Storkorsridder av Order of the Bath (1982) Storkorsridder av Royal Victorian Order (1979) Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1985)[7] Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden (1976) Kongerikets kroneorden (1991) Storbånd av Krysantemumsordenen Nilens orden (1976) Det kongelige Victoriakjedet (2010) Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Kjede av Krysantemumsordenen Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester (2001) Jawaharlal Nehrus pris (2004)[8] Orden av Oman Nishan-e-Pakistan Republikken Indonesias stjerne Pahlaviordenen (1974) Krysantemumsordenen Al-Hussein bin Ali-ordenen Abdulaziz-ordenen (1971) Uavhengighetsordenen Darjah Utama Temasek (2009) Ummayad-ordenen Uavhengighetskjedet Jubileumsmedaljen for 2500-året for grunnleggelsen av det iranske sjahdømmet (1971) Bailiff Grand Cross of the Order of Saint John (1984)[9] Knight of the Order of Saint John (1976)[10] Order of Al-Said Order of the Bath Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden Royal Victorian Order Ærestegnet for fortjenester Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Storkors av Den nederlandske løves orden Isabella den katolskes orden Al-Khalifa-ordenen Det gode håps orden Libanons fortjenstorden Dostyk-ordenen av første klasse
Qābūs ibn Saʿīd Āl Saʿīd (arabisk: قابوس بن سعيد آل سعيد; f; 1940–2020)[11] i Beit al-Barakah) var den 56. herskeren og 14. Al Saʿīd-sultanen av Oman og dets territorier. Han overtok makten etter å ha styrtet faren Saʿīd ibn Taymur i et palasskupp 23. juli 1970.
Liv og virke
Bakgrunn
Qābūs var en etterkommer i 14. generasjon av Abu Hilal Ahmad ibn Saʿid, som grunnla Āl Bu Sa'īdī-dynastiet i 1744. Han var sin fars eneste sønn med prinsesse Mazoon al-Mashani.
Han ble først undervist hjemme i Salalah i Oman. 18 år gammel ble han i 1958 sendt til England, der han ble undervist av en privatlærer.[12] I 1960 begynte han ved Royal Military Academy Sandhurst. Offisersutdannelsen ble fullført i 1962. Deretter gjorde han stabstjeneste i 1st Batallion i Cameronians (Scottish Rifles) og tilbrakte et år i Tyskland. Han avsluttet tjenesten som Second Lieutenant.[12] Han la deretter ut på en tremåneders tur rundt om i verden. I 1964 vendte han tilbake til Salalah og Oman.[13]
Kuppet mot faren Said bin Taimur Al Said var ublodig og fikk støtte fra Storbritannia.[14][15][16] Faren ble sendt i eksil.
Qābūs var den eneveldige herskeren av Oman. Fra 1972 ble sultanen også statsminister, frem til da hadde han delt makten med sin onkel Tariq ibn Taimur.[16] Med hjelp av oljepenger startet han et omfattende moderniseringsprogram.[17] Et væpnet opprør i den sørlige delen av provinsen Dhofar ble slått tilbake i 1975.[17]
I 1990-årene ble det opprettet et parlament. I 2003 ble allmenn stemmerett innført for borgere over 21 år, men så langt har parlamentet hatt lite å si, og sultanen forble både stats- og regjeringssjef, mens det heller ikke finnes noen lovlige politiske partier. Qābūs var også relativt suksessfull i å utvide internasjonale relasjoner og å bruke landets minkende oljeressurser til velstandstiltak som utdanning og helse, og Oman er i dag et ganske stabilt land.[11] I hans tid ble det fjellrike Oman også gitt et velfungerende nett av motor- og landeveier.
Sultanens fødselsdag, 18. november, er landets nasjonaldag, mens hans første regjeringsdag, 23. juli, blir feiret som gjenfødselsdagen.
Da han i 2011 feiret sitt 40-årsjubileum som sultan av Oman kom dronning Elisabeth II på besøk til landet.
Han hadde ikke noen direkte arving, og han var kun gift i en kort periode. Etter sin død ble hans fetter Haitham bin Tariq al-Said innsatt som ny sultan.[18]
Litteratur
John Peterson: Oman in the Twentieth Century. Political Foundations of an emerging State. Croom Helm u. a., London 1978, ISBN 0-85664-629-6.
Calvin H. Allen: Oman. Modernization of the Sultanate. Westview Press, Boulder CO 1987, ISBN 0-7099-5106-X(Profiles. Nations of the contemporary Middle East).
Jill Crystal: Oil and Politics in the Gulf. Rulers and Merchants in Kuwait and Qatar. Cambridge University Press, Cambridge. 1990, ISBN 0-521-36639-9 (Cambridge Middle East library 24).
Ian Skeet: Oman. Politics and Development. Macmillan, Basingstoke 1992, ISBN 0-333-56941-5.
F. Gregory Gause III.: Oil Monarchies. Domestic and security Challenges in the Arab Gulf States. Council on Foreign Relations Press, New York NY 1994, ISBN 0-87609-151-6.
Carol Riphenburg: Oman. Political Development in a Changing World. Praeger, Westport CN. 1998, ISBN 0-275-96144-3.
Calvin H. Allen jr., W. Lynn Rigsbee II.: Oman under Qaboos. From Coup to Constitution 1970–1996. Cass, London. 2000, ISBN 0-7146-5001-3.
Sergey Plekhanov: Ein Reformer auf dem Thron. Sultan Qabus bin Said Al Said. LINDEN SOFT, Aichwald 2012, ISBN 978-3-929290-40-0.
Referanser
^Proleksis Encyclopedia, oppført som Kabus ibn Sa’id, Proleksis enciklopedija-ID 29553[Hentet fra Wikidata]
^AlKindi, oppført som Qabus Ibn Saïd Al Bu Saïdi, Diamond Catalog ID for persons and organisations 63596[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
