Orientalsk dans (også kalt Raqs sharqi, «dans fra Østen» på arabisk), populært kalt magedans, har sine røtter i Nord-Afrika, Midtøsten og Tyrkia. Fra sin opprinnelse har den spredd seg til store deler av verden, og utviklet seg i svært ulike retninger.
Stilarter
Det finnes en rekke stilarter og lokale varianter innen orientalsk dans. Et hovedskille kan settes mellom scenedans/kunstdans og folkedans: Scenedans/kunstdans er rene oppvisningsdanser som utøves av profesjonelle dansere for et publikum, i motsetning til folkedansene og de sosiale dansene som kan danses av alle.
Scenedanser/Kunstdanser
Oriental/Kabaret
Oriental- eller kabaretstilen er den stilen de fleste vil gjenkjenne som «magedans». Grunnbevegelsene kommer fra folkedansene, men er i tillegg blandet med elementer fra ballett. Dette er en teknisk krevende stil som i tillegg til teknisk dyktighet, musikkforståelse og formidlingsevne også krever at danseren behersker de ulike folkedanser som ofte dukker opp i musikken.
Inspirert av vestlige nattklubber og kabaretscener oppsto denne stilen på Kairos nattklubber/kabaretscener ved begynnelsen av 1920-tallet. En av foregangskvinnene på dette området var den libanesisk/syrisk-fødte danseren og skuespilleren Badia Masabni,[1] som åpnet «Casino Opera» i Kairo i 1926. Hun hentet lokale dansere opp på scenen, ga dem leksjoner i å utnytte scenerommet og utvidet repertoaret med armbevegelser, og danserne tok leksjoner i blant annet ballett. Videre gikk dansen fra å være ren improvisasjon til å bli koreografert.
I takt med dansen utviklet også musikken seg og ble mer kompleks og variert. Arrangementene ble skrevet for stadig større orkestre og tilpasset slik at de passet til både de østlige og vestlige delene av publikumet. Utviklingen i musikken førte til at også dansen måtte følge opp slik og bli mer kompleks og variert.
Kostymene i denne scenedansen har også utviklet seg. De tidlige kostymene var inspirert av antrekk i Hollywood-filmer, som igjen var inspirert av indiske klesdrakter. Dette førte til en utvikling av de glitrende todelte draktene (bh og skjørt eller bukse) med åpent mageparti man gjerne forbinder med magedans. Siden har kostymene vært et resultat av motetrender og myndighetenes forsøk på å begrense dansernes «usømmelighet». Et eksempel på sistnevnte er et forbud mot å danse med bar mage som ble innført i 1962. Dette førte til kreativ bruk av netting og gjennomsiktige stoffer i mageregionen.
De beste danserne i Egypt, Tyrkia og Libanon er store stjerner. Noen av de første kjente navnene i Egypt var Samia Gamal, Naïma Akef, Nagua Fouad, Soheir Zaki og Tahia Carioca. Senere kom dansere som Farida Fahmi, Fifi Abdou og Lucy. Siden 2000-tallet er det Dina, Randa Kamel og Soraya som har vært de største stjernene.
Innenfor kabaret-dansene finnes også en rekke understiler:
Madsjensie[2] er et lengre åpningsnummer i et klassisk egyptisk danseshow som blant annet sett på Nilbåtene og 5-stjernes hoteller i Kairo. Det er et stykke som skal presentere danseren og dennes dyktighet. Stykket har en rekke rytmeskift og inneholder partier av stiler man kanskje får se senere i showet. Det kan sees på som en overtyre. Kortere, men beslektede og mindre krevende stykker kalles gjerne bare oriental. Det å danse til pop-musikk er også utbredt, og et slikt innslag blir gjerne kalt pop-oriental.
Innen kabaret-stilene danses det også musikk-stykker som spilles utelukkende på trommer, såkalte trommesoloer. Trommesoloen kan også være en del av et lengre stykke som en orientalsk eller madsjensie. Rytmene er ofte intrikate og krever god presisjon av danseren.
Den av kabaret-dansene som krever mest innblikk i kultur og språk enn de øvrige scenedansene er klassisk egyptisk stil. Denne stilen danses til gamle klassiske melodier og dansene inneholder mye tekstfortolkning, enten musikken er instrumental eller med sang. Den er ansett for å være en av de mer seriøse, høytidelige og verdige stilene og avslutter derfor ofte danseshow i Kairo.
