En karikatur på skandalen. Det lyder: "Noen nye leker i år: vi likviderer alt som gjenstår av beholdningen av marionnettes som sier: Pappa, -stasjonen Nana, -Mamma, -Panama."
Panama-skandalen ( Panama Canal Scandal eller Panamaaffæren) var en korrupsjonssak som brøt ut i den Den tredje franske republikk i 1892. Skandalen var knyttet til byggingen av Panamakanalen. Nesten en milliard franske franc ble tapt da den franske regjeringen tok imot bestikkelser for å holde seg i ro om kanalselskapets finansielle problemer i det som regnes som den største monetære korrupsjonsskandalen i det 19. århundre.[1]
Konkursen
Den 4. februar 1889 ga domstolen, Tribunal Cicil de la Seine «Ordre om avvikling av selskapet Panama-Kanalen i Paris». Arbeid på eidet ble stoppet mens domstolen oppnevnte bobestyrer for å sørge for holde vedlike eksisterende bygninger, verktøy og maskiner. Innen et par år oppstod det høye tap på grunn av det fuktige, varme klimaet. Den franske regjeringen forsinket avviklingen ytterligere fordi flere tilbud fra ulike amerikanske selskaper syntes utilstrekkelig. Et intrimselskap kunne ikke kunne startes på grunn av mangel på kapital. Bobestyreren oppnevnte en granskningskommisjon som i 1890-rapporten anbefalte videreføring av kanalen og fornying av kontrakten med Colombia fra 1878. Dette ble avtalt i 1890 i Bogotá og gyldig til 1904.
Dimensjonene av konkursen ble klart i 1892. Omkring 800 000 franske borgere, av dem 15 000 enslige kvinner hadde tapt sine investeringer i aksjer, obligasjoner og eiendeler kanalselskapet. Deres tap var betydelig, om lag 1,8 milliarder gull Franc. Fra nyutstedelser av aksjeer fikk Panama-Kanalen 1,2 milliarder gull Francs.[1][2]
Skandalen
1891 Panama-Canal Selskapet. Avviklingsdomstolen i Paris, Frankrike
I 1892/1893 ble et stort antall ministre (inkludert Clemenceau) anklaget av franske nasjonalister for å ha tatt imot bestikkelser fra Ferdinand de Lesseps, i 1888 til å tillate utstedelse av aksjer, og det førte til korrupsjonrettssaken mot Lesseps og hans sønn Charles. I mellomtiden ble 510 medlemmer av parlamentet – inkludert seks statsråder – anklaget for å ha
tatt imot bestikkelser fra kanaselskapet for å skjule selskapets finansielle stilling for offentligheten.
Lesseps, hans sønn Charles, medlemmer av ledelsen, så vel som ingeniøren Gustave Eiffel fikk lange fengselsdommer som senere ble opphevet.
I bestikkelsessaken fikk utviklingsminister Bethaut fem års fengsel som han sonet i tre år. Baron Reinach – finansiell rådgiver for kanalselskapet og arkitekten bak de ulike bestikkelser begikk selvmord. Andre saksøkte flyktet til England. Lesseps døde 7. desember 1894.
Politikere som ble anklaget for medvirkning omfattet blant annet Léon Bourgeois og Alfred Josef Naquet.[3] Ett hundre og fire og parlamentsmedlemmer ble funnet å ha vært involvert i korrupsjonen og Jean Jaurès som ble oppnevnt av det franske parlamentet til å gjennomføre en granskning, gjorde i saken ferdig i 1893.[4] Undersøkelser i Panama saken ble gjenopptatt i 1897, men de tiltalte ble frifunnet.
Etterspill
Georges Clemenceau tapte valget i 1893 på grunn av hans tilknytning til Kornelius Herz. Selv om tre regjeringer kollapset på grunn av denne saken, skilte den seg fra de Boulanger-saken ved at Republikken egentlig aldri var truet i å bli styrtet. Imidlertid reiste den tvil i det offentlighetens øye som mente at politikerne ikke lenger var til å stole på. For de kongetro viste den at republikken var korrupt.[5]
Hannah Arendt (1906 -1976) hevdet at saken fikk enorm betydning for utviklingen av fransk antisemitisme på grunn av to jøder av tysk opprinnelse, Baron Jacques Reinach og Cornelius Herz var involvert. Selv om de ikke var blant de bestukne parlamentsmedlemmer i selskapets styre, ifølge Arendt de var ansvarlige for å ha distribuert bestikkelser. Reinach var blant høyrefløyen i de borgerlige partier, Herz blant de anti-geistlige radikaler. Reinach var hemmelig finansiell rådgiver til regjeringen og hadde sine forbindelser med Panama-selskapetet. Herz var Reinachs kontakt i den radikale fløyen, Reinach begikk selvmord.
Men før sin død ga Reinach en lIste over korumperte medlemmer av Parlamentet til avisen Libre Parole , Edouard Drumonts antisemittiske dagsavis, i bytte for papir som forsvarte Reinachs egen rolle. Over natten ble historien publisert i La Libre Parole som fra å ha vært en obskur avis, ble en av de mest innflytelsesrike avisene i landet. Listen over gjerningsmenn ble publisert i små porsjoner slik at hundrevis av politikere måtte leve på nåler i måneder. Skandalen viste, i Arendts øyne, at mellommenn mellom næringslivet og staten var nesten utelukkende jøder, og dermed bidrto det til å bane veien for Dreyfus-Saken.[2]
I 1894 ble et annet fransk selskap, Compagnie Nouvelle du Canal de Panama (Nye panamakanalen) opprettet for å administrere eiendeler og potensielt ferdigstille kanalen. Det nye selskapet lette etter en kjøper for eiendeler med en prisantydning på 109 millioner dollar. Byggingen av kanalen ble overtatt av USA som kjøpte ut leieavtalen, aksjer og eiendeler i Hay–Bunau-Varilla-Traktaten fra november 1903 for 40 millioner. dollar. Arbeidet ble gjenopptatt i 1904 og kanalen åpnet 3. august 1914.
