Opprøret i Thailand i 2010

11. april: Lys har blitt tent for å minnes de som ble drept den 10. april.

Opprøret i Thailand i 2010 var en rekke politiske protester i Thailands hovedstad Bangkok mellom 12. mars og 19. mai 2010, organisert av Den forente nasjonale demokratiske front mot diktatur, også kjent som «rødskjortene», en bevegelse som støttet tidligere statsminister Thaksin Shinawatra. De protesterte mot statsminister Abhisit Vejjajiva og regjeringen hans, og krevde at statsministeren skulle oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg.

På kvelden den 14. mars hadde anslagsvis 200 000 demonstranter samlet seg ved Phan Fa-broen i Bangkok, noe som gjorde samlingen til en av de største politiske protestene i landet noensinne, og lederne erklærte at protestene skulle holde seg til ikkevold.[1]

Demonstrasjonene førte til sammenstøt mellom rødskjortene og Thailands hær i perioden mars til mai 2010. Etter først å ha okkupert Phan Fa-broen, flyttet rødskjortene senere til et demonstrasjonsområde med barrikader rundt i Ratchaprasong-krysset inne i byen. Den 10. april gjennomførte militæret en aksjon mot rødskjortene ved Phan Fa-broen, og i perioden 13. mai til 19. mai aksjonerte de mot demonstrantene i Ratchaprasong-krysset.[2] Styrkene skjøt tilsynelatende tilfeldig inn i mengder av demonstranter uten at de utgjorde noen trussel, og de skjøt også direkte inn i barrikadene med skarp ammunisjon.[3] Sammenstøtene førte til 91 drepte og over 1800 sårede.[4] Blant de drepte var to utenlandske journalister.[5] Ifølge Erawan EMS Center fant også et uant antall arrestasjoner sted, og 51 demonstranter forble savnet.

Regjeringens avgjørelse om å sende inn militæret var på bakgrunn av en årrekke med voldelige protester og politiske kriser i etterkant av militærkuppet i Thailand 2006, hvor Thaksin Shinawatra ble styrtet av militæret mens han var på utenlandsreise. Opprøret hadde opphav i en lang kamp om demokrati i landet som også førte til blodsutgytelse den 14. oktober 1973, den 6. oktober 1976 og i mai 1992.[6]

Thailandsk media henviste til aksjonene som «Grusomme april» (thai: เมษาโหด) og «Villmann-mai» (thai: พฤษภาอำมหิต). Selv om rødskjortenes ledere overgav seg, nektet mange tilhengere å avslutte kampen, og flere brannstiftelser fant sted like etter arrestasjonene.

Rettslig ansvar for drapene

Det har ikke lykkes å stille noen til rettslig ansvar for drapene. En av lederne for rødskjortene, Nattawut Saikua, hevdet i 2022 at Prayut-regjeringen ønsker å bli sittende til foreldelsesfristen på 20 år utløper i 2030. Dette fordi de tre P-ene (som thailandsk media kaller dem) i Prayut-regjeringen — statsminister Prayut Chan-o-cha, visestatsminister Prawit Wongsuwan og innenriksminister Anupong Paochinda — ledet Thailands hær da drapene skjedde.[2]

Referanser

  1. ^ Askew: Legitimacy Crisis in Thailand side 304
  2. ^ a b «Red shirts honour those killed in 2010, vow to keep seeking justice». The Nation. 10. april 2022. Besøkt 10. april 2022. 
  3. ^ «Descent into Chaos: Thailand’s 2010 Red Shirt Protests and the Government Crackdown». HRW. 03.05.2011. Besøkt 19.08.2018. 
  4. ^ «Rødskjorter markerte fireårsdagen for kuppet i Thailand». VG. 19. september 2010. Arkivert fra originalen 19. august 2018. Besøkt 19. august 2018. 
  5. ^ «In Thailand unrest, journalists under fire». CPJ. 29.08.2010. Besøkt 19.08.2018. 
  6. ^ Streckfuss, David: The Strategy of the United Front for Democracy against Dictatorship on "Double Standards": A Grand Gesture to History, Justice, and Accountability. s. 279. I: Bangkok, May 2010: perspectives on a divided Thailand. Redigert av Montesano, Chachavalpongpun og Chongvilaivan. ISEAS Publishing, 2012

Litteratur

  • Askew, Marc (2010). Legitimacy crisis in Thailand (på engelsk). Bangkok: Silkworm Books. ISBN 978-974-9511-97-8. 
  • Montesano, M., Chachavalpongpun, P., Chongvilaivan, A. (red.) (2012). Bangkok, May 2010: perspectives on a divided Thailand (på engelsk). Singapore: ISEAS Publishing. ISBN 978-981-4345-35-4. 

Eksterne lenker

Strategi Solo vs Squad di Free Fire: Cara Menang Mudah!