Folkedanser
Det finnes en rekke folkedanser i Nord-Afrika, Midtøsten og Tyrkia som tilhører de orientalske dansetradisjonene.
Egyptiske folkedanser
I Egypt har særlig danseren, koreografen og skuespilleren Mahmoud Reda[3] (født 18. mars1930) hatt en fremtredende rolle for synliggjøringen av folkedansen. I 1959 dannet han en Egypts første folkedansgruppe. Han reiste rundt og samlet elementer fra folkedansene og folks daglige gjøremål og satte dem sammen til danser på scenen. Disse folkloristiske scenedansene har så satt malen for hvordan «folkedansene» har sett ut. Andre dansere, som blant annet Aischa Ali, har reist rundt og video-dokumentert ulike folkedanser i de ulike regionene.
Nubisk dans
Lengst i sør, ved Nubia på grensen til Sudan, finnes nubisk dans. Bevegelsene er enkle, symbolske og danses gjerne på en flat fot og den andre på tå like bak.
Saidi
Danser fra Said-regionen i det Øvre Egypt kalles gjerne «saidi» og danses til musikk med saidi-rytme. Her finner man både mannsdansen tahtib, en dans som danses med kraftige bambuskjepper og den mildere kvinneutgaven raks al assaya (dans med kjepp). Tahtib ble trolig brukt som en forsvarsdans i en tid hvor kamptrening var forbudt utenfor militæret, og kan ses på som en ekvivalent til [capoeira]. Kjeppene ble til daglig brukt i forbindelse med forsvar og gjeting av buskapen. Man finner også bevegelser i dansen som kan være inspirert av for eksempel hestens bevegelser og elementer av kamp i koreograferte sekvenser. Raks al assaya er kvinnenes utgave, men den har ikke de samme kampelementene og kjeppen er lettere. Som oppvisningsdans brukes gjerne en stokk med gull/sølv-pynt.
Ghawazee
En annen folkedans man finner i Øvre Egypt er ghawazee (eller ghawazi), som er de egyptiske sigøynernes, ghawazeenes, folkedans. Ghawazeene var profesjonelle underholdere, men ble forvist fra Kairo i 1834 og slo seg ned i Øvre Egypt. Musikken, dansestilen, holdningen og andre kulturelle særtrekk skiller seg fra øvrige danser i Øvre Egypt og Said-regionen (jf saiidi). Dansen karakteriseres av hofteisolasjoner og ristebevegelser (shimmy), og danserne holder en uavbrutt rytme med sine fingercymbaler (sagat/zill) som står i kontrast til de synkoperte trommeslagene.[4]
Fellahin
En dans inspirert av bøndene rundt Nildeltaet er fellahi (av «fellah» – bonde/arbeider). Dette er en av stilene som ble utviklet for scenen av Mahmoud Reda, og viser aspekter ved bøndenes liv. Den kan danses med vannkrukker eller kurver, være en frierdans eller danses som en bryllupsdans.[5]
Raks el shamadan
En dans med kandelaber på hodet ble til i Kairo på begynnelsen av 1900-tallet. Dansen ble og blir fortsatt brukt i bryllupsseremonier. Opprinnelig skulle danserne lede bruden gjennom de mørke gatene til sitt nye hjem, men i mer moderne bryllup ledes brudefølget til mottakelsen hvor både brud og brudgom blir med i dansen. I ren underholdningssammenheng ser man gjerne at dansen har blitt en ferdighetsdans, hvor danseren i tillegg til å balansere en kandelaber full av tente lys også gjør ulike akrobatiske øvelser som en del av dansen.[6][7]
Meleya Leff/Eskanderani
Både i Alexandria og Kairo finnes det en flørtende dans som kjennetegnes ved at kvinnene bruker av et stort, sort sjal som dekker til eller fremhever ulike kroppsdeler. Dette er ikke en tradisjonell folkedans, men i likhet med fellahin inspirert av folklore og utviklet for teaterscenen. Den skal presentere fiskernes dans og inneholder elementer fra fiskernes hverdag som å sette ut og dra inn garn. Av og til er det også plassert en havfrue i tablået som lokker med seg fiskeren ut på havet. Tidligere danset karene med kniver, men etter at dette ble forbudt retter de tommelen opp for å symbolisere knivene. Aleksandriavarianten kalles eskanderani, av det egyptisk arabiske اسكندريه Eskendereyya, det arabiske navnet på Alexandria. Eskender er den arabiske formen for Alexander.[8]
Shaabi
Shaabi/chaabi/shabi betyr «folkelig» på arabisk, og er en stil som danses til shaabi-musikk, det vil si «arbeider-klasse-popmusikk». Egyptisk shaabi-dans består av de samme bevegelsene som man har ellers innen orientalsk dans, men de utføres på en råere, mer vulgær og vanligvis svært lite elegant måte. Stilen er ganske flørtende og humoristisk opp mot kokett (avhengig av danserens personlighet).
