Ramón Castilla y Marquesado (født 31. august1797 i Tarapacá, død 25. eller 30. mai1867 i Tivilche) var en peruanskcaudillo, militærpolitisk leder, og tjente fire ganger som Perús president. Hans første merkbare opptreden i peruansk historie var som en kommandør i libertadorenes hær under frigjøringskampen mot Spania, som førte til at Peru ble en selvstendig nasjon. Senere ledet han landet under dets økonomiske oppvekst som skyldtes utnyttelsen av avleiret guano. Castillas regjering avskaffet også slaveriet og moderniserte staten.
Den første gangen han ble president var en kort periode i 1844, etter general Domingo Nietos død. Deretter var han president fra 1845 til 1851, og igjen fra 1855 til 1863 og til slutt for en kort periode i 1863.
Oppveksten til Perus selvstendighetskrig
Castilla ble født i Tarapacá, da en del av Visekongedømmet i Peru, og var den andre sønnen til Pedro Castilla, som var av spansk-argentinsk opprinnelse, og Juana Marquezado de Romero, som var delvis aymara. I 1807, da ti år gammel, dro han til Lima for å studere sammen med broren, og fortsatte senere utdannelsen sin Concepción, og hjalp broren med hans forretning. I 1817 meldte han seg inn i den spanske kolonihæren under Perus uavhengighetskrig, og kjempet mot selvstendighetsstyrkene sendt av den argentinske generalen José de San Martín.
Castilla ble tatt som krigsfange, men klarte å rømme, og dro tilbake til Peru i 1821. Han deserterte fra spanjolenes hær og tilbød seg å bli med San Martín, som skrev han inn i patriothæren med rang som løytnant, den rangen han hadde hatt i den spanske hæren. Da San Martín gikk av som "Perus beskytter" støttet han José de la Riva Agüero, som deretter ble president i 1823.
I 1824, da den peruanske kongressen utnevnte Simón Bolívar til diktator, formelt "Perus frigjører," ble Castilla med i Bolívars hær, og kjempet i det avgjørende slaget ved Ayacucho, som sikret Perus selvstendighet fra Spania. I 1825 ble han utnevnt til guvernør over hans hjemprovins, Tarapacá, og i 1833 giftet han seg med Francisca Diez Canseco.
Anarki: Castilla og Nieto
I 1839 ble Castilla utnevnt til krigsminister og finansminister under Agustín Gamarra. Ramón Castilla kjempet i konføderasjonskrigen, som varte fra 1836 til 1839, hvor han kjempet med de chilenske og argentinske styrkene mot Peru-Bolivia-konføderasjonen. Som finansminister var Castillo ansvarlig for Perus første innbringende bruk av guanoeksport. I mellomtiden hadde president Gamarra planer om å gjeninnlemme Bolivia i Peru, og i 1841 ledet han en invasjonshær til Bolivia. Gamarra endte opp med å bli beseiret og drept av José Balliviáns hær i slaget ved Ingavi, og Peru endte opp uten noen leder. I løpet av året var det forskjellige kamper blant caudilloene, som stadig erklærte seg som presidenter. Manuel Menéndez, da visepresident, tok over presidentembedet, men ble styrta i et statskupp ledet av Juan Crisótomo Torrico i 1842.
Kort tid senere ble Manuel Ignacio de Vivanco styrta av Castilla, Domingo Nieto og andre i slaget ved Carmel Alto. Nieto ble president, men døde bare noen måneder senere. Castilla tok over stillinga 17. februar1844, og holdt den til 10. august samme år. Etter å ha beseiret de andre caudilloene rundt omkring i landet gjeninnsatte Castilla Menéndez som president, for dermed å oppnå en konstitusjonell overgang til demokrati.
Republikkens president
I 1845 vant Castilla det peruanske presidentvalget og avla presidenteden i april samme år. I dette året var det stor vekst i guanoeksporten, i stor grad på grunn av avtaler med det britiske selskapet Anthony Gibbs, som hadde kommersialisert guanoen i Europa. Viktige urbane prosjekt ble også satt i gang i denne perioden, som landets første jernbane, fra Lima til Callao, noe som førte til at guanoen kunne bli transportert lettere fra produksjonssentrene til havna hvor den ble sendt ut fra.
Etter seks år ved makten ble Castilla etterfulgt av José Rufino Echenique. I 1854 startet Castilla selv et opprør i Perus nest største by, Arequipa, hvor han ble oppfordret av andre peruanske liberale til å hjelpe til med avskaffelsen av slaveriet i landet.
I 1859 hadde Peru en konfrontasjon med nabolandet Ecuador om omstridte områder ved Amazonas. Selv om Peru ble regnet som vinneren, klarte ikke Castilla å sikre en endelig avtale med Ecuador, og spørsmålet forble uløst fram til slutten av det 20. århundre, da Peru, Ecuador og Brasil undertegnet en avtale i 1997. I desember1860 ble en ny grunnlov vedtatt under Castillas termin som president, og den forble Perus overordnede lov helt fram til 1920. Dermed ble Castillas andre termin som president markert av frigjørelsen av slavene og de peruanske indianerne, og også av et nytt politisk system og en ny grunnlov.
I 1862 ble han etterfulgt som president av Miguel de San Román, som døde før ett år hadde gått, noe som førte til at Castilla krevde stillingen, og nektet å anerkjenne Pedro Diez Canseco, republikkens andre visepresident. Riktignok ble Diez Canseco valgt som midlertidig president fra april til august1863, og ble etterfulgt av Juan Antonio Pezet.
I 1864 fordømte Castilla Pezets utenrikspolitikk, bare for å bli fengslet og sendt til Gibraltar. Under hans fravær ble det historiske slaget ved Callao utkjempet, som ble Spanias endelige og mislykkede forsøk på å gjenerobre det nå selvstendige Peru.
Da Castilla vendte tilbake til Peru, ble han igjen utvist, denne gangen til Chile etter president Mariano Ignacio Prados ordre. Castilla, som nå var nesten sytti år gammel, gjorde et siste forsøk på å ta makten en femte gang, og sammen med en gruppe tilhengere gikk han i land i Pisagua og dro mot Tiviliche-ørkenen. Dette siste forsøket skulle riktignok vise seg å være skjebnesvangert, og Castilla døde under sitt siste forsøk på å komme seg inn i det sørlige Peru 30. mai1867.
Referanser
^abHrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 10987[Hentet fra Wikidata]
