Oppreisning er et juridisk begrep som har to distinkte betydninger.
I erstatningsretten er oppreisning en betegnelse på at erstatning tilkjennes for en ikke-økonomisk skade. Dette reguleres i skadeserstatningsloven § 3-5, som fastsetter de nærmere vilkår. Det er et vilkår at det enten er snakk om skade på person, eller overtredelse av visse straffebud. Særlig praktisk her er bestemmelsene om sedelighetslovbrudd, trusler og legemskrenkelser. Det er videre et vilkår for å få tilkjent oppreisning at gjerningsmannen har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. Hensikten med oppreisning er å gi den forulempede en gjenopprettelse for skader som ikke kan verdsettes i penger, for eksempel psykiske belastninger og ærekrenkelser. Straffeprosessloven § 447 inneholder særlige regler om oppreisning for personer som er pågrepet eller fengslet for lovbrudd det senere viste seg at vedkommende var uskyldig i (justismord). I slike saker kan oppreisningsbeløpene ofte komme opp i store beløp, et eksempel er Liland-saken der oppreisning ble tilkjent med ti millioner kroner.[1] Regler om oppreisning finnes også i enkelte andre særlover, se som eksempel åndsverkloven § 55 første ledd annet punktum.
I prosessretten og forvaltningsretten betegner oppreisning at man får behandlet en klage (eventuelt anke eller kjæremål) til tross for at en frist som er satt for dette egentlig er oversittet. En forutsetning er at man godtgjør at en selv eller noen som representerer en ikke kan lastes for oversittelsen, eller at det foreligger «særlige grunner» for at klagen likevel blir prøvet.[2][3] Et lignende prinsipp finnes i straffeprosessloven for anke[4] og kjæremål.[5]
Referanser
Se også