inn i territoriet til khoikhoiene.
I tillegg til å etablere systemet med de frie burgherne, begynte også van Riebeeck og VOC å importere store antall slaver, først og fremst fra Madagaskar og Indonesia. De nederlandske bosettere avlet mange barn med disse slavene, og deres etterkommere ble kjent som Cape Coloureds (fargede) og Cape Malays. Et betydelig antall av avkommet fra ekteskap eller samkvem mellom hvite og slaver ble absorbert i den lokale afrikaans-språklige hvite befolkningen. Med denne ytterligere arbeidskraften ekspanderte området som var okkupert av VOC enda lenger mot nord og øst og førte til uunngåelige sammenstøt med khoikhoi. Nykommerne drev de omringede khoikhoiene fra deres tradisjonelle land, desimerte dem med introduserte sykdommer og ødela dem med overlegne våpen når de tok til motstand, noe de gjorde i et antall betydelige kriger og med motstandsbevegelser som brukte geriljakrigføring som fortsatte inn på 1800-tallet. De fleste overlevende stod uten annen mulighet enn å arbeide for europeerne i en utnyttende ordning som skilte seg lite fra slaveri. Over tid blandet khoisan, europeere og importerte slaver seg og dannet grunnlaget for dagens fargede befolkning.
De mest kjente khoikhoi-gruppene inkluderte griqua som opprinnelig levde på den vestlige kysten mellom St. Helena Bay og Cederbergfjellene. I slutten av 1700-tallet klarte de å skaffe seg skytevåpen og hester og begynte å trekke nordøstover. Andre grupper av khoisaner, fargede og til og med hvite eventyrere sluttet seg til dem, og de fikk raskt et rykte som en formidabel militær styrke. Griquasene nådde til slutt høylandet rundt dagens Kimberley hvor de tok territoriet som ble kjent som Griqualandalina.
Siden burgherne også fortsatte å ekspandere inn i det barske landet innenfor kysten mot nord og øst, begynte mange et seminomadisk gjeterliv, på noen måter ikke så forskjellig fra det livet som khoikhoiene de fortrengte levde. I tillegg til flokkene sine, kunne en familie ha vogn, et telt, en bibel og noen få skytevåpen. Etterhvert som de ble mer bosatt, bygget de en hytte med vegger av gjørme, ofte lokalisert, gjennom bevisst valg, flere dagers reise fra nærmeste europeer. Disse var de første trekboerne (vandrende bønder, senere forkortet til boere), fullstendig uavhengig av offisiell kontroll, helt selvforsynte og isolerte. Deres harde livsstil produserte individualister som var godt tilpasset til landet. Som mange pionérer med kristen bakgrunn, forsøkte burgherne å leve sitt liv basert på kunnskap fra Bibelen.
Britene
Mot slutten av 1700-tallet begynte nederlandsk merkantil makt å avta, og britene rykket inn for å fylle vakuumet. De tok Cape i 1795 for å forhindre at den falt i rivaliserende franske hender, ga den for en kort tid tilbake til nederlenderne i 1803 før de til slutt skaffet seg anerkjennelse for deres suverenitet over området i 1815. På spissen av kontinentet fant britene en etablert koloni med rundt 25 000 slaver, 20 000 hvite kolonister, 15 000 khoisaner og 1000 frigitte svarte slaver. Makten lå hos den hvite elite i Cape Town, og differensiering på grunnlag av rase ble hardt håndhevet. Utenfor Cape Town og det umiddelbare innlandet, befolket isolerte svarte og hvite gjetere landet.
I likhet med nederlenderne før dem, hadde britene innledningsvis lite interesse i Kappkolonien, utenom som en strategisk plassert havn. Siden ett av sine første gjøremål, forsøkte de å ordne en problematisk grensetvist mellom boerne og xhosaene på koloniens østlige grense. De britiske styresmaktene overtalte i 1820 rundt 5000 britiske immigranter fra middelklassen (de fleste av dem handelsmenn) til å forlate England og slå seg ned på landområder mellom de kranglende gruppene med tanke på å skape en buffersone. Planen var fullstendig mislykket. Innen tre år hadde gått, hadde nesten halvparten av disse nybyggerne i 1820 trukket seg tilbake til landsbyer, hovedsakelig Grahamstown og Port Elizabeth for å drive med handel som de hadde gjort i Storbritannia.
Mens dette ikke bidro med noe for å få slutt på grensetvisten, befestet dette britenes nærvær i området og splittet dermed den relative enheten i det hvite Sør-Afrika. Hvor boerne og deres idéer tidligere hadde vært ubestridt, hadde det sørlige Afrika nå to språkgrupper og to kulturer. Det dukket snart opp et mønster hvor de engelskspråklige i høy grad ble urbanisert og dominerte politikk, handel, finanser, gruvedrift og industri, mens de stort sett uutdannede boerne ble begrenset til gårdene sine.
