Politivoldsakene i Bergen omhandler en rekke tilfeller av politivold i Bergen i 1970- og 1980-årene. Bakgrunnen for avsløringene var at juristenEdvard Vogt og jusstudenten Gunnar Nordhus i en rapport om vold i byen i 1974/75 oppdaget at en overraskende stor del av legebehandlede voldsofre, omkring 360 tilfeller årlig, var ofre for politivold. Rapporten ble utgitt i popularisert form i boka Volden og dens ofre i 1981. Som følge av dette opprettet Justisdepartementet et granskningsutvalg, ledet av Anders Bratholm, som i all hovedsak gikk god for Vogt og Nordhus’ konklusjoner.[1]
Begge deler møtte kraftig kritikk i offentligheten, og fikk Vogt, Nordhus og Bratholm til å utarbeide en rapport basert på dybdeintervjuer med voldsofre. Den ble presentert i 1986, og i 1987 utga Bratholm en redigert versjon under tittelen «Politiovergrep og personforfølgelse: 220 forklaringer om politivold og andre overgrep i Bergenspolitiet». Dette førte ikke til opprettelse av noe nytt granskningsutvalg. Riksadvokaten iverksatte etterforskning, men det resulterte ikke i noen fellende dommer. Amnesty International engasjerte seg i saken, og sendte blant annet eksperten Ann Burley til Bergen. Reaksjonene og beskyldningene dette ble møtt med fra norske påtalemyndigheter ble av Amnesty oppfattet som sterkt injurierende og usanne. Riksadvokaten medga senere at disse reaksjonene var basert på uriktige påstander.
Bergens Tidende støttet politiets versjon. På Universitetet i Bergen fikk voldsforskerne støtte av noen FP-akademikere[klargjør] i Rettssikkerhetsgruppen. Ved Universitetet i Oslo skrev 14 professorer et brev til Stortinget hvor de viste til at politiet og påtalemaktens trakassering av voldsforskeren i Bergen truet forskningens frihet. Bratholm ble saksøkt av Bergen Politilag og Norsk Politiforbund for injurier, men de trakk etter hvert søksmålet og Bratholm vant sitt motsøksmål. Amnesty ble etterforsket av politiet og statsadvokaten i Hordaland antydet i at informantene var blitt skjenket fulle for at forskerne skulle få de ønskede forklaringene. Finn Graff ble anmeldt av 40 politifolk i Oslo på grunn av en karikaturtegning.[1]
Bumerangsakene
Etterforskningen førte til de såkalte bumerangsakene.[2] 13 av dem som hadde forklart seg i rapportene ble tiltalt for falsk forklaring, og i årene 1988–90 ble ti personer dømt for dette. I 1996 begjærte advokatene Cato Schiøtz og Ole Jakob Bae syv av disse sakene gjenopptatt. Begjæringen ble avslått i lagmannsretten, men tatt til følge av Høyesterett. Høyesteretts beslutning var blant annet basert på tvil om troverdigheten til Bergen politikammer og betjentene der, habiliteten til lagmannsretten og bevisvurderingen. Alle syv ble frikjent.
Trond Kvists film Boomerang fra 1995 omhandler bumerangsakene og bidro til å sette sakene på den norske dagsorden.
Senere debatt i 2019
I 2019 ble det publisert en bok som hevdet at forskningen var et bedrag, og at politivoldssaken i Bergen er «Norges største forskningsskandale».[3] Påstandene i boken fikk støtte fra Liv Finstad, en kriminolog og sentral politiker i Rød Valgallianse i de aktuelle årene, som selv støttet datidens konklusjoner.[4]
Referanser
^abNær politistaten. Apollon - forskningsmagasin fra Universitetet i Oslo. Nr 4, 1999.
