Det er 13 brev som bærer Paulus' navn, selv om forfatterskapet diskuteres for flere av dem. Brevene ble skrevet mellom ca. 46 og 58, og er således antagelig de første tekster som ble nedskrevet innenfor den nye religionen som var dannet, og i alle fall de eldste som er bevart.
Bakgrunn
Brevet var en innarbeidet litterær sjanger i antikken, og Paulus anvender flere grep fra klassisk retorikk, og fra greske og hebraiske brevkonvensjoner. Brevenes åpningshilsen «Nåde være med dere og fred fra Gud vår far» har trekk fra det greske i og med at ordet nåde er nærlikt den greske brevåpningen vær hilset, mens ønsket om fred er en vanlig hebraisk åpningssetning.[1]
Da Paulus skrev sine brev fantes det ennå ikke «noe etablert 'kristent vokabular' […] så vi er nødt til å anta at måten han brukte ord og begreper på lå helt tett opp til betydningsinnholdet i hellenistisk gresk forøvrig». Paulus skriver ikke om Jesu liv, men om de «fortolkningsmessige, kosmiske og etiske konsekvensene» av hans død og oppstandelse.
[1] Noen få steder gjengir han likevel Jesusord, slik som i Første korinterbrevs kapittel 11, om innstiftelsen av nattverden. Paulus' skriver innenfor en tidligkristen tradisjon, hvor de jødiske tekstene har autoritet som gudsåpenbaring.
Med unntak av Romerbrevet er alle brevene skrevet til kristne i byer som Paulus selv hadde besøkt, og menigheter som han selv hadde deltatt i etableringen av. Menighetene han skrev til framstår gjennom brevene som et godt organisert nettverk av menigheter i det romerske imperiets største byer, langs en akse fra Antiokia i Syria til Roma.[1] Brevenes hilsner til navngitte personer gjenspeiler nettverksbygging, og i teksten forøvrig er han påpasselig med å minne om sin egen autoritet, og advare mot andre omreisende forkynnere. Romerbrevet er et unntak fra regelen om at brevene er skrevet til et nettverk han selv hadde bygget opp, det ble skrevet som en egenintroduksjon i forkant av Paulus' reise til Roma. Romerbrevet har derfor mer preg av å være en teoretisk refleksjon, og mindre preg av å være en veileder til menighetslivet.
Paulus' virksomhet som den fremste kristne misjonæren utenfor den jødiske kulturen i Jerusalem og Galilea kommer også til uttrykk i metaforene han anvender seg av. Mens evangeliene henter sine metaforer fra jordbruk og fiske velger Paulus urbane metaforer og eksempler «hentet fra templene, idrettsbanen, skolene og rettssalene»[1]. I tillegg til å være en oppvisning i ferdigheter i gresk retorikk og jødisk rabbinsk fortolkningstradisjon kan brevene også sees som en manifestasjon av at Paulus hadde de materielle forutsetningene for å kunne skrive brev[1]: tilgang til skrivesaker, råd til å leie en slave som skriver, og råd til å utruste sendebud som bringer brevene til mottagerne.
Kanon og forfatterskap
Det er 13 brev i Det nye testamente som bærer Paulus' navn. Ifølge tradisjonen er det Paulus som er forfatteren av alle brevene. Tidligere ble også Hebreerbrevet tilskrevet Paulus, men dette er nå helt forlatt.[2]
Den første gruppen av pseudepigrafiske paulusbrev ble ansett å stå i «Paulus-tradisjonen», selv om de etter alt å dømme ikke er forfattet av Paulus (eller hans sekretærer). Enkelte forskere snakker om paulusskoler, som ønsket å videreføre hans teologiske arv. Brevene som regnes til denne kategorien er Efeserbrevet, Kolosserbrevet, Andre tessalonikerbrev[3], Første timoteusbrev, Andre timoteusbrev og Titusbrevet. Til spørsmålet om hva som er autentiske Paulustekster og hva som er senere tekster tilskrevet ham, hører også spørsmålet om senere tilføyelser av setninger og avsnitt til tekstene.
Særlig kjønnskritiske forskere fremhever den store idelogiske forskjellen mellom de autentiske paulusbrevene, som er positive-ambivalente til kvinnelige menighetsledere, og de senere brevene fra «Paulus-skolen», som «skulle ha kvinnene tilbake til datidens motsvarighet til kjøkkenbenken»[1].