Gapet mellom britiske bosettere og boerne ble ytterligere utvidet med avskaffelsen av slaveri i 1833, et trekk som boerne vanligvis så på som mot Guds ordning av rasene. Men de britiske bosetternes konservatisme og forståelse av overlegenhet stoppet ytterligere radikale sosiale reformer, og i 1841 vedtok styresmakten en ordning for herrer og tjenere som sikret hvit kontroll. Imens økte antallet briter raskt i Cape Town, området øst for Kappkolonien (dagens iMpuma-Koloni), Natal og, etter at det ble oppdaget gull og diamanter, deler av Transvaal, for det meste rundt dagens Gauteng.
På begynnelsen av 1800-tallet var det en tid med omfattende oppbrudd som skyldtes ekspansjonen til zulueneskongedømme. Sotho-språklige kjenner denne perioden som difaqane («tvunget migrasjon»), mens zulu-språklige kaller den mfecane («knusing»).
De fullstendige årsakene til difaqane forblir omdiskutert, selv om enkelte faktorer peker seg ut. Fremveksten til et forent zulukongedømme var spesielt viktig. Tidlig på 1800-tallet begynte ngunistammene i iKwaZulu-Natali å endre seg fra løst organiserte samlinger av kongedømmer til en sentralisert, militaristisk stat. Shaka Zulu, sønn av høvdingen i den lille zuluklanen, ble den drivende maktfaktoren bak denne endringen. Shaka ble til å begynne med sett på som en avviker, men fremhevet seg i slag og lyktes gradvis i å konsolidere makten i sine hender. Han bygget store hærer, brøt med klantradisjonene ved å plassere arméene under sine egne offiserers kontroll fremfor de nedarvede høvdingene. Shaka satte så i gang et massivt program som innbefattet ekspansjon og drap eller slavegjøring av de som gjorde motstand i territoriene han erobret. Hans impier (krigerregiment) var ekstremt disiplinerte: Nederlag i slag betydde døden.
Folkene som var i Shakas hærers vei, flyttet vekk og trengte seg aggressivt inn på sine naboer. Denne bølgen av forflytning spredte seg gjennom det sørlige Afrika og videre. Den akselererte også dannelsen av flere stater, mest kjent av disse er Sotho (dagens Lesotho) og Swazi (nå Swaziland). Shaka ble i 1828 drept av sine halvbrødre Dingane og Umthlangana. Den svakere og mindre dyktige Dingane ble konge og løsnet på den militære disiplinen mens han fortsatte despotismen. Dingane forsøkte også å etablere relasjoner med britiske handelsmenn på kysten av Natal, men hendelser begynte å skje som ville gjøre slutt på zuluenes uavhengighet.
Imens hadde boerne begynt å bli stadig mer misfornøyde med det britiske styret i Kappkolonien. Den britiske proklamasjonen om likeverd mellom rasene hadde særlig irritert dem. Flere boergrupper, sammen et stort antall khoikhoi og svarte tjenere, begynte i 1835 å dra inn i den indre delen av landet på leting etter større uavhengighet. Denne migrasjonen ble kjent som det store trekket. Nord og øst for elven Oranje som utgjorde Kappkoloniens grense, fant disse boerne eller voortrekkers («pionérer») store områder av tilsynelatende ubebodd beiteland. Det virket som de hadde gått inn i sitt lovede land med rom nok for deres kveg og hvor deres kultur av anti-urban uavhengighet kunne blomstre. Lite visste de om hva de hadde funnet, forlatt land utarmet av beiting, uorganiserte flyktningebander og fortellinger om brutalitet, dette skyldtes difaqane og representerte ikke normaltilstanden i området.
Med unntak av de mektige ndebelene, møtte voortrekkerne lite motstand blant de spredte folkene på slettene. Difaqane hadde spredt dem, og de som var igjen manglet hester og skytevåpen. Deres svekkede tilstand befestet også boernes tro på at europeisk okkupasjon betydde ankomsten til sivilisasjon til et barbarisk land. Men fjellene hvor kong Moeshoeshoe I hadde startet å smi basothonasjonen som senere ble Lesotho og de skogdekkede salene i Zululand viste seg å være en mye vanskeligere utfordring. Her møtte boerne sterk motstand, og deres inntrengninger utløste en rekke trefninger, krangler og skjøre avtaler som skulle prege de neste 50 årene med økende hvit dominans.
Great Trek stoppet først ved Thaba Nchu, nær dagens Bloemfontein, hvor pionérene etablerte en republikk. Etter uenigheter i deres lederskap, delte forskjellige voortrekkergrupper opp. Mens noen dro nordover, krysset de fleste Drakensberg og dro inn i Natal med plan om å etablere en republikk der. Siden zuluene kontrollerte dette territoriet, besøkte lederen for voortrekkerne, Piet Retief, kong Dingane. De mistenksomme zuluene drepte ham umiddelbart. Dette drapet utløste andre angrep fra zuluene mot boerbefolkningen og et hevnangrep fra boerne. Kulminasjonen kom 16. desember1838 i slaget ved Blood River som ble utkjempet ved elven Ncome i Natal. Flere boere ble skadet, men de drepte flere tusen zuluer, noe som skal ha farget elven Ncome rød.
