Pied-noir

Notre Dame d'Afrique, en kirke bygget av Pieds-Noirs i Algerie

Pied-noir («svartfot»), flertall pieds-noirs, uttalt /pje.nwaʁ/, er et fransk begrep for franske statsborgere av europeisk opprinnelse som var bosatt i Algerie (eller Nord-Afrika) fram til den tidligere franske kolonistaten Algerie ble en selvstendig stat. Begrepet har antagelig sin bakgrunn at de aller fleste av disse personene var hvite, men at føttene deres var blitt sorte av å gå på afrikansk jord.^[1] En annen mulig forklaring på navnet er at de franske immigrantene bar sorte sko, noe de innfødte ikke gjorde.

Pied-noirs var stort sett av fransk nasjonalitet, men omfattet også sefardiske jøder og bosettere som stammet fra andre europeiske land som Spania, Italia og Malta og som var født i Algerie.^[2][3] Fra den franske invasjonen 18. juni 1830 inntil den algeriske uavhengigheten bestod Algerie av tre franske departementer: Alger, Oran og Constantine. Alle tre var fransk territorium, ikke kolonier. Da Algerie ble uavhengig var det 1 025 000 pied-noirs i landet. Dette utgjorde rundt 10 prosent av befolkningen.^[4]

Betegnelsen pied-noirs knyttes i dag først og fremst til Algeriekrigen, da 54 000 pied-noirs og 1,5 millioner algirere døde. Estimatene varierer på grunn av ulike statistiske analysemodeller. Krigen i Algerie ble utkjempet mellom algeriske nasjonalistgrupper (som FLN) og franske regjeringsstyrker. Nasjonalistgruppene gikk til krig som følge av de politiske og økonomiske ulikhetene de opplevde, og rettet seg både mot de franske myndighetene og mot pied-noirs. Konflikten bidrog til den fjerde franske republikks fall og til masseutvandring av franskmenn fra Algerie.^[3][5]

Etter at Algerie ble uavhengig i 1962 flyttet mer enn én million pied-noirs av fransk nasjonalitet til Frankrike. Etter ankomsten til Frankrike følte mange av dem seg fremmedgjorte og utstøtt i den franske offentligheten, og de følte også at de fikk skylden for krigen i Algerie og det politiske kaoset som oppstod ved den fjerde republikkens fall. Noe som ytterligere kompliserte saken, var at det ikke var mulig for pied-noirs å reise tilbake til Algerie, på grunn av motvilje fra algerierne.^[3] I den franske populærkulturen blir pied-noirs ofte fremstilt som en gruppe som føler seg adskilt fra det øvrige franske samfunn og nærer en voldsom lengsel til Algerie.^[3][5] Pied-noirs nære historie preges av en dobbel fremmedgjøring; de står på utsiden av både sitt opprinnelige hjemland (Algerie) og sitt nye hjemland (Frankrike).

Kjente pieds-noirs

• Louis Althusser
• Jacques Attali
• Jean-Pierre Bacri
• Guy Bedos
• Patrick Bruel
• Albert Camus
• Marcel Cerdan
• Alain Chabat
• Hélène Cixous
• Étienne Daho
• Bertrand Delanoë
• Jacques Derrida
• Louis Franchet d'Espèrey
• Roger Hanin
• Edmond Jouhaud
• Marlène Jobert
• Alphonse Juin
• Enrico Macias
• Paul Quilès
• Emmanuel Roblès
• Yves Saint-Laurent

Referanser

1. Smith, Andrea: «Place Replaced: Colonial Nostalgia and Pied-Noir Pilgrimages to Malta» i: Cultural Anthropology Volume 18. Issue 3. august 2003, s. 329-364
2. «pied noir». Oxford English Dictionary, 2nd Edition. XI. Oxford, United Kingdom: Clarendon Press. 1989. s. p. 799. ISBN 0198612230. 
3. ^ Naylor, Phillip Chiviges (2000). France and Algeria: A History of Decolonization and Transformation. University Press of Florida. s. pp. 9-23, 14. ISBN 081303096X. 
4. Cook, Bernard A. (2001). Europe since 1945: an encyclopedia. New York: Garland. s. pp. 398. ISBN 0-8153-4057-5. 
5. ^ Smith, Andrea L. (2006). Colonial Memory And Postcolonial Europe: Maltese Settlers in Algeria And France. Indiana University Press. s. pp. 4–37, 180. ISBN 025321856X.