Rudolf Theodor Adolf Schubert (1908–1947) var en tysk underoffiser i Gestapo som var stasjonert i Norge under deler av andre verdenskrig. Han var ansatt ved Sipo i Oslo. Under tiden i Norge torturert han minst 11 nordmenn og tok livet av to.[1]
Schubert ble født i 1908 i Hönigern, Tyskland, av tyske foreldre, sønn av godsforvalter Theodor Schubert og hans hustru Hedwig født Pietruski. Han tilhørte den evangelisk-lutherske trosbekjennelsen og ble døpt i Hönigern, konfirmert i Carlsruhe. Han bosatte seg på Hoher Weg 1, Neustadt i Øverschlesien. Han var gift og fikk 3 barn. Han arbeidet som kriminalsekretær ved avdeling IV 1 b.[2]
Karriere i Gestapo
Han gjennomgikk folkeskole og realskole, og ble deretter utdannet som bilmekaniker. Han arbeidet som bilmekaniker i 8 år frem til 1935. Etter dette arbeidet han på ulike jobber inntil 1936 da han søkte opptak i det tyske statspolitiet (politisk politi). Han hadde meldt seg inn i NSDAP i 1933. Da han søkte seg inn i statspolitiet i 1936, var det fordi han på den tiden var arbeidsløs og hadde en venn der som hjalp ham. Han begynte som kontormedarbeider, men i oktober samme år ble han overført til grensepolitiet i Neustadt som politibetjent og sjåfør. Hans tittel var kriminalassistent. Han holdt denne stillingen frem til 21. januar 1941 da han ble beordret til Norge og tilsatt ved B.D.S., Viktoria Terrasse, Oslo. Her tjenestegjorde han i Referat IV, først som kriminalassistent og senere som kriminalsekretær.
I november 1943 ble Schubert beordret av Hauptsturmführer Hans, sannsynligvis etter oppdrag fra Fehlis, til Sonderkommando. Han var ikke medlem av SS, men bar SS-uniform med spesiell tillatelse. Han hadde ingen mulighet til å unndra seg denne ordren. Han forsøkte å unnslippe denne tjenesten ved å henvende seg til sin daværende sjef, Hanke, og Reinhardt, men fikk beskjed om at det var en ordre som måtte følges. Han forsøkte flere ganger å få fritak, men det var først da han ble innlagt på Kriegslazaret i juni 1944 at Reinhardt informerte ham om at han var fritatt for tjeneste i Sonderkommando.[2]
Sonderkommando hadde ansvar for våpenopplæringen ved Sicherheitspolizei, og henrettelsespelotongene ble rekruttert derfra. Schubert deltok totalt fire ganger i henrettelser av nordmenn, tre ganger på Trandum og en gang på Akershus. Han kan ikke si nøyaktig hvor mange nordmenn som ble skutt hver gang, men det var fire om gangen.
Den første gangen var han på vakt og deltok ikke i skytingen. Den andre gangen førte han de dødsdømte frem til retterstedet, og så vidt han husker, var det tre nordmenn han førte frem. Den tredje gangen ble han kommandert til å delta i skytingen av Hauptsturmführer Hans. Totalt ble 7 eller 8 nordmenn henrettet i to omganger, og Schubert deltok begge gangene.
Alle de henrettede hadde blitt dømt av SS und Polizeigericht, og dommen ble lest opp for dem før henrettelsen. Fangene hadde bind for øynene og hendene bundet på ryggen, men ikke sammen. Tre eller fire menn skjøt på hver fange med en avstand på 7-8 meter, med ordre om å sikte mot hjertet eller hodet. Militærkarabiner ble benyttet i henrettelsene på Trandum.
Den fjerde gangen Schubert deltok i en henrettelse, var på Akershus festning, der han kun sto vakt ved porten til henrettelsesstedet. Han tror at denne siste gangen var i januar 1944, rett etter at statspolitimester Martinsen ble skutt.[2]
Skuddvekslingen med Gram og Tallaksen på Plasskafeen
I november 1944 deltok Rudolf Schubert i en aksjon på Plasskafeen i Oslo. To norske motstandsmenn, Gregers Gram og Edvard Tallaksen, ble lokket til kafeen under den falske forutsetningen om å møte to angivelige tyske desertører. Det antas at møtet ble arrangert av en norsk angiver. [2]
Under aksjonen, da Schubert sammen med sine kolleger Clementz, Nagell, Lennertz og Fischbach, forsøkte å arrestere desertørene, oppsto det en kaotisk situasjon. Idet Schubert og Clementz nærmet seg desertørene og ropte "Deutsche Sicherheitspolizei. Die Hände hoch," grep desertørene umiddelbart etter våpnene sine. Et skudd ble avfyrt fra lommen til Tallaksen, som traff Clementz i brystet. I det kaoset som fulgte, forsøkte Gregers Gram, å trekke en pistol. Schubert, som lå over Gram på gulvet, skjøt og såret Gram, som senere døde, mens Tallaksen ble skutt i kjeven av Schubert og deretter tatt til fange av Gestapo.
Etter hendelsen ble Tallaksen utsatt for brutale avhør og tortur i et forsøk på å få ham til å avsløre informasjon om motstandsbevegelsen. Tallaksen tok sitt eget liv den 29. november1944, for å unngå å avsløre viktig informasjon under torturen.[2]
Forbrytelser og rettssak
Rudolf Schubert ble dømt til døden for grov tortur og ble henrettet på Akershus festning den 20. september 1947. Schubert ble tiltalt for 12 tilfeller av mishandling og for drapet på motstandsmannen John Andresen. Han deltok sammen med Clemens i mishandlingen, og flere norske torturister var også involvert, inkludert Einar Dønnum og Reidar Haaland, som begge ble dømt og henrettet. Schubert og Dønnum utførte blant annet det brutale avhøret av motstandskvinnen Sigrid Heide. Hun forklarte at ved ett tilfelle satt Dønnum og spiste sildesmørbrød og drakk øl – mens Schubert slo.[3]
Etter krigen viste britiske militærmyndigheter interesse for Schubert og begjærte ham utlevert. Selv om han nektet for sin deltakelse i henrettelsen av de seks britiske krigsfangene på Trandum den 18. januar 1943, ble han likevel dømt til døden for grov tortur og henrettet på Akershus festning den 20. september1947.[2]
