Peter Diderichsen Payngk (født ca. 1575 i Husum i det danske hertugdømmet Slesvig, død 12. april 1645) var en tysk-dansk kjemiker og lege.
Liv og virke
Bakgrunn
Han var formentlig født i Husum i Slesvig.[2] Da Payngk var 13 år gammel, døde hans far, sogneprest Diderich Payngk. Sønnen studerte i utlandet, hvor han tok en medisinsk doktorgrad.
Karriere
Han ble deretter tilknyttet som kjemiker til hoffet i Prag, hvor han den 21. oktober 1602 fikk våpenbrev av keiser Rudolf II.[3]
1608 var han bosatt i Husum, og her ektet han Catrine Schreiber. I 1609 ble Payngk ansatt som destillerer eller hoffkjemiker hos kong Christian IV i København. En stor del av hans virksomhet her foregikk i det destillerhus som kongen hadde oppført til ham i haven ved Rosenborg slott. Payngk virket dessuten som lege, både for kongefamilien og andre fremstående. Han nøt anseelse i samtiden, innenlands som utenlands.[2][3]
I 1621 ble han forlent med et vikarie ved Aarhus domkirke og et kanonikat i Lund. Han var velhavende, eide en gård på Gammeltorv, var tilknyttet det islandske handelskompani og det danske kompani.
Peter Payngk og Catrine Schreiber, som overlevde ektefellen med seks år, hadde tre sønner, Ferdinand, Ahasverus og Kristian.
Resepter
I litteraturen har Payngk kun fremtrådt med en enkelt medisinsk avhandling om rosen; Consilium de erysipelate. Men han har også etterlatt seg en omfangsrik samling av medisinske, kosmetiske og tekniske resepeter foruten beskrivelser av fremstillingen av datidens kjemiske preparater. Her kan man finne reseptblandinger som skulle forminske virkningen av store kvantiteter spirituosa samt en akvavitt med nesten 90 forskjellige ingredienser som kunne redde mennesker fra dødskampen og fødende kvinner fra barnsnød. Andre ingredienser var menneskekranier som kunne pulveriseres og uttrekk derav blandes med perleessens, bevergjel, moskus m.m.; so wirstu ein Wirckung sehen, die Du nicht mehr gesehen hast, skriver han. Videre kunne et preparat av pulverisert metemark og rabarber anvendes som ormemiddel for små barn. Mot epilepsi anbefaltes det såkalte Schwalbenwasser, som inneholdt et ekstrakt av svaleunger blandet med bevergjel og svovelsyre med kamfer og sukker tilsatt for å forbedre smaken.[3]