Etter denne seieren som skyldtes overlegne våpen, følte boerne at deres ekspansjon virkelig hadde guddommelig godkjennelse, noe de mistenkte fra før. Men deres håp om å etablere en republikk i Natal forble kortvarig. Britene annekterte området i 1843 og grunnla sin nye koloni, Natal, ved dagens Durban. De fleste boerne følte at de i økende grad ble klemt mellom britene på den ene siden og innfødt afrikansk befolkning på den andre og dro nordover.
Britene satte i gang med å etablere store sukker-plantasjer i Natal, men fant få innbyggere i naboområdene til zuluene som var villige til å bidra med arbeidskraft. Britene stod ovenfor sterk motstand i sin ekspansjon fra zuluene, en nasjon med godt etablerte militærtradisjoner som påførte British Army et av de mest ydmykende nederlagene i slaget ved Isandlwana i 1879 hvor over 1400 britiske soldater ble drept. I løpet av anglo-zulu-krigene etablerte britene til slutt sin kontroll over det som ble kalt Zululand og i dag er kjent som Natal.
Britene vendte seg til India for å løse sin mangel på arbeidskraft siden zulumennene nektet å finne seg i tjenerposisjonen som arbeidere, og i 1860 ankom dampskipetTruro i havnen til Durban med over 300 mennesker ombord. I løpet av de neste 50 årene ankom det ytterligere 150 000 indiske kontraktstjenere, i tillegg til tallrike frie «indiske passasjerer» som la grunnlaget for det som skulle bli det største indiske samfunnet utenfor India. Så tidlig som i 1893, da Mohandas Karamchand Gandhi ankom til Durban, var det flere indere enn hvite i Natal.
Boerne fortsatte sin leting etter land og frihet og etablerte seg til slutt i forskjellige boerrepublikkene Transvaal, eller Den sørafrikanske republikk, og Oranjefristaten. For en stund så det ut til at disse republikkene skulle utvikle seg til stabile stater, til tross for at de var tynt befolket av individuelle boere, ikke hadde industri og bare hadde minimal agrikultur. Oppdagelsen av diamanter nær Kimberly snudde boernes verden på hodet i 1869. De første diamantene kom fra landområder som tilhørte griqua, men som både Transvaal og Oranjefristaten la krav på. Storbritannia gikk raskt inn og løste saken ved selv å annektere området.
Oppdagelsen av diamanter ved Kimberly utløste et skred av europeisk og svart arbeidskraft inn i området. Landsbyer spratt opp hvor innbyggerne ignorerte «korrekt» adskillelse av hvite og svarte, og boerne uttrykte sinne over at deres fattige republikker hadde gått glipp av de økonomiske fordelene fra gruvene.
Boernes langvarige oppgitthet vendte seg til et fullstendig opprør i Transvaal som kom under britenes kontroll i 1877, og første boerkrig, kjent for afrikandere som «uavhengighetskrigen», brøt ut i 1880. Konflikten endte nesten like fort som den begynte med en knusende boerseier i slaget ved Majuba Hill (27. februar1881). Republikken fikk tilbake sin uavhengighet som Zuid-Afrikaansche Republiek («Den sørafrikanske republikk»), eller ZAR. Paul Kruger, en av lederne i opprøret, ble president i ZAR i 1883. Britene så på sitt nederlag ved Majuba som en feiltakelse og fortsatte arbeidet med sitt ønske om å skape en føderasjon av sørafrikanske kolonier og republikker. De så på dette som den beste måten å komme den store hvite afrikandermajoriteten i møte på, i tillegg til at det fremmet deres større strategiske interesser i området.
Zululand kom under britisk kontroll i 1879. En australsk gullgraver oppdaget gull i Witwatersrand i 1886, noe som akselererte føderasjonsprosessen og ga boerne nok et slag. Befolkningen i Johannesburg eksploderte til rundt 100 000 innen midten av 1890-årene, og ZAR gjestet plutselig tusenvis av uitlandere, både svarte og hvite, mens boerne var skjøvet ut på sidelinjen. Det var særlig mengden av svart arbeidskraft som bekymret boerne, mange av dem led harde tider økonomisk og så ned på svarte lønnsmottakere.
Den økonomiske velstanden i gruvene som stort sett ble kontrollert av europeiske «randlorder», ble snart uimotståelig for britiske imperialister. En gruppe eventyrere ledet av kaptein Leander Starr Jameson gikk i 1895 inn i ZAR med mål om å starte et opprør på Witwatersrand og innsette en britisk administrasjon. Denne inntrengningen ble kjent som Jameson-raidet. Planen endte i fiasko, men det virket opplagt for Kruger at det i det minste hadde stilltiende støtte av styresmakten i Kappkolonien og at hans republikk stod i fare. Han svarte med å danne en allianse med Oranjefristaten.
Situasjonen toppet seg i 1899 da britene krevde stemmerett for de 60 000 utenlandske hvite på Witwatersrand. Frem til dette punktet hadde Krugers regjering ekskludert alle utlendinger fra stemmerett. Kruger avslo det britiske kravet og krevde at britene skulle trekke tilbake sine styrker fra grensen til ZAR. Da britene nektet, erklærte Kruger krig. Denne andre boerkrigen varte lenger, og britene var langt mer forberedt enn ved Majuba Hill. Innen juni 1900 hadde Pretoria, den siste av de store boerbyene, overgitt seg. Men motstanden fra boernes Bittereinderere fortsatte i mer enn to år med geriljaslag som britene møtte med brent jords taktikk. Innen 1902 hadde 26 000 boere mistet livet av sykdom og grov britisk forsømmelse i konsentrasjonsleirer. 31. mai 1902 ble en overfladisk fred inngått gjennom signeringen av Vereenigingavtalen. Boerrepublikkene anerkjente britisk suverenitet, mens britene forpliktet seg til å gjenoppbygge området under sin kontroll.
