Prizren[a] er den nest største byen i Kosovo.[1] Byen ligger nær Kosovos grense mot Albania mellom Prizren-elvens bredd og foten til Sharfjellene.
Navn
Navnet Prizren er blitt knyttet til et fort i Dardania med navnet Petrizen som ble nevnt av Procopius[2]
Historie
Bronsealderen og antikken
De første arkeologiske funnene i Prizren er datert til bronsealderen.[3] Byen blir tradisjonelt forbundet med den romerske byen Theranda. Men nyere arkeologiske etterforskning viser at Suva Reka mest sannsynlig er Theranda. På 600-tallet bygget keiser Justinian av Det østromerske riket en rekke borger. Procopius nevner en borg med navnet Prizren i Dardania som en av dem.[4]
Middelalderen
Prizren ble nevnt av østromerske kilder i 1019 under navnet Prisdriana.[5] I 1219 erobret serberne Prizren. I 1352 etablerte den serbiske keiseren Stefan Dušan De hellige erkeenglers kloster i Prizren og ble selv begravet i klosteret. Etter døden til Uroš den svake erobret Balšić-familien byen. Etter døden til Georg Balsha erobret den serbiske Đurađ Branković byen og holdt den helt til de osmanske tyrkerne erobret byen i 1455.
I 1348 ble ni albanske-katolske landsbyer nevnt rundt selve Prizren ved navnene Gjonaj, Gjinoc, Shpenadi, Caparc, Crnca, Bjelloglavci, Magjerci, Novaci og Flokovci.[6][7][8][9] I landsbyen Gjonaj i Prizren står et av de eldste katolske kirkene i Kosovo.[10] I tillegg blir det nevnt flere albanske landsbyer ved Prizren i et register fra 1452 som blant annet Mazrek, Kojushe, Milaj, Gorozhup, Zym, Xerxe, Pllaneje, Zhur.[11]
Osmansk periode
Prizren var hovedstaden til Sanjak av Prizren. I det osmanske defteret fra 1591 ble selve byen Prizren registrert innenfor Sanjak av Prizren, og dette inkluderer husstandslederne i byen. På denne tiden var Prizren betydelig islamisert, noe som gjenspeiles i innbyggernes navnebruk. Det forekom flere tilfeller av muslimske innbyggere med en blanding av muslimske og albanske navn. Områdene Pandelja, Jazixhi Sinani og Kodha var dominert av innbyggere med karakteristisk albansk navnebruk. De andre områdene så en blanding av hovedsakelig slavisk/slavisk-albansk navnebruk.[12]
Lazaro Soranzo skrev på 1500-tallet at byen var bebodd av katolske albanere.[13] Ifølge Pjeter Mazreku i 1624 var Prizren bebodd av flertall muslimer, nesten alle av dem albanere.[14]
I år 1689–90 ledet den albanske-katolske presten Pjetër Bogdani befolkningen i Prizren regionen i et opprør mot osmanerne.[15] Kilder fra den tiden nevner at Piccolomini, general for det habsburg-østerrikske militære, ble møtt av 5,000-6,000 albanere ved Prizren som var halvt kristne og halvt muslimske albanere.[16] Prizren ble på den tiden regnet som hovedstaden i Albania.[17]
Albansk renessanse
På 1800-tallet ble Prizren en viktig by for den albanske nasjonale gjenfødelsen. Prizren var den politiske og kulturelle hovedstaden for kosovoalbanerne. Ligaen av Prizren, som ønsket selvstyre for albansk-bebodde områder innenfor det osmanske riket, ble etablert i Prizren.
Balkan-krigen
Under Balkan-krigen erobret kongeriket Serbia Prizren. 5 000 albanere ble drept i byen ifølge Daily Chronicle, selvom den serbiske hæren ikke møtte motstand.[trenger referanse]
Verdenskrigene
Under første verdenskrig ble byen okkupert av bulgarske styrker etter den østerriksk-ungarske og bulgarske invasjonen av Serbia. Under den bulgarske okkupasjonen av Prizren ble den serbiske befolkningen undertrykket og underkastet bulgarisering. Da de allierte styrkene hadde vunnet på Makedonia-fronten ble byen igjen okkupert av Serbia og gjort til en del av kongeriket Jugoslavia.
Under Annen verdenskrig invaderte nazistene Jugoslavia og overførte Prizren til den italienske marionettstaten Albania. Da Italia hadde inngått våenhvile med de allierte i 1943, ble områdene til den italienske marionettstaten Albania gjort om til en tysk marionettstat. Den etniske albanske SS-divisjonen «Skanderbeg» hadde hovedkvarter i Prizren. I 1944 ble tyskerne drevet ut av området.
