Académie française (1909–1934) (erstatter: Émile Gebhart, erstattet av: Jacques Bainville)[10] American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
16 oppføringer
Ridder av Det gyldne skinns orden Andreasordenen Æreslegionens stormester Anjouans stjernes orden Storkors av Ordenen Nichan el Anouar Annunziataordenen Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorsridder av Italias kroneorden Chakri-ordenen Storkors av Annams drageorden Storkors av Kambodsjas orden Den hvite ørns orden Tapperhetskorset Serafimerordenen (1913)[11] Ridder av Elefantordenen (1914)[12] Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1920)[13]
Sommeren 1914 reiste Poincaré sammen med statsminister René Viviani med båt til det russiske hoff i St. Petersburg, der styrken i det fransk-russiske forbundet ble ytterligere poengtert. På hjemreisen besøkte Poincaré 25. juli Sverige.[14]
Under første verdenskrig ble han som president i stor grad spilt ut over sidelinjen av statsminister Georges Clemenceau, både under krigen og under oppgjøret etter krigen. Poincaré mente at den allierte hæren i større grad burde gå inn på den tyske siden av Rhinen.[trenger referanse]
Perioden som president holdt på å ende da Ferdinand Foch prøvde å få ham til å bruke sin konstitusjonelle rett til å ta over forhandlingsmakten fra statsminister Clemenceau.[trenger referanse] Poincaré nektet, og ble sittende presidentperioden ut, det vil si til 1920.
Den økonomiske krisen i Frankrike ble forverret, og Poincaré ble i 1926 på nytt bedt om å danne regjering. I ministeriet som satt til 1929 var han foruten statsminister frem til 1928 også finansminister. Poincarés regjering sanerte statens økonomi og stabiliserte francen.[trenger referanse]
Han pensjonerte seg fra politikken i 1929 og døde fem år senere i Paris, den 15. oktober 1934.[15]
Bibliografi (utvalg)
1883: Du droit de suite dans la propriété mobiliere-, l’anden droit et le code civil (doktorsavhandling)
1906: Idées contemporaines – en samling taler og studier innen forskjellige emner
1907: Questions et figures politiques
1908: Causes littéraires et arlistiques
1912: Ce que demande la cité. – en populærvitenskapelig redegjørelse for den franske stats administrative og politiske organisasjon
1921: Les origines de la guerre – en fremstilling av første verdenskrigs forhistorie
1921: Histoire politique. Chroniques de quinzaine, 15 septembre 1920–l:er mars 1921 – en samling av Poincarés politiske tidskriftsartikler i bokform
Litteratur
Philippe Bernard, Henri Dubief, and Thony Forster (1985). The Decline of the Third Republic, 1914–1938. (Cambridge History of Modern France). Cambridge University Press.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Jean-Marie Mayeur, Madeleine Rebirioux, and J. R. Foster (1988). The Third Republic from its Origins to the Great War, 1871–1914. (Cambridge History of Modern France). Cambridge University Press.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Gordon Wright (1967). Raymond Poincaré and the French presidency. New York: Octagon Books. OCLC405223.
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Raymond Poincare, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Raymond-Poincare, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abannuaire prosopographique: la France savante, oppført som Raymond Nicolas Landry Poincare, CTHS person-ID 2696, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