I årene etter krigen fokuserte britene på å gjenoppbygge landet, særlig gruveindustrien. Innen 1907 produserte gruvene på Witwatersrand nesten en tredjedel av verdens årlige gullproduksjon. Men freden som avtalte førte med seg, forble skjør og utfordret på alle sider. Afrikanderne levde som fattige bønder i et land hvor store gruveforetak og utenlandsk kapital gjorde dem irrelevante. Storbritannias mislykkede forsøk på å anglifisere dem og å innføre engelsk som det offisielle språket i skoler og på arbeidsplassene irriterte dem. Boer begynte å se på afrikaans som volkstaal («folkets språk») og som et symbol på afrikandernes nasjonalitet, delvis på grunn av dette. Flere nasjonalistiske organisasjoner dukket opp.
Systemet gjorde at svarte og fargede var fullstendig marginalisert. Autoritetene innførte harde skatter og reduserte lønninger, mens den britiske administrasjonen oppmuntret immigrasjonen til tusenvis av kinesere for å undergrave motstand. Oppgittheten eksploderte i Bambathaopprøret i 1906 hvor 4000 zuluer mistet livet etter protester mot byrdefull skattelovgivning.
Britene fortsatte imens med planene sine om en union. Etter flere år med forhandlinger, førte Sør-Afrikaresolusjonen 1909 koloniene og republikkene, Kappkolonien, Natal, Transvaal og Oranjefristaten, sammen som Unionen Sør-Afrika. Under betingelsene til resolusjonen forble unionen britisk territorium, men med selvstyre for afrikanderne. Britisk høykommissærterritoriene Basutoland (nå Lesotho), Bechuanaland (nå Botswana), Swaziland og Rhodesia (nå Zambia og Zimbabwe) fortsatte under direkte styre fra Storbritannia.
Engelsk og nederlandsk ble de offisielle språkene. Afrikaans fikk ikke anerkjennelse som offisielt språk før 1925. Til tross for en betydelig kampanje fra svarte og fargede, forble stemmeretten som den var før unionen i republikkene og koloniene, og bare hvite kunne bli valgt til parlamentet.
Sør-Afrika var tett knyttet til det britiske imperiet og sluttet seg automatisk til Storbritannia og deres allierte mot det tyske riket i første verdenskrig. Både statsministerLouis Botha og forsvarsministeren deltok i betydelige militære operasjoner mot Tyskland. Til tross for motstand fra boerne hjemme, nølte ikke den afrikanerledede regjeringen under Botha med å slutte deg til de allierte i første verdenskrig og kjempe sammen med deres arméer. Den sørafrikanske regjeringen gikk med på at enheter fra den britiske hæren trakk seg ut slik at de kunne slutte seg til krigen i Europa. Den planla også å invadere Tysk Sydvest-Afrika. Elementer fra den sørafrikanske hæren nektet å kjempe mot tyskerne, og sammen med andre opponenter av regjeringen brøt det ut åpent opprør. Regjeringen erklært unntakstilstand den 14. oktober1914, og regjeringslojale styrker under kommandoen til generalene Louis Botha og Jan Smuts satte i gang med å slå ned Maritzopprøret.
Den sørafrikanske Union Defence Force deltok i aksjoner i et antall områder:
Den sendte sin hær til Tysk Sørvest-Afrika (senere kjent som Sørvest-Afrika og nå kjent som Namibia). Sørafrikanerne kastet ut de tyske styrkene og skaffet seg kontroll over den tidligere tyske kolonien.
Et militært felttog under general Smuts ble sendt til Tysk Øst-Afrika (senere kjent som Tanganyika og nå kjent som Tanzania). Målet var å bekjempe tyske styrker i kolonien og forsøke å ta til fange den unnvikende tyske generalen Paul Emil von Lettow-Vorbeck. Til slutt klarte Lettow-Vorbeck å slå seg ut av Tysk Øst-Afrika inn i Mosambik hvor han overgav seg få uker etter at krigen tok slutt.
Styrker fra 1st South African Brigade ble sendt til Frankrike for å kjempe på vestfronten. Det hardeste slaget som de sørafrikanske styrkene utkjempet på vestfronten var i slaget ved Delville Wood i 1916.
Mer enn 146 000 hvite, 83 000 svarte og 2500 mennesker av blandet bakgrunn («Coloured») og asiater tjente i den sørafrikanske hæren under krigen, inkludert 43 000 i Tysk Sydvest-Afrika og 30 000 på vestfronten. Det er anslått at 3000 sørafrikanere også sluttet seg til Royal Flying Corps. De totale sørafrikanske tapene under krigen var rundt 18 600 der 12 452 ble drept, mer enn 4 600 bare i Europa.
