Embetet ble opprettet ved Weimarforfatningen ved keiserdømmets fall og opprettelsen av Tyskland som republikk. Presidenten ble valgt for sju år av gangen og kunne gjenvelges.
Karl Dönitz ble av Adolf Hitler testamentarisk utnevnt til Reichspräsident ved Hitlers død 30. april 1945. Ved arrestasjonen av Dönitz 23. mai 1945 opphørte i praksis hans embetsperiode.
Fra Friederich Eberts død 28. februar 1925 og fram til Paul von Hindenburg avla eden i Riksdagen 12. mai 1925 hadde Tyskland to fungerende presidenter.
I egenskap av å være rikskansler overtok Hans Luther (1879–1962) midlertidig presidentens funksjoner 28. februar 1925 (Reichsverfassung, 1919, artikkel 51).[1] Han satt til 12. mars 1925.
Riksdagen vedtok 10. mars 1925 Gesetz über die Stellvertretung des Reichspräsidenten. Ifølge §1 skulle presidenten for Reichsgericht utnevnes som den avdøde presidentens stedfortreder.[2] President for Reichsgericht, Walter Simons (1865–1937), var fungerende Reichspräsident 12. mars 1925–12. mai 1925.[3]
.svg)