Manboati/Bamboateya
Manboati er en relativt moderne dans som reflekterer båtselgernes kjappe bevegelser i havnebyer som Port Said, Ismailia og Suez når de ror ut til større båter og forsøker å selge sine varer. Det danses gjerne med spiseskjeer som ekstra rytmeinstrumenter.
Baladi
Baladi er de egyptiske kvinnenes solodans. Baladi betyr folkelig eller fra landet, og musikken og dansestilen utviklet seg fra begynnelsen av 1900-tallet, da tradisjonell folkemusikk og vestlig inspirert musikk møttes i forbindelse med den massive urbaniseringen i Egypt på den tiden. Baladi kalles ofte for Egypts blues, på grunn av de mange improvisasjonene og den følelsesladde musikken. Dansestilen er tung, jordnær og innadvendt.[9] Baladi er en karakterdans mer enn folkedans.
Beduin-danser
Det finnes en rekke beduin-danser i Egypt og hver dans er spesialisert for sitt område. Felles for dem alle er stampende steg og klapping med håndflatene opp.[10]
Religiøse danser
Zar er en del av et renselses- og helbredelsesrituale som skal jage vekk onde ånder. Tanura og sekr er danser med lange sekvenser av snurring. Tanura danses av menn i store, vide skjørt (et eller flere) som de løfter opp mens de snurrer rundt og rundt. Sekr er en snurredans hvor mang ifølge troen, kommer nærmere Gud når man faller i en slags transe gjennom de monotone bevegelsene i dansen og er nært beslektet med danser innenfor sufisme.
Tyrkiske folkedanser
Magedans i Tyrkia
Det finnes også flere folkedanser fra Tyrkia enn disse:
Roman havasi
Magedans i Tyrkia
Roman havasi danses av romfolk som innvandret til Tyrkia fra Romania under Det osmanske riket. Musikken kjennetegnes av en rytme i 9/8-takt som kalles «dokuz sekiz», tyrkisk for 9/8. Rytmen er lik «karsilama», som brukes i folkedansen med samme navn. «Karsilama», tyrkisk for ansikt-mot-ansikt, danses av to eller flere dansere, mens Roman Havasi kan danses både solo og i gruppe.[11]
Çiftetelli (Tyrkia)
Çiftetelli/chiftetelli er navnet på en tyrkisk gruppedans som danses i par eller grupper. Den ble danset av kvinnene i haremet og er veldig pen, søt og pyntelig og inneholder egentlig de fleste elementer man forbinder med orientalismen på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, som det å gå ned på gulvet, slangearmer, kroppsbølger, det å bøye ryggen bakover med mere. Musikken er inndelt i ulike partier etter hastighet: I det sakte partiet går danseren(e eller solisten) ofte ned på gulvet for improvisasjon. De raskere delene, som er mer eksklusivt tyrkisk, har mer fotarbeid. Rytmene i det rasket partiet er forskjellig fra sted til sted og hver landsdel har en egen çiftetelli.[12]
Göbek tansi/Üsküdar tansi
Göbek tansi (tyrkisk for magedans) eller «Üsküdar tansi» (etter Üsküdar-regionen), er en dans hvor man danser så å si bare med magen. Denne dansen ligner ikke på annen orientalsk dans eller det man vil forbinde med magedans. Den utføres vanligvis som en duett av to gutter, utkledd som en dame og en mann. Ansiktene er malt på dansernes overkropp og hodet til danserne er dekt til av kostyme. På denne måten skjules dansernes identitet, og de drar som regel av luen på slutten av dansen. Foruten mye springing over scenen, fører dansernes hoftebevegelser til at figurenes armer beveger seg, og ulike mageruller/bodywaves er med på å vise figurenes ansiktsuttrykk.[13]Dansen er en humoristisk historie om sjalusi mellom karakterene Asuk og Masuk.
