Rødhønas habitatvalg er mer variert enn hos sine artsfrender.Egg etter rødhøne
Rødhøna blir 34–38 cm lang og har et vingespenn på 47–50 cm. Hannen blir størst og veier 480–547 g, mens hunnen veier 391–540 g. Bortsett fra størrelsen er det lite som skiller kjønnene, men hunnen har litt blekere hode og strupe og mangler spore.[4]
Rødhønas fjærdrakt er mer grålig jordbrun på oversiden enn hos de nærmeste artsfrendene. Arten har karakteristiske svarte flekker på brystet og sidene av nakken som danner et halskjede med flekker og striper. Blir av og til forvekslet med rapphøne (Perdix perdix), men man legger merke til en svartkantet hvit hals, umerket overside, dristigere flankemarkeringer og hvitaktig supercilium hos rødhøna.[4]
Rødhøne synes å være mindre spesialisert enn andre steinhøns hva habitatvalg angår. Arten utnytter alt fra middelhavsterreng til fuktige tempererte soner, men ikke boreale, oseaniske og tørre soner; foretrekker lavlandsområder og finnes generelt i tørrere habitater enn for eksempel rapphøne. Unngår store skogområder og våte områder hvis mulig; bruker ellers habitater med et bredt spekter av jordsmonn og arealbruk, igjen mer variert enn sine nærmeste slektninger. Trives i tørt, kupert landskap med spredte små busker opp til cirka 1 300 moh ved foten av fjellene, men tilsynelatende en gang i blant også opp mot 2 000 moh, spesielt i sør; samt alt fra ugjestmildt tørt terreng i lavere fjellskråninger til marginalt kultivert mark, dyrket mark, frukthager (for eksempel olivenlunder), skog, med mer.[4]
Arten er blitt satt ut som jaktbytte, og forvillede bestander finnes i Vest-Europa nordover til Storbritannia og Nederland. Rødhøne er også blitt satt ut i Norge, men det er bare gjort ett hekkefunn, så langt tilbake som i 1990. Arten er antagelig for varmekrevende til å kunne etablere seg i Norge nå, men klimaendringer kan endre dette.[3]
^abcMcGowan, P. J. K., G. M. Kirwan, and P. F. D. Boesman (2020). Red-legged Partridge (Alectoris rufa), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.relpar1.01
^Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
^Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
^Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
