Oluf Bernhard Reed Olsen (født 8. juli1918, død 14. oktober2002) var en norsk flyger, motstandsmann og forfatter. For sin innsats under andre verdenskrig ble han dekorert med Krigskorset med sverd.
Olsen vokste opp på Montebello i Oslo og utdannet seg som flyger i Widerøe før annen verdenskrig. Etter at krigen brøt ut gjennomførte han noen mindre sabotasje- og etterretningsaksjoner, ble tatt til fange, men rømte ved Lysaker bru under transport til avhør i Oslo. Olsen forlot Norge ombord på den 18-fots store seilbåten SB «Haabet» den 2. september 1940 sammen med sin kamerat Kåre Moe og Rolf Gabrielsen.[2] Etter tjueåtte dagers overfart med åtte dagers storm ble båten plukket opp av destroyeren HMS «Beduin» 20 nautiske mil utenfor Themsen i Den engelske kanal.
Etter den dramatiske overfarten, som forøvrig er godt beskrevet i boken Vi kommer igjen, oppholdt han seg en kortere tid i London og dro så videre over til treningsleiren Little Norway i Canada. Kåre Moe som også var i Little Norway mistet livet under trening der.
I 1941–1942 fløy Olsen Northrop N-3PB i 330 (N) Squadron på Island. Han ble i 1943 utdannet som fallskjermjeger og hemmelig agent i Secret Intelligence Service (SIS) i England for så å bli sluppet i fallskjerm over Øvre Eiker i påskeuken den 20. april. Han ledet etterretningsgruppen «Aquila» på Sørlandet, men gruppen flyttet etterhvert til Oslo. I mai 1944 ble han igjen sluppet ut over Norge for å drive etterretning denne gangen med gruppen «Makir», men i oktober samme år måtte han flykte via Sverige til England. Gruppen han ledet ble totalt kreditert for 183 000 tonn senket tonnasje.
I Hjemmefrontmuseet i Rakkestad er det en egen monter med gjenstander gitt av Olsen. The Imperial War Museums i London har også et monter om Olsen, med bilder, radioer, pistolen som reddet livet hans tre ganger, og flere originale dokumenter skrevet av tyske Gestapo-informanter.
Olsen er en av få SIS-agenter som er nevnt i boken MI6 – The History of the Secret Intelligence Service, 1909-1949.[3]
Han fortsatte i Forsvaret også etter krigen, og var i en periode sjef for flyavdelingen i DNL – forløperen til SAS. Han var også svært aktiv i speiderbevegelsen og ble tildelt speiderforbundets hvite hederslilje.