Deutscher Filmpreis/Bestes Drehbuch (1970) (for verk: Den framande) Deutscher Filmpreis/Beste Regie (1971) (for verk: Why Does Herr R. Run Amok?, vinner: Michael Fengler) Deutscher Filmpreis/Bester Spielfilm (1972) (for verk: The Merchant of Four Seasons) Sutherland Trophy (1974) (for verk: Martha) Deutscher Filmpreis/Beste Regie (1978) (for verk: Dobbeltgjengeren) David Luchino Visconti (1979) Deutscher Filmpreis/Beste Regie (1979) (for verk: Maria Brauns ekteskap) Gullbjørnen (1982) (for verk: Veronika Voss) Gerhart Hauptmann-prisen (1969) Grimme-prisen (1974) (for verk: Verden i en tråd, tema for: Grimme-Preis 1974)
Rainer Werner Fassbinder (født 31. mai1945[9] i Bad Wörishofen i Bayern, død 10. juni1982 i München) var en tysk filmregissør og skuespiller. I løpet av sitt liv laget han ikke bare 41 filmer, han arbeidet også som skuespiller (film og teater), kameramann, komponist, designer, redaktør, produsent og impresario. Han regnes som en av de viktigste aktørene innen «ny tysk film».
Liv og virke
Bakgrunn
Rainer Werner Fassbinder var sønn av legen Helmuth Fassbinder (1918–2010) og oversetteren Liselotte Eder (1922–1993). Foreldrene skilte seg i 1951, og han vokste så opp hos moren som enebarn. I en alder av 16 år avbrøt han gymnasiestudiene i Augsburg) og dro til faren i Köln.
Til denne tid hadde Fassbinder begynt å befatte seg med teaterstykker, dikt, noveller og dreiebøker for film. Han gikk for å være belest, og tilegnet seg en betydelig innsikt i filosofiske og samfunnskritiske skrifter.[trenger referanse]
Fassbinder laget over 40 filmer i den 13 år lange karriere. Utover spillefilmene laget han fire tv-serier på sammenlagt 23 deler, samt diverse teateroppsetninger, og han arbeidet som kameramann og skuespiller for andre instruktører.
Fassbinder hadde utgangspunkt i teateret, og filmet med en bevisst stivhet,[trenger referanse] både i skuespillernes bevegelser og replikkavlevering, men også i klipping og kameraføringen. Hans filmer behandler gjerne emner som menneskers manglende evne til å endre samfunnet de selv har skapt og er en del av, og med det konvensjonene det består av.[trenger referanse] Hans filmer var samfunnskritiske, med perspektiv fra utsatte og utnyttede mennesker.
1969: «Gewidmet Rosa von Praunheim» (Antiteater i München)
1969: «Das Kaffeehaus» (etter Carlo Goldonis «La bottega del caffè», Schauspielhaus Bremen. filmatisert av Fassbinder i 1970)
1969: «Werwolf» (i samarbeide med Harry Baers Antitheather i Berlin)
1970: «Das brennende Dorf» (Basert på «Fuente Ovejuna» av Lope de Vega, Schauspielhaus Bremen)
1971: «Blut am Hals der Katze» (Antiteater i Nürnberg)
1971: «Die bitteren Tränen der Petra von Kant» (Deutsche Akademie der Darstellenden Künste eller Experimenta in Frankfurt am Main. Filmatisert av Fassbinder i 1972)
1971: «Bremer Freiheit» (inspirert av Gesche Gottfried, Schauspielhaus Bremen. filmatisert av Fassbinder i 1972)
1973: «Bibi» (Etter stykket «Bibi - Seine Jugend in drei Akten av Heinrich Mann, Theater Bochum)
1975: «Der Müll, die Stadt und der Tod» (Tysk premiere i 2009 på Theater an der Ruhr i Mülheim; filmatisert i 1976 som Schatten der Engel av Daniel Schmid)