Der er ingen tvil om at Sør-Afrika i stor grad hjalp de allierte, og særlig Storbritannia, i å erobre de to tyske koloniene Tysk Sydvest-Afrika og Tysk Øst-Afrika i tillegg til i slagene i Vest-Europa og Midtøsten. Sør-Afrikas havner som Cape Town, Durban og Simon's Town, var også viktige stoppesteder og forsyningsstasjoner og tjente som en strategisk ressurs for den britiske Royal Navy under krigen. De hjalp til med å holde avgjørende skipsruter til Britisk India åpne.
Andre verdenskrig
Ved utbruddet av den andre verdenskrig befant Sør-Afrika seg i et unikt politisk og militært problem. Landet var nært alliert med Storbritannia gjennom å være likeverdige domener under Westminsterstatuttet av 1931, statsoverhodet var den britiske kongen, men den sørafrikanske statsministeren den 1. september 1939 var ingen ringere enn Barry Hertzog, lederen for det proafrikand og antibritiske Nasjonalistpartiet som hadde inngått regjering sammen med United Party.
Herzogs problem var at Sør-Afrika var konstitusjonelt forpliktet til å støtte Storbritannia mot Nazi Tyskland. Den polsk-britiske forsvarspakten forpliktet Storbritannia, og igjen deres domener, til å hjelpe Polen dersom de ble angrepet av nazistene. Etter at Hitlers styrker angrep Polen natten 31. august 1939, erklært Storbritannia få dager senere krig. En kort, men intens, debatt utspant seg i Sør-Afrika, særlig i Sør-Afrikas parlament, der debatten gikk i favør av de som ønsket å gå inn i krigen på britisk side, ledet av den proallierte, probritiske afrikanderen, eksgeneralen og tidligere statsministeren Jan Smutsmot den daværende statsministeren Barry Hertzog som ønsket å holde Sør-Afrika «nøytralt», om ikke proaksemaktene.
4. september 1939 nektet United Party å akseptere Hertzogs nøytralitetspolitikk i andre verdenskrig og avsatte ham til fordel for Smuts. Smuts erklærte krig mot Nazi-Tyskland og aksemaktene da han ble statsminister. Han satte umiddelbart i gang med å befeste Sør-Afrika mot enhver mulig tysk sjøinvasjon på grunn av Sør-Afrikas globale strategiske posisjon, landet kontrollerte den lange sjøruten rundt Kapp det gode håp. Smuts satte i verk omfattende aksjoner mot den pronazistiske sørafrikanske bevegelsen Ossewabrandwag (de ble tatt for å ha utført sabotasjehandlinger) og fengslet deres ledere under krigen. En av dem, John Vorster, skulle senere bli statsminister i Sør-Afrika.
Statsminister Jan Smuts var den eneste viktige ikke-britiske generalen som Storbritannias statsminister Winston Churchill jevnlig rådførte seg med. Smuts ble invitert til Imperiets krigskabinett i 1939 som Sør-Afrikas øverste leder i krigen. 28. mai1941 ble Smuts utnevnt til feltmarskalk i den britiske hæren og ble den første sørafrikaner som hadde denne graden. Til slutt måtte Smuts betale en høy politisk pris for sitt tette samarbeid med britene, han ble svært upopulær blant de konservative nasjonalistiske afrikanderne, noe som førte til hans fall. De fleste engelsk-språklige hvite og en minoritet av liberale afrikandere forble lojale mot ham.
Sør-Afrikas militære styrker bidro i mange felttog i krigen. Sør-Afrikas bidrag bestod hovedsakelig med militære styrker, menn og materiell i felttoget i Nord-Afrika (ørkenkrigen) og felttoget i Italia i tillegg til allierte skip som lå ved kai i landets viktige havner ved Atlanterhavet og Indiahavet som møtes ved spissen av det sørlige Afrika. Tallrike frivillige fløy også for Royal Air Force.
En annen viktig seier som sørafrikanere deltok i, var frigjøringen av Malagsy (nå kjent som Madagaskar) fra Vichy-regimet som var nazistenes allierte. Britiske styrker hjulpet av sørafrikanske soldater satte i verk sitt angrep fra Sør-Afrika og okkuperte den strategiske øya i 1942 for å forhindre at den skulle bli tatt av Japan.
Sør-Afrikas 2. infanteridivisjon deltok også i et antall operasjoner i Nord-Afrika i løpet av 1942, men to hele infanteribrigader av divisjonen ble i tillegg til det meste av støtteenhetene tatt i Tobruks fall den 21. juni 1942.
Sør-Afrikas 3. infanteridivisjon deltok aldri i aktiv tjeneste i noe slag, men organiserte og trente i stedet hjemmeforsvaret, utførte garnisonstjenester og avga erstatninger for 1. og 2. infanteridivisjon. En av divisjonens brigader, 7 SA motoriserte brigade, deltok i invasjonen av Madagaskar i 1942.
Sør-Afrika bidro i krigen mot Japan med skipsmannskap i marinetrefninger mot japanerne.[5]
Av de 334 000 mennene som meldte seg frivillig til full tjeneste i den sørafrikanske hæren under krigen (inkludert 211 000 hvite, 77 000 svarte og 46 000 fargede og asiater), ble nesten 9000 drept i tjenesten.
