Nøyaktighet: Vanskelig å forstå eller dokumentere at «Nordboere» skal begrenses til å omfatte skandinaver i yngre jernalder
Kart som viser nordboerbosetninger fra 700- til 1000-tallet (vikingtiden). Inkludert her er normannernes erobringer en stund etter denne perioden (gul). Handels- og plyndringsruter, ofte ikke separate, er vist.Nordboerklær hos Historiska museet i StockholmStatuer av norrøne utforskere ved L'Anse aux Meadows
Nordboere[1] (entall: nordboer; engelsk: Norseman/-men), ofte feilaktig synonymt med «viking», refererer til den gruppe mennesker som snakket språket norrønt, mellom 700- og 1000-tallet. Språket tilhørte den nordgermanske gren av indoeuropeiske språk, og er en tidligere form av moderne skandinaviske språk.
I den tidlige middelalderperioden, som i dag, var «viking» et vanlig begrep på den angripende nordboere, særlig i tilknytning raidene og klosterplyndringen av nordboere på De britiske øyer. Nordboerne var også kjent som Ascomanni, «askemenn», av tyskerne,[5]Lochlanach («nordboer») av gallerne, og Dene («dansker») av angelsakserne.
De gæliske begrepene Finn-Gall (norsk viking, eller nordmann) og Dubh-Gall (dansk viking, daner), samt Gall Goidel (fremmede gælere) ble brukt om de menneskene av norrønt opphav i Irland og Skottland, som ble assimilert inn i den gæliske kultur.[6] Dublinere kalte dem Ostmen, altså «østmenn», og navnet Oxmanstown (et område i Sentral-Dublin; navnet er fortsatt i bruk) kommer fra en av deres bosetninger; de var også kjent som Lochlannaigh, eller «innsjøfolk».
På 700-tallet begynte inntrengningen av vikinger i kraft å bli kjent over hele Piktland. Disse vikingene var hedninger og villmenn av den mest hemningsløse og nådeløse type. De var utgjort av Finn-Gall, eller nordmenn, og av Dubh-Gall eller daner. Sistnevnte var en blandet rase, med en hunnisk stamme i dem.[7][8]
Archibald Black Scott – The Pictish Nation, its People & its Church
Slaverne, araberne og bysantinerne kjente dem som rus' eller rhōs, antageligvis avledet av forskjellige bruk av rōþs-, det vil si «beslektet med roing», eller fra området Roslagen i Øst-Sentral-Sverige, hvor de fleste av vikingene som besøkte slaviske land var fra. Dagens arkeologer og historikere mener at disse skandinaviske bosetningene i slaviske landområder skapte navnet til landene Russland og Hviterussland.[trenger referanse]
Slaverne og bysantinerne kalte dem også «væringer» (norrønt: Væringjar, som betyr sworn men, eller fra slavisk варяги visstnok fra roten вар — «profitt» – da de kom fra nord, ville de tjene profitt ved å handle varer, og ikke ved å produsere dem, noe som hadde negative assosiasjoner i slavisk kultur på det tidspunktet), og de skandinaviske livvaktene til Bysants' keisere var kjent som «væringgarden».
På norrønt var begrepet norrœnir menn (nordlige menn), slik dagens engelske ord Norsemen, og refererte til nordmenn, svensker, daner, færøyinger, islendinger, og så videre.
Alle de moderne skandinaviske språk har et felles ord for disse: ordet nordbo, (svensk: nordborna, dansk: nordboerne, i flertall) brukes både om gamle og nyere folk som bor i Norden, og som prater et skandinavisk-germansk språk. Dagens innbyggere av Norge, Sverige og Danmark refererer alle til seg selv som skandinaver.
På norsk, samt dansk og svensk, brukes ikke ordet synonymt med viking, da viking er navnet på en undergruppe og/eller et syssel (plyndrere, o.l.), og ikke en demografisk gruppe. Vikingene var simpelthen personer (av hvilket som helst opphav) som deltok i et raid/tokt (kjent som «å gå viking»).
^Fritt oversatt fra originaltekst: «In the 8th century the inrush of the Vikings in force began to be felt all over Pictland. These Vikings were pagans and savages of the most unrestrained and pitiless type. They were composed of Finn-Gall or Norwegians, and of Dubh-Gall or Danes. The latter were a mixed breed, with a Hunnish strain in them»
^Michael Lerche Nielsen, Review of Rune Palm, Vikingarnas språk, 750–1100, Historisk Tidskrift 126.3 (2006) 584–86 (pdf pp. 10–11Arkivert 24. april 2018 hos Wayback Machine.)
^Louis John Paetow, A Guide to the Study of Medieval History for Students, Teachers, and Libraries, Berkeley: University of California, 1917, OCLC185267056, p. 150, citing Léopold Delisle, Littérature latine et histoire du moyen âge, Paris: Leroux, 1890, OCLC490034651, p. 17.
