Radikal eleganse, fra engelsk «radical chic», et begrep som ble skapt av den amerikanske journalisten og forfatteren Tom Wolfe i hans essay fra 1970, Radical Chic: That Party at Lenny's, for å beskrive hvordan berømtheter, kjendiser, folk i selskapslivet og de øverste samfunnsklassene, tilpasset seg og fremmet radikale saker. Konseptet har blitt beskrevet som «en øvelse i dobbeltspore ens offentlige bilde: på den ene siden å definere en selv som forpliktet tro til en radikal sak, men på den annen side demonstrere at denne trofastheten ettersom den er moteriktig, au courant (gangbar) måte å bli sett i et bemidlet navnbevisst samfunn».[1] I motsetningen til dedikerte aktivister, revolusjonære eller politiske dissenterer, forblir de som er engasjert i radikal eleganse bare lettsindige og uforpliktende politiske pratemakere. De er ideologisk tilknyttet til deres valgte sak bare så lenge som det fremmet deres sosiale ståsted.
Opprinnelse og betydning
Moteriktig terroristeleganse, illustrasjon av Carlos Latuff.
Frasen «radikal eleganse» har sin opprinnelse i et essay som Tom Wolfe skrev i 1970 og ble utgitt i magasinet New York under tittelen Radical Chic: That Party at Lenny’s.[2] Det ble senere trykket på nytt i hans bøker Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers (1970) og The Purple Decades (1982). I dette essayet benyttet Wolfe begrepet for å drive satire med komponisten Leonard Bernstein og hans venner for deres absurditet i å være vert for et selskap som drev innsamling for Black Panthers — en politisk organisasjon på 1960-tallet hvor dets medlemmer, aktiviteter og mål var opplagt ikke i overensstemmelse eller passende for Bernsteins hvite overklassevenner.[3] Wolfes konsept for begrepet «radikal eleganse» hadde til hensikt å være et satirisk angrep på de enkeltindivider, særlig den sosiale eliten som jetsettet; de meget rike som tilbringer livet med å reise (med jetfly) fra det ene fasjonable feriested til det andre, som omfavnet venstreradikalisme kun som en innvirkning av hvit skyld, skyld for å være rik (uten å ønske å oppgi sin rikdom), eller for å pynte på sin prestisje, framfor å være uttrykk for en ektefølt politisk overbevisning.
Michael Bracewell kommenterte begrepet i en artikkel i Frieze Magazine i 2004 og mente at Wolfes emne var å vise hvordan kulturens moteriktige og rike samfunnsklasser har søkt å nyte både en stedfortredende glamour og samtidig skaffe seg monopol på dyd gjennom deres offentlige støtte til en gatepolitikk som de samtidig var høyt hevet over, en minoritetspolitikk så fjernt fra deres egne erfaringer og så absurd diametralt motsatt til de isolerte øyer som det kulturelle aristokratiet har opprettholdt, at hele grunnlaget for deres forhold er fullstendig uharmonisk helt fra begynnelsen. «I korthet, radikal eleganse er beskrevet som en form for meget utviklet dekadanse, og dens største frykt er å bli sett på, ikke som fordomsfull eller ignorant, men som middelklasse.»[1]
Bracewells kommentar hadde tittelen Molotov Cocktails, opprinnelig et uttrykk som stammer fra den finskevinterkrigen for flasker fylt med bensin og kastet som brannbomber, men i Bracewells ironi lå trykket på cocktail, en isavkjølt, alkoholholdig blandet drink.
«Terroristisk eleganse» er et moderne begrep med tilsvarende mening og konnotasjoner. Denne er imidlertid avledet fra Wolfes opprinnelige begrep som i seg selv var satire på en samfunnsklasse framfor å understreke interesse i radikalismens semiotikk (som estetisering av vold).
Herr, Cheryl (1994): «Terrorist Chic: Style and Domination in Contemporary Ireland» i: Benstock, Shari; Ferriss, Suzanne: On Fashion. New Brunswick, N.J.: Rutgers University Press. ss. 235–266. ISBN 0813520339.
Selzer, Michael (1979): Terrorist Chic: An Exploration of Violence in the Seventies. New York: Hawthorn Books. ISBN 0801575346.