Sør-Afrika kom fra den allierte seieren med sin prestisje og nasjonale ære intakt siden landet hadde kjempet urokkelig for de vestlige allierte. Sør-Afrikas posisjon i det internasjonale samfunnet var oppadstigende i en tid da den tredje verdens kamp mot kolonialismen ennå ikke hadde satt i gang for alvor. I mai 1945 representerte statsminister Smuts Sør-Afrika i San Francisco i skisseringen av FN-charteret. Akkurat som i 1919, oppfordret Smuts delegatene til å skape en mektig internasjonal organisasjon som kunne opprettholde fred. Han var fast bestemt på at i motsetningen til folkeforbundet, skulle FN ha tenner. Smuts signerte Paris-avtalen som avsluttet krigen i Europa og ble dermed den eneste som skrev under i begge avtalene som gjorde slutt på første og andre verdenskrig.
Men intern politisk kamp i det misfornøyde og stort sett fattige afrikandersamfunnet, skulle snart føre til Smuts nederlag ved valgurnene i 1948, hvor bare hvite og fargede fikk stemme, for et fornyet National Party etter krigen. Dette begynte Sør-Afrikas ferd til isolasjonen fra en verden som ikke lenger ville tolerere enhver form for politisk diskriminering eller differensiering kun basert på rase.
Demokratisering
Fra 1910 til i dag har det blitt avholdt en rekke viktig valg i det forente Sør-Afrika. Fra 1910 til 1948 ble stemmeretten kun gitt til hvite og Kapp-provinsensCape Coloureds (fargede), mennesker av multikulturelt opphav. Etter at National Party overtok makten i 1948, ble de fargede i Kapp-provinsen fratatt sin stemmerett. Kun hvite fikk stemme frem til 1994 da stemmeretten ble gitt til alle sørafrikanere. Valget i Sør-Afrika i 1994 var det første valget som var basert på allmenn stemmerett.
General Louis Botha ledet den første regjeringen til den nye unionen, med general Jan Smuts som hans nestkommanderende. Deres South African National Party, senere kjent som South African Party eller SAP, fulgte en generelt probritisk, hvit enhetslinje. De mer radikale boerne trakk seg ut under lederskapet til general Barry Hertzog og dannet Nasjonalistpartiet, NP, i 1914. NP kjempet for afrikandernes interesser, talte for en separat utvikling for de to hvite gruppene og uavhengighet fra Storbritannia.
Den nye unionen hadde ikke plass for svarte, til tross for at de utgjorde over 75 % av befolkningen. Unionsvedtaket fratok dem stemmerett i områdene Transvaal og Oranjefristaten, og i Kapp-provinsen fikk svarte stemmerett bare dersom de oppfylte krav til fast eiendom. De svarte så på den manglende stemmeretten som i lys av den britiske krigspropagandaen som lovet dem frihet fra «boerslaveriet», som et rent svik. Det gikk ikke lenge før unionen vedtok undertrykkende lovgivining som gjorde det ulovlig for svarte arbeidere å streike, reserverte krevende jobber for hvite, hindret svarte fra å delta i militæret og institusjonaliserte restriktive passlover. Parlamentet vedtok i 1913loven om de innfødtes land og reserverte åtte prosent av Sør-Afrikas land som de svarte kunne slå seg ned på. Hvite som bare utgjorde 20 % av befolkningen, kontrollerte 90 % av landet. Svarte afrikanere kunne ikke kjøpe eller leie land eller til og med arbeide som avlingsdyrkere utenfor sine tildelte områder. Styresmaktene forviste tusenvis av husokkupanter fra gårder og tvang dem inn i stadig mer overbefolkede og fattige reservater, eller inn i byene. De som forble fikk lavere status som eiendomsløse arbeidere.
Svart og farget opposisjon begynte å danne seg, og ledende figurer som John Jabavu, Walter Rubusana og Abdullah Abdurahman la grunnlaget for nye ikke-stammelige svarte politiske grupper. Mest betydningsfull var Pixley ka Isaka Seme, advokat utdannet ved Columbia University, som sammenkalte representanter fra de forskjellige afrikanske stammene for å danne en forent, nasjonal organisasjon som skulle representere interessene til svarte og sikre at de hadde en effektiv stemme i den nye unionen. På denne måten oppstod South African Native National Congress, kjent fra 1923 som African National Congress (ANC). Parallelt med dette arbeidet Mahatma Gandhi med den indiske befolkningen i Natal og Transvaal for å kjempe mot den stadig økende frarøvingen av deres rettigheter.
Den internasjonale nedgangstiden som fulgte første verdenskrig, satte gruveeierne under press, og de forsøkte å redusere kostnadene ved å rekruttere lavt betalte, svarte, halvdyktige arbeidere. Hvite gruvearbeidere så på dette som en trussel, og i 1922 gjorde opprør i Randopprørert, støttet av det nye Sør-Afrikas kommunistparty under slagordet «Verdens arbeidere, foren dere og kjemp for et hvitt Sør-Afrika». Smuts slo opprøret brutalt ned, men hendelsen førte til en sammensmeltning av syn mellom afrikandernasjonalister og hvite engelsk-språklige handelsunionister. Kommunistene forklarte nederlaget med manglende mobilisering av svarte arbeidere og reorienterte sin rekruttering.
