Hans forfedre var skipsbyggere og sjøkapteiner flere generasjoner bakover. På skolen ble han venn med Raoul Dufy. De gikk sammen på det lokale kunstakademi 1895-96 og dro til Paris, hvor de ble kjent med kretsen rundt Matisse (Albert Marquet og Georges Rouault, bl.a.) Da disse gjorde opprør mot akademikunsten slik Bonnat sto for den, ble han med i fauvistbevegelsen, og stilte ut bilder sammen med dem i 1907.
Han dro på denne tiden hjem til Normandie igjen. Han følte at hans røtter der ville bety noe for ham som maler, og endret stilen til en mere tradisjonell.
Fra 1912 til 1921 var han professor ved Académie Moderne i Paris, skjønt med et langt krigsavbrudd: Han ble innkalt til den franske hæren i 1914 og deltok i krigen til 1918. I 1919 kom han tilbake til Paris, hvor han ble til sin død, med bare korte turer til Toulon og Jurafjellene.
Hans senere arbeider er mindre preget av livlige arabesker og lysende farger. Han malte mere likt det hans gamle lærer fra Le Havre hadde lært fra seg, med islett av inspirasjon fra idealer som Poussin, Chardin og Corot, med respekt for Cezannes tanker om logisk komposisjon, enkel fargetonalitet, soliditet og klart skille mellom flatene. Han kan også sies å ha en snev av noe barokt i strøkene som har gitt mere liv til landskaper, stilleben og figurkomposisjoner.