Brevene til Timoteus og Titus omtales som Pastoralbrevene fordi de drøfter menighetsledernes (pastorenes) plikter og oppgaver.
Ikke-kanoniske brev
I tillegg er det flere andre pseudepigrafiske paulusbrev som ble avvist av oldkirken som ikke-kanoniske. Paulus selv, eller hans etterfølgere, advarer mot slike brev (2 Tess 2,2: «La dere ikke så lett bringe ut av fatning, og bli ikke skremt, verken av åndsbudskap, av påstander eller av brev som sies å være fra oss, om at Herrens dag alt er kommet»), og blant brevene som oldkirken avviste var Paulus' brev til laodikeerne, et brev til aleksandrinerne og Tredje korinterbrev.
Tapte paulusbrev
Paulus henviser i brevene til noen brev som tilsynelatende ikke er bevart. Det gjelder blant annet to brev til korintermenigheten, som viser at korrespondanse mellom Paulus og korinterne var mye lengre enn vi normalt tenker oss. Det første brevet er nevnt i 1 Kor 5,9 og er en del av foranledningen til Første korinterbrev. Mellom det som kalles Første korinterbrev og Andre korinterbrev har det tilsynelatende også vært et brev som ofte omtales som «Tårebrevet» (2 Kor 2,3f og 7,8). Forutsatt at tekstene i Bibelens kanon er hele og fullstendige brev som ble skrevet slik de er kjent i dag, gir det følgende kronologi for Paulus’ korinterbrev:
(A) Et første brev fra Paulus, som han skrev som svar på en henvendelse fra Korint
(B) Det kjente første korinterbrev, et oppklarende svar til menigheten i Korint
(C) Det såkalte «tårebrevet», brevet som Paulus skrev med mange tårer
(D) Det kjente andre korinterbrev, som da altså numerisk sett er «det fjerde korinterbrev».
Kompliserende faktorer er at det finnes et pseuodoepigrafisk Tredje korinterbrev, som ikke er anerkjent som paulinsk. I tillegg er det uklart hvorvidt «de to korinterbrevene vi kjenner er to hele, separate brev i denne korrespondansen, eller hvorvidt de i seg selv også er brevsamlinger. Særlig i 2. Korinterbrev er overgangene mellom de ulike delene såpass abrupte og den logiske røde tråd såpass vanskelig å få tak i at mange forskere mener at det ikke er ett brev, men en liten samling av flere.»[1]
Brevene i ettertiden
Paulus' brev, både de som er skrevet av ham og de som er skrevet i tradisjonen etter ham, var den første delen av Bibelenskanondannelse. Allerede omkring år 100 fantes det samlinger av hans brev.[1] Jorunn Økland peker på at tidlige samlinger av Paulusbrev gjerne hadde Romerbrevet gjengitt bakerst, og sier at en del forskere antar at «Romerbrevets kapittel 16 ikke var en opprinnelig avslutning av selve Romerbrevet, men heller et separat anbefalelsesbrev fra Paulus' hånd som fungerte som avslutning på hele brevsamlingen.»[1]
Paulus skriver lite om sitt eget liv i brevene, og flere ulike paulusbiografier oppsto i årene etter hans død. Den første av disse var Apostlenes gjerninger.
Brevene fikk stor betydning for utforming av kirkens lære og ordning i sin nære ettertid. I senere tid har ulike forståelser av Paulus' posisjon og intensjoner vært gjenstand for mange diskusjoner. Martin Luthers nylesning av Romerbrevet skal ha vært grunnlaget for reformasjonen.
I romanen Teltmakeren (2012) av den norske forfatteren Atle Næss blir Onesimus som nevnes i Paulus' brev til Filemon, gjort til Paulus' sekretær, og den som redigerer Paulus-brevene og gjør dem tilgjengelige for ettertida.
^Jorunn Økland regner 2Tess som et sannsynlig autentisk paulusbrev i sin utgave av tekstene. På den annen side regner hun Kolosserbrevet som et pseudepigrafisk brev, men sier også at mange forskere regnes det som et ekte paulusbrev.