NP, under Hertzog, kom i 1924 til makten i en koalisjonsregjering med arbeiderpartiet, og afrikandernes nasjonalisme fikk sterkere grep. Afrikaans som tidligere ble sett på som en laverestående dialekt av nederlandsk, erstattet nederlandsk som offisielt språk i unionen, og den såkalte swart gevaar («svarte trussel») ble den dominerende saken i valget i 1929. I midten av 1930-årene forente Hertzog NP med den mer moderate SAP til Jan Smuts og dannet United Party. Denne koalisjonen falt fra hverandre ved starten av andre verdenskrig da Smut på kontroversielt vis inntok førersetet og ledet Sør-Afrika inn i krigen på de alliertes side. Men ethvert håp om at afrikandernes nasjonalisme skulle snu, forsvant da Daniel François Malan ledet en radikal utbryterbevegelse, Purified National Party, inn i en sentral posisjon i afrikandernes politiske liv. Afrikander Broederbond, en hemmelig afrikanderbrødreorden dannet i 1918 for å beskytte afrikandernes kultur, fikk snart ekstraordinær innflytelse bak både NP og andre organisasjoner som skulle fremme volk («folk», afrikanderne).
På grunn av den blomstrende krigsøkonomien, ble svarte arbeidere i økende grad viktige for gruvedriften og industrien, og den svarte bybefolkningen ble nesten fordoblet. Enorme slummer vokste opp i utkantene til Johannesburg og, i mindre grad, utenfor de andre store byene. Til tross for avskyelige forhold i townshipene var det ikke bare de svarte som kjente til fattigdom. Undersøkelser i krigstiden viste at 40 % av hvite skolebarn led av underernæring.
Etterfølgende administrasjoner fra NP formaliserte og utvidet fra 1948 av det eksisterende systemet av segregasjon og fornektelse av rettigheter til lovsystemet apartheid som varte til 1990-årene. Selv om mange viktige hendelser skjedde i denne perioden, forble apartheid det sentrale systemet som de fleste historiske hendelsene i perioden handlet om.
Med den økende opposisjonen til apartheid i de siste tiårene av det 20. århundre, inkludert en væpnet kamp, økonomiske og kulturelle sanksjoner av det internasjonale samfunnet, press fra anti-apartheid-bevegelsen rundt omkring i verden, et opprør blant afrikandere og engelsk-språklige ungdommer samt åpent opprør innenfor det herskende NP, annonserte statspresidentF.W. de Klerk forbudet mot ANC og Pan Africanist Congress for opphevet og løslatelsen av Nelson Mandela den 2. februar1990. Dette signaliserte begynnelsen på overgangen til demokrati. I folkeavstemningen som ble holdt den 17. mars1992 stemte 68 % av de hvite stemmeberettigede for å oppheve apartheid gjennom forhandlinger.
Den sørafrikanske befolkningen stemte fra 26. til 29. april 1994 i det første valget med allmenn stemmerett. ANC vant valget og fikk makten for første gang og la NP og Inkatha Freedom Party bak seg. Partier som Democratic Parti og PAC inntok seter som del av opposisjonen. Nelson Mandela ble valgt til president den 9. mai 1994 og dannet, i henhold til interimkonstitusjonen av 1993, en regjering av nasjonal enhet som bestod av ANC, NP og Inkatha. Mandela som Sør-Afrikas president og Thabo Mbeki og FW de Klerk som hans visepresidenter ble tatt i ed i Pretoria den 10. mai.
Etter valget ble det viktig å fostre en kultur som anerkjente menneskerettighetene. Parlamentet vedtok en ny konstitusjon og rettighetslovgivning i 1996 etter betydelig debatt og etter innspill fra interessegrupper, individer og vanlige borgere.
Etter apartheid
Fokuset vendte seg så mot sannhets- og forsoningskommisjonen som ble etablert i 1995 for å avsløre apartheidtidens forbrytelser under ledelsen til erkebiskop Desmond Tutu: «Uten tilgivelse er der ingen fremtid, men uten innrømmelse kan der ikke bli tilgivelse.» Kommisjonen hørte mange fortellinger om forferdelig brutalitet og urettferdighet fra alle sider og tilbød katarsis til mennesker og samfunn som var knust av deres tidligere erfaringer.
Kommisjonen opererte ved å la ofre fortelle sine historier og ved å la overgripere innrømme sin skyld, det ble tilbudt amnesti til de som tilstod. De som ikke valgte å stå frem for kommisjonen ville stå ovenfor rettslig forfølgelse dersom myndighetene kunne bevise deres skyld. Men mens noen soldater, politimenn og vanlige borgere tilstod sine forbrytelser, var det få av dem som hadde gitt ordrer eller ledet politiet som stod frem. Statspresident P.W. Botha nektet å møte for kommisjonen. Det har vist seg vanskelig å samle bevis mot disse høyerestående påståtte kriminelle.
