Rettssikkerhet er en karakteristikk som særlig brukes om garanterte begrensninger for statens maktutøvelse overfor sine egne borgere. Rettssikkerhet innebærer blant annet at den offentlige makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes konstitusjonelle garantier som setter grenser for statens maktbruk. Et viktig moment er at ingen kan fengsles uten lovlig grunn og at inngripende lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft.
Det er også en side ved rettssikkerheten at det skal være mulig å få prøvd saken sin for en domstol, og anke til en overordnet domstol eller, i forvaltningssak, til et overordnet organ.[1] Kostnadene for de uten fri rettshjelp, setter imidlertid begrensinger, for hvem som realiteten dekkes av ordningen.[2]
De såkalte habeas corpus-bestemmelsene er avgjørende for rettssikkerheten. Disse bestemmelsenes formål er å sikre borgerne mot vilkårlig fengsling. De fastsetter at den som fengsles mistenkt for straffbare forhold, har rett til å kreve saken vurdert av en domstol, som innen kort tid må avgjøre om den fengslede skal løslates eller ikke. Dette prinsippet er innarbeidet i de fleste europeiske lands lovgivning.
I folkeretten er bestemmelser som skal vareta rettssikkerheten nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950, og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966. Bestemmelser i den nasjonale lovgivning er gjerne basert på, eller søkt brakt i overensstemmelse med, bestemmelsene i disse og andre menneskerettskonvensjoner.
Se også
Referanser
Autoritetsdata
