PROFILBARU.COM

Exodus 13,14-16 i en Peshitta fra 464 i Amida. Manuskriptet forvares i British Library

Peshitta (ܡܦܩܬܐ ܦܫܝܛܬܐ Peshittâ, Pshitta, Pšittâ, Pshitto, Fshitto) er standardversjonen av Bibelen på syrisk. Namnet kommer fra syrisk mappaqtâ pšîttâ som betyr enkel, allmen, åpen eller rett versjon. Syrisk er en dialekt av arameisk. Peshitta benyttes av de syriske kirker.

Den er skrevet med det syriske alfabet.

Peshittas historie

Alle syriske oversettelser av Bibelen har sitt grunnlag i den jødiske oversettelse av Det gamle testamente til arameisk (Targum). Den ble bragt til Syria av jødiske og syrisk-ortodokse forkynnere i de første to århundrer etter Kristus.

Den eldste syriske versjon er Tatians Diatessaron. Diatessaron ble skrevet omkring 165 og er en omskrivning av de fire kanoniske evangeliene til én harmonisert fortelling. En annen Bibel, den såkalte gammelsyriske oversettelse, var Vetus syra.

Vetus syra, som også stundom kalles Peshitta, består av både det gamle og Det nye testamente, og har de fire evangelier. Denne ble trolig lest av araméerne i Palestina. Vetus syra ble overtatt på 200- eller 300-tallet, og ble kalt evangélion da-mepharreshé, de utskiltes evangelium.

Av Vetus syra finnes det to bevarte manuskripter, Codex Sýrus Sinaíticus (syr^sin el. sy^s) og Codex Sýrus Curetoniánus (syr^cur el. sy^c). Codex Sýrus Sinaíticus, som trolig er eldst av disse, ble grunoppdaget av tvillingsøstrene A.S. Lewis og M.D. Gibson i 1892 i Katarinaklosteret på Sinai. Codex Sýrus Curetoniánus ble publisert i 1858 av W. Cureton, som fant det i et koptisk kloster.

Til syrisk ble på tidlig tidspunkt oversatt Apostlenes gjerninger, de tolv Paulusbrev, Hebreerbrevet og et tredje brev til korinterne. På 300-tallet ble disse og Diatessaron benyttet i den syriske kirke som hadde sitt sentrum i Edessa.

Den sjette saligprisningen i Matteusevangeliet 5,8:
Ṭûḇayhôn l'aylên daḏkên b-lebbhôn: d-henôn neḥzôn l'alāhâ.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

Peshittas tilkomst og kanon

Rabbula (død 435), biskop av Edessa, oppgis gjerne som den som stod bak Peshitta (syr^pesh el. sy^p), men dettr er senere blitt betvilt. Peshitta bygger på Vetus syra. Den tilkom i det som i dag er Diyarbakir i Tyrkia, og var ferdig i 464. På 500-tallet var Peshitta standardbibelen for alle syrisktalende.

Peshittas nytestamentlige kanon består av 22 bøker: fire evangelier, Apostlenes gjerninger, tretten av Paulus' brev, Hebreerbrevet, Første Petersbrev, Første Johannesbrev og Jakobsbrevet. Det gamle testamente bygger på Targum og den greske Septuaginta, og inneholder størtedelen av Apokryfene. I tidlige versjoner inngikk imidlertid ikke Tobits bok, og Siraks bok bygger på en hebraisk tekst.

Da de monofysittiske kirker ble skilt fra den øvrige kirke etter konsilet i Kalcedon (451), ble det båbegynt en monofysittisk oversettekse av Peshitta. I 508 var en ny versjon ferdig, Vérsio Philoxeniána (syr^phil el. sy^ph), som er oppkalt etter Philoxenos av Mabbug, som lot utføre versjonen. Av denne versjon er bare de bøker som den forutgående Peshitta manglet blitt bevart for ettertiden; Andre Petersbrev, Andre Johannesbrev, Tredje Johannesbrev, Judasbrevet og Åpenbaringsboken.

I 616 ble det foretatt en omarbeidelse av Vérsio Philoxeniána i Egypt, Vérsio Harclénis (syr^harcl el. sy^h), av biskop Thomas av Charkel (Heráclea) som forsøkte å skape en Peshitta som var mer lik den greske teksten. Denne versjon har marginalanmerkninger med sammenligninger mellom Peshitta og den greske Bibelen.

Moderne utvikling

Av tradisjon benytter alle syriske kirker Peshitta, men de syriske kirkene i India er begynt å bruke språket malayalam i stedet.^{[trenger referanse]}

De fleste^[hvem?] forskere er enige om at Peshitta bygger på et gresk forbilde, men et fåtall hevder at det er Peshitta som ligger til grunn for andre oversettelser, også de greske. Blant de sistnevnte er George Lamsa som oversatte Peshitta til engelsk i 1957.

Litteratur

Hartman, Lars, ”Nytestamentlig isagogik”, En bok om Nya Testamentet (Lund 1989)
Lamsa, George M. (1933). The Holy Bible from Ancient Eastern Manuscripts. ISBN 0-06-064923-2.
Pinkerton, J. and R. Kilgour (1920). The New Testament in Syriac. London: British and Foreign Bible Society, Oxford University Press.
Pusey, Philip E. and G. H. Gwilliam (1901). Tetraevangelium Sanctum iuxta simplicem Syrorum versionem. Oxford University Press.
Kiraz, George Anton (1996). Comparative Edition of the Syriac Gospels: Aligning the Old Syriac Sinaiticus, Curetonianus, Peshitta and Harklean Versions. Brill: Piscataway, NJ: Gorgias Press, 2002 [2nd ed.], 2004 [3rd ed.].