Sør-Afrika holdt sitt andre allmenne valg i 1999. Mandela hadde i 1997 overlatt lederskapet for ANC til sin nestleder, Thabo Mbeki, og spekulasjoner vokste derfor om at ANC dermed ville få lavere tilslutning i valget. Men partiet fikk flere stemmer, og ANC var bare en representant fra å ha to tredjedelers flertall som ville tillate dem å endre konstitusjonen.
NP, fornyet som New National Party (NNP), mistet to tredjedeler av sine representanter, i tillegg til statusen som offisielt opposisjonsparti til Democratic Party (DP). DP hadde tradisjonelt fungert som en festning for liberale hvite, og nå fikk de ny støtte fra konservative som var misfornøyde med NP og fra noen svarte fra middelklassen. Rett bak DP kom KwaZulu-Natal Inkathapartiet som historisk sett var stemmen til zulunasjonalismen. Mens Inkatha mistet noe støtte, fortsatte høvding Mangosuthu Buthelezi å utøve makt som innenriksminister.
Mbeki var ikke like avholdt blant grasrota i ANC som «Madiba» (Mandela), men han har vist seg å være en dyktig politiker som har opprettholdt sitt politiske lederskap ved å isolere eller samarbeide med opponerende partier. Mbeki manøvrerte i 2003 ANC til et to tredjedelers flertall i parlamentet for første gang. Alt har likevel ikke gått ANCs vei. I Mbekis tidlige dager som president, inviterte hans reelle fornektelse av HIV-krisen til global kritikk, og hans manglende evne til å fordømme den tvunge beslageleggingen av gårder eid av hvite i nabolandet Zimbabwe, gjorde både sørafrikanske landeiere og utenlandske investorer nervøse.
The Economist har rapportert drap på rundt 1500 hvite bønder i ikke-politiske angrep siden 1991. Sør-Afrika hadde i 1998 det høyeste antallet drepte og ran i verden, selv om Colombia vanligvis hadde litt høyere andel med drap før og etter. South African Police Service og South African Medical Research Council har fra 1994 av publisert statistikker som viser en jevn nedgang i antall drap på nasjonalt nivå og i byene.[6][7][8] Et vidt utbredt anslag på over 32 000 drap ble rapportert av SAMRC i finansåret 2000/01. Men dette er et omstridt anslag og regnes nå for å være feil.[9]
Ifølge The Economist er det anslått at 250 000 hvite sørafrikanere har emigrert siden 1994.[10]
Beinart, William (2001): Twentieth-Century South Africa, Oxford University Press.
Bischof Michael H. et al (2006): Südafrika im Spiegel der Schweizer Botschaft. Die politische Berichterstattung der Schweizer Botschaft in Südafrika während der Apartheidära 1952-1990, Chronos. ISBN 3-0340-0756-6
Christopher, A.J. (2000): The Atlas of Changing South Africa, ISBN 0-415-21178-6.
Deegan, Heather (2000): The Politics of the New South Africa, ISBN 0-582-38227-0.
Elbourne, Elizabeth (2002): Blood Ground: Colonialism, Missions, and the Contest for Christianity in the Cape Colony and Britain, 1799-1853, McGill-Queen's University Press, ISBN 0-7735-2229-8.
Le Cordeur, Basil Alexander (1981): The War of the Axe, 1847: Correspondence between the governor of the Cape Colony, Sir Henry Pottinger, and the commander of the British forces at the Cape, Sir George Berkeley, and others, Brenthurst Press, ISBN 0-909079-14-5.
Mabin, Alan (1983): Recession and its aftermath: The Cape Colony in the eighteen eighties, University of the Witwatersrand, African Studies Institute.
Meiring, Hannes (1986): Early Johannesburg, Its Buildings and People, Human & Rousseau, ISBN 0-7981-1456-8
Rosenthal, Eric (1970): Gold! Gold! Gold! The Johannesburg Gold Rush, AD. Donker, ISBN 0-949937-64-9
Ross, Robert og Anderson, David (1999): Status and Respectability in the Cape Colony, 1750-1870 : A Tragedy of Manners, Cambridge University Press, ISBN 0-521-62122-4.
Theal, George McCall (1970): History of the Boers in South Africa; Or, the Wanderings and Wars of the Emigrant Farmers from Their Leaving the Cape Colony to the Acknowledgment of Their Independence by Great Britain, Greenwood Press, ISBN 0-8371-1661-9.
Thompson, Leonard (2001): A History of South Africa, Third Edition, Yale University Press, ISBN 0-300-08776-4.
Tomlinson, Richard (2003): Emerging Johannesburg: Perspectives on the Postapartheid City, ISBN 0-415-93559-8.
Van Der Merwe, P.J. og Beck, Roger B. (1995): The Migant Farmer in the History of the Cape Colony, Ohio University Press, ISBN 0-8214-1090-3.
Welsh, Frank (1999): South Africa: A Narrative History, Kodansha America, ISBN 1-56836-258-7.
Worden, Nigel (2000): Making of Modern South Africa: Conquest, Segregation and Apartheid, ISBN 0-631-21661-8.
Film
The Life and Death of Steve Biko, Malcolm Clarke, 1978
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.jpg)