I Jugoslavia
I mange år etter at serbisk styre var gjenopprettet, forble Prizren og regionen Dečani vest for byen sentre for albansk nasjonalisme. I 1956 ble ni kosovoalbanere forhørt av det jugoslaviske hemmelige politiet i Prizren, anklaget for å ha infiltrert landet på vegne av det (fiendtlige) kommunistregimet til Enver Hoxha i Albania. «Prizren-rettssaken» ble noe av et cause célèbre da det ble avslørt at flere ledende jugoslaviske kommunister angivelig hadde hatt kontakt med de tiltalte. De ni tiltalte ble alle dømt til lange fengselsstraffer, men ble løslatt og erklært uskyldige i 1968, og Kosovos forsamling erklærte at rettssaken hadde vært «arrangert og usannferdig».
Kosovokrigen
Selve byen Prizren led ikke så mye under Kosovo-krigen, men dens omkringliggende kommuner ble sterkt berørt i perioden fra 1998 til 1999. Før krigen anslo Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) at befolkningen i kommunen besto av omtrent 78 % kosovoalbanere, 5 % serbere og 17 % tilhørende andre nasjonale grupper. Under krigen ble de fleste av de albanske innbyggerne enten tvunget eller truet til å forlate byen. Tusus-nabolaget ble hardest rammet, der mellom 25 og 33 personer ble drept, og over hundre hus ble brent ned.[18]
Ved slutten av krigen i juni 1999 returnerte størstedelen av den albanske befolkningen til Prizren. Serbiske og romani-minoriteter flyktet, og ifølge OSSE forlot 97 % av serberne og 60 % av romanifolket Prizren innen oktober. Samfunnet er nå hovedsakelig etnisk albansk, men det er også andre minoriteter som tyrkisk, ashkali (en minoritet som erklærer seg som albanske roma) og bosniakker (inkludert torbesh-samfunnet) som bor der, enten i selve byen eller i landsbyer omkring.
Demografi
Historisk
Den serbiske kongen Stefan Uroš III nevnte at albanere bebodde Prizren og dets nabodistrikter.
Moderne
Når det gjelder etnisitet, ifølge folketellingen i 2011, var Prizren kommune 82 % albansk, 9,50 % bosniak, 5,11 % tyrkisk, 1,63 % romani, 0,76 % ashkali, 0,37 % gorani, 0,13 % serbisk, 0,09 % egyptisk og 0,34 % med ukjent etnisitet. Når det gjelder religion, var det 170 640 (95,98 %) muslimer, 5 999 (3,37 %) romersk-katolikker, 250 (0,14 %) ortodokse, 807 (0,45 %) tilhørende andre religioner og 85 (0,05 %) uten religiøs tilknytning.
^Popullsia Shqiptare e Kosoves Gjate Shekujve - Selami Pulaha p. 16 ' Shqiptaret ishin te pranishem ne shek. XIV ne zonat e Prizrenit dhe te Shkupit. Ne krisobulen e car Stefan Dushanit dhene Manastirit te shen Mihailit dhe te Gavrilit (1348-1353) ne Prizren behet fjale per pranine e shqiptareve ne Rrafshin e Dukagjinit, ne afersi te Prizrenit dhe te fshatrave te Drenices. Ne te deshmohet per ekzistencen e nente katundeve blegtorale shqiptare ne afersite e Prizrenit te njohura me emrin Gjinovci (Gjinajt), Magjerci, Bjelloglavci, Flokovci (Flokajt), Crnca, Caparci, Gjonovci (Gjonajt), Shpinadinci(Shpinajt), Novaci.'
^Malcolm, Noel (1999). Kosovo : a short history. And Dusan's chrysobull of 1348 for the Monastery of the Holy Archangels in Prizren mentions a total of nine Albanian katuns
^The Case for Kosova: Passage to Independence Alain Ducellier p. 31: 'Did Serb domination cause the old Illyro-Albanian population to disappear? Serb texts prove exactly the opposite: in 1348, a donation made by the grand Czar Stepan IX Dusan to the Monastery of St.Michael and Gabriel to Prizren shows that there were at least nine villages surrounding the city qualified as Albanian (Arbanas).'
^Stojan Novakovic, Zakonski: Spomenici Srpskish Drzava Srednjega Veka (Beograd, 1912), pp. 682-701
^Malcolm, Noel (2020). Rebels, Believers, Survivors: Studies in the history of the Albanians. s. 136-137.
^1689 Kosovo in the Great Turkish War of 1683-1699 - 'For his part, he continued his march and arrived on the 6th, as reported earlier, in Prisiran [Prizren], the Capital of Albania, where he was welcomed by the Archbishop (5) [36r] of that country and by the Patriarch of Clementa with their various religious ceremonies.'
