Nordstjernens posisjon (Ursa Major=«Karlsvogna», Ursa Minor=«Lille bjørn»).Foto med lang lukkertid av Nordstjernen og de nærmeste nabostjernene. Legg merke til at jo lengre fra Polarstjernen en stjerne er, jo lengre har den beveget seg.
Nordstjernen, også kalt Polarstjernen, Stella Polaris eller bare Polaris, er den synlige stjernen som står nærmest himmelens nordpol, i dag mindre enn 1°. Fordi den viser hvor nord er, er den blitt en av himmelens mest kjente stjerner, selv om den sett fra jorden ikke er av de mest lyssterke.
På grunn av jordaksens presesjon flytter det punktet seg, som jordaksen peker mot på himmelen – det vil si den nordlige himmelpol – langsomt og beskriver en sirkel med radius på ca. 23½ grad. Det tar ca. 25 800 år for himmelpolen å fullføre sirkelen. Det betyr at den nordlige himmelpol ikke alltid vil stå så nær Nordstjernen, som den gjør nå. Frem til år 2100 vil den nærme seg til 28', da den vil begynne å fjerne seg igjen. Om 12 900 år vil himmelpolen befinne seg ca. 47 grader fra Nordstjernen. Først etter 25 800 år vil jordaksen igjen peke mot Nordstjernen, som da på nytt vil fortjene sitt navn.
Nordstjernen er den klareste stjernen i stjernebildet Lille bjørn, og betegnes derfor som Ursa Minori. Ved hjelp av observasjoner gjort av den europeiske satellitten «Hipparcos» beregnet i man 1990-årene Nordstjernens avstand fra vår egen stjerne, Solen, til 460 lysår. Astronomer fra Canada, Ukraina og Belgia har ved høyoppløselige observasjoner av stjernens lysspekter senere fastslått at Nordstjernen befinner seg bare 323 lysår fra Solen.[1] Nordstjernen har en tilsynelatende lysstyrke på 2,m12. Dens absolutte lysstyrke er -8,m6, som betyr at den er omtrent 2500 ganger så lyssterk som Solen, men når dens lys når frem til vårt solsystem, har det en intensitet som kun er ca. 4×10-9 Watt/m².
Nordstjernen er egentlig et system bestående av tre stjerner. Mens den ene følgesvennen kan sees tydelig gjennom små teleskoper, er den siste så nær selve Nordstjernen at den aldri har vært observert før Hubble-teleskopet tok disse bildene.
I middelalderen het den også «Stella Nautica» og «Stella Maris». Engelskmennene kalte den for «Lodestar» akkurat som de kalte magneten for «lodestone». Den samme idéen lå også bak det norrøne navnet «Leiðarstjarna», nemlig stjernen som viser leia, altså retningen. (Leiðar er genitiv av hunkjønnsordet leið.) Da kompasset kom i bruk, fikk magneten det liktklingende norrøne navnet «leiðarsteinn».
