Som barn var han lekekamerat med Roald Amundsen og omgikkes hos onkelen svenske og franske prinser. Han gikk Krigsskolen og påbegynte senere studier i jus og musikk, men avbrøt begge. I stedet ble han ansatt ved Jernbanebestyrelsen.
I 1898 ble Erichsen utnevnt til jernbanefullmektig. Samme år ble han fast musikkanmelder («konsertanmelder») i Kristiania dagsavis. I 1901 gikk han over til Morgenbladet. Etterhvert begynte han også med annet journalistisk arbeide, og i 1906 oppga han musikkanmeldelsene helt. I 1906 utga Erichsen dessuten sin første bok, Det nye Norge. Krigen 1905. Boken var et samarbeide med Sven Elvestad, utgitt under fellespseudonymet Odd Munk.
I 1907 startet Erichsen sammen med Elvestad og Olaf Thomesen avisen Fri Presse, partipolitisk forankret i Venstre. Avisen gikk inn etter ett år. Erichsen arbeidet som journalist i Verdens Gang fram til 1913, deretter for Morgenbladet og andre aviser. I 1920 ble han redaksjonssekretær i Morgenposten, en stilling han beholdt til sin død i 1946.
Forfatterskap
Erichsens debut, romansamarbeidet Det nye Norge med Sven Elvestad, var en kontrafaktisk historie som detaljert beskrev en krig mellom Norge og Sverige i 1905. Bokens premiss var et mulig sammenbrudd i forhandlingene i Karlstad. I boken utløser tilfeldigheter under de spente forholdene skuddveksling mellom norske og svenske soldater, og situasjonen eskalerer til åpen krig. Forfattet bare måneder etter unionsoppløsningen i 1905 solgte den godt.
Etter dette etablerte Erichsen seg som bestselgende underholdningsforfatter under pseudonymet Kaptein Munk. Hans hovedmedium var lange romanføljetonger som ble trykket i et stort antall dagsaviser. Mange av disse, men på langt nær alle, ble senere utgitt i bokform. I samtiden ble Kaptein Munk som underholdningsforfatter rangert rett etter Øvre Richter Frich og Stein Riverton. Fra 1914 foretok han dessuten omfattende reportasjereiser, og publiserte reisebrev i flere aviser.
Kaptein Munk skrev i flere sjangere. Mest populære var historiene med gotiske trekk, som Jernmasken (1916) og Fluen (1923). Hans militære interesser resulterte i flere krigsromaner, fra virkelige og oppdiktede kriger. Erichsens anliggende med sitt forfatterskap var å underholde, ikke drive politikk. Men i flere romaner, som Den sorte Napolen (1911) Den hvite Races Selvmord (1915) og Den sidste Germaner (1920), samt i reisebrev fra Tyskland kom rasistiske og tyskvennlige holdninger til uttrykk.
Erichsens tidligere sympati for Tyskland skal ha resultert i det som beskrives som «en dyp skuffelse» ved invasjonen av Norge i 1940. Etter dette tidspunktet publiserte han lite eller ingenting.
Kilder
Odd M. Syversen: Kaptein Munk – Olaf Wilhelm Erichsen : En bibliografi Bjørn Ringsttrøms Antikvariat 1986
Bernt Rougthvedt: Riverton : Sven Elvestad og hans samtid Cappelen 2007, ISBN 978-82-02-24724-9 (ss.63-66)