Dervish/Sufi
Dervish eller sufi er en meditativ dans blant sufi-muslimene i Mevlevi-ordenen i Tyrkia. Den brukes, i likhet med de egyptiske sekr- og tanura-dansene, for å nå religiøs ekstase.
Tradisjonell sang- og dansfremvisning. Begynte som en krigsdans for å gjøre mennene klare for krig.
Andalus (Nord-Afrika)
Andalus, eller al-Andalus, et uttrykk som brukes både om moderne spansk-inspirerte blandingsdanser og om danser som danses til Andalus-musikk. Den klassiske Andalus-musikken har sine røtter i 1000-tallets Spania, og ble etter Granadas fall i 1492 da maurerne ble jaget fra Den iberiske halvøy fortsatt langs kysten av Nord-Afrika i Libya, Tunisia, Algerie og Marokko og har over århundrene utviklet seg til en egen stil. I dansen brukes det blant annet små fargerike skjerf som de vifter med.[14]
Dabke er en jordansk-libanesisk-syrisk-palestinsk folkedans og danses også i deler av Egypt, Irak og Saudi-Arabia. Det er en linjedans med intrikate fotbevegelser, men hvor overkroppen er i ro. "Dabke" betyr bokstavelig talt å trampe med beina.
Khaleegy (evt khaligi) er en sosial kvinnedans som finnes i områdene rundt Den persiske gulf. Dansen kjennetegnes ved en livfull rytme, morsomme gyngende bevegelser, lek med kostymet, små skulderbevegelser, glidende fotarbeid og slenging med håret.
Ouled Nail (Algerie)
Ouled Naïl er berberfolk i det sørlige Algerie. Kvinnene i dette berberfolket holder til i oaseområdene tjente sin medgift ved å danse og jobbe som kurtisaner. I dagens politiske klima i Algerie ser det det ut til at denne tradisjonen nå er død, men danserne er dokumenterte både på film (av bl.a. Aisha Ali) og gjennom skriftlige beretninger.
Sheikat (Marokko)
De marokkanske sheikat/shikat er profesjonelle dansere i Marokko som hyres inn for å underholde i bryllup og andre festligheter. Kvinnene er ansett å være eksperter på pliktene til brud og brudgom under bryllupsnatten og dansen skal være til opplæring og inspirasjon for både menn og kvinner.
[15]
Tunisiske folkedanser
Tunisiske danser kjennetegnes av delikate lette steg og en livlige horisontale hoftebevegelser med hodet og overkroppen er i ro. Armene holdes løftet ut fra kroppen, enten stille eller som komplementær bevegelse til kroppen, og er avslappede og elegante. Tidvis kan danseren sitte ned og bruke mimikk og bevegelser fra dagliglivet som å lage couscous, kamme håret, ta på henna på hendene, khol rundt øynene og hmira på hoftene på en enkel og kunstnerisk måte.
Det finnes en rekke tunisiske folkedanser. Av de mer kjente er «Raks al Juzur» – dans med leirkrukke(r) som kommer fra de nordlige øyene i Tunisia. Damer balanserer en krukke på hodet mens de danser til musikken. Menn kan også danse, men dansen er da mer som en ferdighetsdans hvor de ser hvor mange krukker de klarer å balansere på hodet samtidig.
Tribal Style eller på norsk, stammestil, er en gruppeimprovisasjonsdans som ble utviklet i USA. Det er en blanding mellom folklore og folkedans fra mange ulike steder, ikke bare Nord-Afrika og Midtøsten, men også flamenco og indisk dans. Dansen er inspirert fra mange ulike steder, og så er også kostymene og smykkene som brukes. Det er ikke uvanlig å se tribal-dansere med både fingercymbaler og sverd.
